De aller minste tingene

 

På jakt etter skatter på loppemarked. Ukelønnen brenner i lomma.
På jakt etter skatter på loppemarked.

«Kan han overnatte?! Vær så snil!!!»

Jeg husker så utrolig godt den følelsen. Når man har snakket sammen i friminuttene, hvisket planer i hverandres ører, sett for seg hvordan det skulle bli. Hvordan håpet om å få et «ja» helt fysisk kjennes i magen. Vi ville alltid overnatte hos hverandre, da jeg var barn. Å sove hos en fremmed, å få andres brødskiver til kveldsmat, sove i en fremmed seng, lukten av ukjent sengetøy. Selv melken smakte annerledes når man var på besøk hos noen.

Jeg husker så godt hvordan det var å pusse tennene sammen med en venn, legge seg samtidig. Skravle i mørket, selv etter at lyset var slukket. Jeg husker hvor utrolig hyggelig det var å våkne grytidlig i et fremmed hus, starte dagen med noen andre. I noen hjem fikk man lov til å ta med dyna inn i sofaen. Det fikk vi ikke hos meg (men pappa laget rislapper til frokost). Vi fikk se på Disney-film på VHS, og spolte aldri gjennom reklamen. For en som er oppvokst uten kabel-tv var det helt magisk å se reklame på de videoene. Så spiste vi rislapper i sofaen og så på tegnefilm før vi løp ut i dagen og fortalte alle at «vi hadde overnattet».

Nå er det jeg som er voksen. Det er jeg som bestemmer om det blir overnatting, eller ikke. Det er jeg som avgjør om de forventningsfulle øynene glir over til skuffelse eller ren lykke. Og jeg hadde nesten glemt hvor viktig den avgjørelsen var.

Jeg sa ja til Tidemann. Bestevennen fikk komme, med sekk på ryggen, tannbørste, pysj og spente øyne. Nå er det jeg som står på den andre siden av den opplevelsen, den er i mine hender. Det er jeg som sørger for den kveldsmaten, og jeg vet at den smaker litt annerledes enn hjemme. Det er jeg som tar stilling til om vi er sånne som tar med dyna inn i sofaen om morgenen. Det er jeg som er mammen som hysjer, som bestemmer når nok er nok, og sier «nå må dere sove». Som synger nattasang, og klapper på kinnet og forsikrer dem om at det er trygt, som sier at de bare kan vekke meg hvis det er noe, og lar lyset stå på i gangen. I tilfellet noen er mørkredde.

Det var nesten nostalgisk å høre hviskingen fra soverommet når lyset var slukket. Fnising under dyna, før øynene gled igjen og stillheten la seg. Det er viktige hemmeligheter som deles på overnatting. Skattene fra dagens loppemarked-fangst  lå spredt, noen gamle McDonalds-leker til to kroner hadde fått være med opp i senga. To sovende bestevenner.

«Overnatting er det beste jeg vet» sa Tidemann til meg i stad. Hadde det vært opp til ham ville vi bodd i et gigantisk kollektiv med alle vi kjenner. Jeg er glad for at jeg skjønner hvor gøy det er. Noen ganger er det fineste ved å ha barn at de minner deg om din egen barndom. Da skrot fra et loppemarked og en bestevenn som overnattet var selve lykken. Da de aller minste tingene, var de aller beste.

 

🙂 Thea.

 

Følge denne lille bloggen på facebook? Hvis du er grei, så er du hjertelig velkommen til det!

 

Legg inn en kommentar