Stusslige Frøken Pjuskerud

 

IMG_3948

Du vet når du oppdager at du likner en parodi av et menneske? For eksempel et menneske Lene Kongsvik kunne laget en karakter av? Jeg er skikkelig dårlig på å være pjusk. Det er kanskje ingen som er rå på det, men mange gjør en mye bedre profil enn meg. Folk som setter grenser, sier «Jeg er ikke helt i form, så jeg går hjem nå, trenger å hvile litt» er tydelige folk, som det er lett å forholde seg til. Da kan man bare ønske god bedring og fortsette med dagen sin, med arbeidsoppgavene, og man tenker ikke på det hverken med hat eller kjærlighet. For folk blir pjuske, og det er helt greit.

Jeg derimot, som er den første til å applaudere folks tydelighet når de trenger en pause, er bemerkelsesverdig lite god på å gjøre det selv. Er det ikke rart at hjernen min klarer å applaudere en egenskap hos andre, men være hundre prosent selvsaboterende når det gjelder egen situasjon? Jeg blir en sånn person jeg selv synes er dødsirriterende.

Jeg blir stusslig, sår, ubesluttsom, trist og usikker. Istedenfor å gå hjem og legge meg, så blir jeg sittende som en sutrete (og svært lite imponerende) «martyr» som liksom skal lide seg gjennom dagens gjøremål. I tillegg trenger jeg jo å snakke med noen om hvor lite i form jeg føler meg, så da bruker jeg masse av kollegaenes tid, omsorg og energi, så det ender med at de peptalker meg til at jeg kanskje burde komme meg hjem, hvor jeg motvillig og liksom helteaktig blir sittende. Som om de timene foran en datamaskin på kontoret er de viktigste i verden, og mitt nærvær i seg selv er livsviktig for bedriftens opprettholdelse. Herregud. Mens det skjer, så ser jeg det liksom utenifra, himler med øynene over egen stusslighet, men klarer ikke ta meg sammen og gå hjem.

Folk som på død og liv «skal klare seg selv» og «ikke være svake» er noe av det mest irriterende jeg vet, for det stemmer aldri og de er som regel ekstra vanskelige å forholde seg til. Like fullt, mens jeg sitter her og taster det logisk inn på tastaturet, for å si det til alle dere, så er jeg akkurat sånn. Det første som ryker når jeg er dårlig er dømmekraft på egen tilstand, og evnen til å gjøre noe med det.

Hva som feiler meg? Jeg vet ikke, jeg venter på noen blodprøver, det er nok noe stoffskifte-tull, for hvert symptom jeg googler faller innunder den kategorien. Eller så har jeg bare blitt gal, og er på vei inn i en vegg, eller har svulst i hjernen, eller har blitt en sånn person som tror hun er syk og kommer til å gå på Nav og til alternative behandlinger resten av livet. Da vil denne bloggen ganske kjapt bli en annen, en trygdeblogg med oppskrifter på hjemmegjæret heksekur og oppdateringer fra healingens verden, med meg i nakkekrage på alle bilder.

Neida. Jeg prøver å tulle det bort, men det jeg egentlig bør gjøre er å legge meg. For hvis jeg sover, så er sjansene større for at jeg våkner som meg selv, og ikke en karakter fra et humorprogram på TV Norge. Og til alle dere andre som kanskje akkurat nå er litt pjuske, om det er feber, forkjølelse, omgangssyke eller dysfunksjonell skjoldbruskkjertel dere har, prøv å vær tydelige! Det er mye kulere å forholde seg til en som passer på seg selv, enn en sutrete wannabe-martyr (som meg) som trekker ned stemningen.

Nå skal jeg drikke litt kakao, fordi det alltid hjelper. Inviterer dere alle sammen til å gjøre det samme, så kan vi ligge i sofaen i kor, på hver vår kant, både de pjuske og de friske.

God onsdag!

 

Legg inn en kommentar