5 Comments

Kunsten å innfri (og viktigheten av det motsatte)

 

Tom mage, midt på treet homør, men full konsentrasjon
Tom mage, midt på treet humør, men full konsentrasjon.

Klokka er midt mellom AKS og barne-tv, hjernene våre er svidd etter en dag på jobb og skole, kroppene våre er sultne. Før middag kan serveres og fortæres, må blyantene spisses, det er leksetid. Han er fem og et halvt år, og skikkelig keen på å gjøre leksene ordentlig. «Da får man stjerner!»Han har det initiativet, den iveren, som man bare har når noe er helt nytt. Når man så gjerne vil leve opp til forventningene. Det er ni timer siden vi gikk hjemmefra i morges, ni timer siden jeg vinket hadet til den bittelille, og samtidig veldig store, ungen min.

Min dag har inneholdt møter, planlegging, kollegaer. Forventninger jeg har jobbet for å innfri, noen av dem har jeg klart, andre ikke. En vanlig dag, med andre ord, sånn er livet. Hans dag har inneholdt barn, voksne, ulike fag, ulike forventninger, regler, folk som bryter reglene, sanksjoner mot folk som bryter reglene. Den har inneholdt  bokstaven «s», tall, lesing og skriving. Noen i sjette har vært snille, en i sjette har vært slem. Han har innfridd noen av forventningene, andre ikke. Men han har ikke samme erfaring som meg, han kjenner mer på det når han ikke lykkes. Han skal med tiden lære at det er greit, at det går bra likevel, men nå er det hele ganske nytt.

Og han vil mer enn noe annet innfri. Selv etter endt «arbeidsdag». Sekken er ganske tung, hånden hans er varm i min på vei hjem, øynene hans er slitne.

Vi bør spise noe, vi bør lage sunn middag med rene råvarer og mye grønt. Vi bør kose oss. Vi bør rydde i huset, vi bør gjøre lekser. Vi bør gjøre leksene bra, vi bør fargelegge så fint vi kan. Vi bør snakke om dagen som har vært, vi bør gjøre oss flid. Vi bør sitte sammen, jeg bør være pedagogisk, han bør være konsentrert.

Hvorfor har små barn lekser? Hvorfor kan ikke disse oppgavene gjøres på skolen? Hvorfor kan ikke tiden etter endt «arbeidsdag» få være lek for de aller minste? Kan ikke skoledagen eventuelt utvides med den tiden det tar å gjøre lekser?

Det er sikkert svar på disse spørsmålene, svar jeg ikke orker å google meg frem til akkurat nå. Sikkert noen ressurser som mangler, eller pedagogiske argumenter for å innføre leksetrening allerede fra start. Noen som vet mer enn meg om dette har sikkert ment noe om det for lengst, og det har sikkert vært en debatt og nå er i alle fall virkeligheten sånn at femåringer har lekser. Jeg bare tror ikke noe på det. Jeg mener ungen min skal bruke livet utenfor skolemurene på lek, sykling, klatring, venner, kosing i sofaen, bygging av lego og skravling med mammaen sin.

Jeg ser folk rundt meg, voksne mennesker, som rives i stykker av forventninger. De får angst, går på veggen, stresser seg i hjel. De tror at verdien deres avhenger av hva de presterer, hva de får til, antall «likes». Det handler om å innfri, forventninger fra folk, sjefer, media, venner, menn, kvinner, verden. Jeg må selv ta meg i nakken jevnlig, og minne meg selv, helt konkret, på at det ikke er det som gjør meg verdifull. At det ikke har noen ting å si hvordan jeg ser ut, hvor mange som leser denne bloggen, hvordan folk utenifra vurderer hvem jeg er. Det er faen ikke lett å legge fra seg folks forventninger, behovet for å innfri og for å få annerkjennelse ligger i ryggmargen. Jeg vil også ha stjerner. Og hvis det er vanskelig for meg, sterke, voksne meg, hvordan er det for en fyr på fem?

Klokka er snart barne-tv, magene romler og det ble pasta på ham, pasta uten en eneste grønnsak. Servert med ost og ketsjup ved siden av matteleksen. Vi gjorde oss ikke flid, hverken med lekser eller mat. Vi gjorde det vi kunne, det vi orket. Ja, det er jobben min å lære ham om verden, lære ham å innfri forventninger fra skolen, at man stort sett bør gjøre det man blir bedt om. Men det er også jobben min å vise ham at det er helt greit å kutte svinger innimellom. Det er lov å strekke reglene litt, vurdere situasjonen. Hvis jeg ikke lærer ham det, hvem skal lære ham det da? Jeg er redd han vil bli revet i filler.

Nå skal vi kose i sofaen, tegnefilm og alt. Mulig jeg rydder senere.

🙂 Thea

 

5 Comments

  1. Jeg tror ganske sikkert at magefølelsen din om små barn og lekser stemmer godt, og leser stadig om fagfolk som mener det samme. Vet ikke om det er en trøst eller ikke? Om du ønsker å deg påfyll om akkurat dette kan denne artikkelen være aktuell: http://www.salon.com/2016/03/05/homework_is_wrecking_our_kids_the_research_is_clear_lets_ban_elementary_homework/

    Det ER faktisk mulig for en lærer å bryte med normen, og jeg tror det kan hjelpe om foreldre spør barnas lærere om begrunnelsene for leksene de gir (på en hyggelig måte). Hilsen en lærer som ikke gir lekser. 🙂

  2. Jeg synes du skulle rydde bort ordet burde, da kan du gjøre som du selv synes er best- på alt i livet. Hilsen en som er rektor og underviser og gir litt lekser og som er enslig forsørger;-)

  3. Jeg har en på 2,5 år og en liten 5 måneder og selv med flere år igjen til skolestart så fikk jeg en klump i magen. Fordi tiden rekker jo allerede ikke til. Og da mener jeg tiden til kos sammen, lek og prat. Den du tar opp i dette innlegget. Allerede går alt for mye av tiden vi har sammen i hverdagen bort i alt de daglige tingene som «må» bli gjort. Som å lage middag, rydde ut av oppvaskmaskinen… I går satt hele familien sammen i sofaen og leste bok, «Pelle Svanslös» og «Ingrid badar». Det var ikke lenge, men det var den fineste stunden på hele dagen.

Legg inn en kommentar