1 Comment

Over to the dark side

Bra helgen var fylt med hvetebakst, ost og vin (og bart), for det blir visst andre boller på meg fremover. Type glutenfrie.
Bra helgen var fylt med hvetebakst, ost og vin (og bart), for det blir visst andre boller på meg fremover. Type glutenfrie.

Samtidig som Brangelina går i oppløsning, og Tidemann bestemmer seg for å slippe hånda mi for første gang, og gå inn i skolegården helt alene, så har jeg også fått nyheter som dytter meg over «til den andre siden». Nei, jeg har ikke blitt lesbisk, jeg har ikke konvertert til islam, ei heller blitt kristenkonservativ, høyeekstrem eller noe i den gata der. Men jeg har, hold dere fast, blitt en «sånn irriterende matintolerant type». Jepp.

Etter at blodet mitt har blitt grundig gransket, etter at jeg har tisset på en kanne (ikke for gøy) og vært hos flere leger, mens jeg har vært trøtt som ei strømpe og trist som Tussi, og susete i hodet som en landkrabbe på cruise, så viser det seg altså at jeg har lavt stoffskifte. Ikke bare det, det viser seg at en rekke ting og tang med denne kvinnekroppen ikke er helt som det skal. Jeg har hørt en stemme (som minner om den til lege Jørgen Skavlan) i hodet mitt på den ene siden, mens jeg har kjempet med stusslige symptomer på den andre. «Bare ta deg sammen, du er jo ikke syk» sier Jørgen Skavlan-stemmen, mens jeg føler kroppen på en god dag yter kun 40% av det den pleier.

Vel, nå har jeg fått medisin, ikke bare av typen på resept, men en rekke andre ting også. Her skal nivåer normaliseres, jeg har nettopp støttet helsekost-standen med et betydelig bidrag, mot kapsler med sink og kalsium og det ene og det andre. Jeg har fått beskjed om å kutte ut laktose, gluten og egg i fire uker, jeg skal visst også legge meg klokka 22.00 hver eneste dag, og jeg skal drikke minimalt med alkohol (hvis jeg gjør alt det andre, kan jeg drikke bittelitt vin da?).

Altså, tonen min oppleves kanskje som litt oppgitt, men det er jeg egentlig ikke. Jeg er bare veldig delt. Jeg vet jo at jeg ikke har vært i form, jeg har til og med skrevet om det her, og i dag fikk jeg altså diagnosen «lavt stoffskifte» med mer. Samtidig er det en indre stemme i meg som liker å tro på skolemedisin, som liker å være tøff, som liker harde fakta. Og akkurat «lavt stoffskifte» er harde fakta, det er innafor. Men hele det feltet der, alt som handler om hormoner, balansen i kroppen, hvordan alt henger sammen og påvirker hverandre, det er veldig forvirrende. Når man googler matintoleranse så kommer man rett inn på sider som snakker om at det bare er tull, og på like mange sider hvor det å kutte ut egg, gluten og laktose har vært selve frelsen for tusenvis av mennesker.

For første gang i mitt liv, sto jeg i dag foran «allergihylla» i butikken, jeg følte jeg var i et fremmed land. Jeg kjøpte glutenfrie lefser og laktosefri yoghurt med samme entusiasme som jeg handler serranoskinke i Spania. Betyr denne maten at jeg kommer til å bli meg selv igjen? At jeg ikke kommer til å føle meg som Tussi i Hundremeterskogen, og sovne med ungen min klokka åtte tre ganger i uka?

Jeg har lurt i det siste, skjønner dere. Jeg har spekulert i om jeg holder på å «gå på veggen» som de sier. Har fryktet at jeg må legge ned både blogg og podcast, fordi jeg av en eller annen grunn ikke orker det i lengden. Har vært livredd for at jeg kronisk overvurderer egen kapasitet. Så gledestårene trillet i dag, da legen kunne vise til helt fysiske og saklige argumenter for at jeg ikke var utbrent eller psyk, bare trengte stoffskiftemedisin og matvarer fra allergihylla en stund.

Jeg har blitt en sånn. En sånn som må ha egen meny på restaurant. En sånn som folk himler med øynene over i kommentarfelter, og som gjør kelnere irritert. Jeg har mange venner som synes matintoleranse er tull og vås og jåleri. Samma det. Hvis kapsler fra helsekost, glutenfrie knekkebrød og mandelmelk (pluss noen piller fra skolemedisinen) kan gjøre at livet mitt blir så gøy som det pleier å være, så gir jeg lett beng i alle som måtte himle med øynene. Jeg er veldig spent på om dette funker, eller om Jørgen Skavlan-stemmens kritikk vinner til slutt.

Let the games begin. Intoleransegjengen, – here I come!

 

1 Comment

Legg inn en kommentar