«Det går bra til slutt» (og andre ting det ikke hjelper å høre)

 

Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad i gjen, men jeg ble det. Skikkelig glad, faktisk.
Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad igjen, men jeg ble det. Skikkelig glad, faktisk.

Selv om jeg visste, med hjernen min, at det var folk i verden som gikk gjennom langt verre ting enn meg, så føltes det ikke sånn da. Jeg skjønte med intellektet mitt at det var mennesker som mistet familie, armer og bein, folk som levde i krig og elendighet, men likevel følte jeg meg som verdens tristeste person. Og hvis noen prøvde å muntert klappe meg på skulderen, og si «det kommer til å gå bra!» så hadde jeg lyst til å gøgge dem i trynet og gå min vei.

Samlivsbrudd er det kjipeste jeg har opplevd. Det kan hende noen tenker «da har du ikke gått gjennom så mye kjipt», og kanskje har jeg levd over snittet lykkelig i livet mitt. Men fy fader så fælt det var da pappaen til Tidemann og jeg slo opp. Jeg skal ikke ta dere gjennom hele det bruddet, for det ville blitt langt og rotete, men det var skikkelig dritt. Tidemann var et drøyt år, og livet, sånn som jeg hadde planlagt det, raste sammen.

Jeg er oppdratt til å tro at hvis man kjemper for noe, hvis man virkelig legger seg i selen for å få til noe, så går det bra. Derfor ble hele verdensbildet mitt snudd på hodet, da forholdet vi hadde kjempet for, tok slutt. Det var en lærdom jeg nektet å ta inn, rett og slett, jeg ville ikke tro at det var sant. «Hva er poenget da? Hva er vitsen med å jobbe for noe man vil få til, hvis det ikke funker likevel?» kvernet det i hodet mitt. Hver gang Tidemann sov, så rant tårene, når han våknet tok jeg meg sammen i noen timer, til han sovnet igjen.

Jeg hadde aldri trodd, i de månedene der, at jeg kom til å ha det bra igjen. Jeg satt i Spania, og husker at jeg helt seriøst trodde, at jeg aldri skulle bli glad igjen. Jeg har skjønt i ettertid at det egentlig ikke bare var kjærlighetssorg, det var aller mest følelsen av å ha mislykkes. At vi ikke hadde fått det til. Jeg skammet meg over å ha blitt «alenemor».  Jeg klarte ikke høre på musikk, jeg klarte ikke sove, jeg klarte nesten ikke å puste.

Nå i ettertid er bruddet mellom oss det jeg har lært aller mest av i livet mitt. Jeg lærte helt sjukt mye om meg selv, om hva jeg tåler, og hva jeg er laget av. Jeg er stolt av det, av oss, og av hvordan vi har fått det til. For jeg trodde vi skulle miste alt vi delte, vi hadde fått et barn sammen, og det var det største prosjektet jeg noensinne har satt igang sammen med noen. Så jeg var redd for å måtte gjøre det alene, redd for at jeg ikke lenger skulle dele det med noen. I ettertid har jeg skjønt at jeg ikke har tapt noe i det hele tatt.

Vi har klart oss veldig bra, vi er fortsatt et team. Team Tidemann. For når man klarer å sette ungen sin høyest, når begge mener at det er det aller viktigste, så faller mye annet på plass. I mitt hode er logikken sånn; Det aller beste for Tidemann er å ha like nært bånd knyttet til både mamma og pappa. Men da er det viktig at både mamma og pappa har det bra. Dermed blir det beste for ungen min, at vi er greie mot hverandre. Det har ikke alltid vært lett, men det er den ventileringen man har venner til (og mine stilte opp som aldri før).

Jeg vet ikke om jeg kan gi noen råd til andre i samme situasjon, bare fordi jeg har opplevd det selv. Men hvis jeg likevel skulle gjort det (rent hypotetisk altså), så ville rådene mine vært disse:

  • Ta sorgen på alvor. Det tar mye lengre tid før den går over, hvis man ikke kjenner på at det er vanskelig.
  • Lag en plan for samvær med en gang, og respekter avtalene.
  • Vær tydelig, høflig og raus mot eksen. Det er vanskelig, men det gir avkastning. Send sms eller mail hvis det er vanskelig å opprettholde en hyggelig tone.
  • Husk at det beste for ungen din sannsynligvis er at både du og eksen din har det bra. Ta ansvar for begge deler (selv om det muligens er det siste du vil).
  • Bruk vennene dine for hva de er verdt. Det er nå du trenger dem, det er nå de virkelig har sjansen til å stille opp for deg.

Jeg trodde ikke på noen da de sa det kom til å gå bra, men jeg tok feil. Heldigvis. Denne ukas episode i Foreldrerådet er personlig for meg, jeg skulle ønske jeg på magisk vis kunne hørt den selv, da det sto på som verst. Den går til alle som har opplevd, eller som står midt i, et samlivsbrudd. Familieterapeut Thomas Winther har faglige råd (i motsetning til mine subjektive) og jeg håper den kan gjøre en vanskelig situasjon litt enklere for noen.

Og så går det over (jeg lover).

God mandag 🙂

[acast src=»https://www.acast.com/foreldreradet/bruddmedfamilieterapeutthomaswinther» width=»480″ height=»480″]

 

 

 

Legg inn en kommentar