Cravings

 

Ostehimmelen har aldri virket så langt unna som i dag.
Ostehimmelen har aldri virket så langt unna som i dag.

Noen ganger er spennet mellom hva du har, og hva du ønsker deg spesielt stort. Det føles i alle fall sånn. Er det dette som er å være på rehab? Er dette hva dop-abstinenser føles som? Fysenheten river i kroppen, og jeg søker på «melted cheese» på instagram. Har scrollet gjennom hundre matvideoer. Holder på å klikke.

Dette drømmer jeg om å spise: cheeseburger, sushi, kakao med krem, speltlomper, crispy duck, sjokolade, ostesmørbrød, pizza, hardkokt egg, eggekrem, majones, egentlig alle produkter som inneholder egg, smeltet ost i ren form, en fontene med smeltet ost, ost i alle former, kake, brødskiver med leverpostei og agurk, gresk yoghurt, havregrøt, saft, juice, cortado, franske oster, skinke på flatbrød.

Dette er det jeg har: hummus og gulrøtter.

Jeg har i løpet av denne uken med grønnsaker og kylling (stort sett), blitt helt rå på hummus da. Takk og lov at jeg er ganske god til å lage mat fra før, skjønner ikke hva folk med matintoleranse gjør hvis de er lost på kjøkkenet. Jeg har også funnet andre digresjoner. For eksempel har jeg fått meg en ny vane med å høre på podcast med ørepropper, inne, hjemme. I dag har jeg hørt fem episoder av «Alt du sier er feil, Espen». Å ha den podcasten i ørene får deg til å føle at du er med på besøk hjem til kjendiser. I dag har jeg vært hjemme hos Lilly Bendriss mens jeg moste kikerter, og Sissel Gran mens jeg satte på vaskemaskinen. Begge er damer jeg gjerne kunne tenkt meg å drikke mye vin med.

Hvis jeg hadde vært veldig kjent og veldig rik, så hadde jeg garantert invitert folk jeg så i avisen eller hørte på radio til store fester. Da hadde jeg også kjøpt meg nytt stoffskifte som forbrant alt som ble inntatt i rasende fart, så jeg kunne bade i smeltet ost og hvetebakst i de middagene. Og så skulle Espen Thoresen og Kristopher Schau og alle deres intervjuobjekter, samt en rekke politikere, artister, spåkoner og tryllkunstnere frekventert hjemme hos meg, de dagene jeg ikke ville ligge på sofaen alene med netflix og snus. Alle dere hadde også selvfølgelig vært fast inventar, og hjemme hos meg skulle alt være gratis, alle skulle gå herfra mette og fulle og med doggybags på både mat og alko (hvis dere noensinne gikk hjem, det er også selvsagt soveplass til alle i dette scenarioet).

Vi skulle skravlet og danset, og så skulle noen bli overmåte fulle, mens andre avslørte hemmeligheter bare de visste, om rikets sikkerhet og hvem som ligger med hvem. Og jeg skulle vært hun på enden av bordet som aldri ble mett, og aldri ble fyllesjuk, og som bare lo hele tiden.

Men sånn er ikke livet. Derimot er jeg en jævel på hummus og gulrøtter er ganske godt, og den smelta osten får jeg jo på instagram, og det er bedre enn ingenting.

Dessuten er det fredag i morgen, og da skal jeg drikke prosecco. Det inneholder hverken melk, gluten eller egg. Og så har jeg ferie i en uke. Livet er altså over middels, tross alt. Takk for meg.

God torsdag! 🙂

 

PS: Foreldrerådet stiger på topplista! I dag var vi på en niendeplass over landets mest populære podcaster, jeg blir så stolt at jeg nesten sprekker. Takk!!!!

Croissanter og smørkarameller. Jeg dør.
Croissanter og smørkarameller. Jeg dør.

De hudløse dagers strategi

 

img_5044

Det lukter så godt ute nå. Det lukter våt bakke, litt bål, litt forråtnelse. Jeg skulle så gjerne ha gått en lang tur et sted, drukket varme drikker med venner på cafe, gått på kino i mørket eller fått roser i kinnene av å ha vært ute hele ettermiddagen. Men dagen blir jo ikke alltid sånn som man ønsker seg, den blir ikke alltid instagramvennlig, hvis dere skjønner? Det er viktig å snakke om det også, #nofilter og alt det der.

Jeg har hatt en dag uten noe batteri (i kroppen), men desto flere punkter på agendaen. Jeg er av typen som kaster seg inn i dagen med full tyngde, uansett hvordan formen er. Faktisk forventer jeg ofte enda mer av meg selv når jeg er litt lav på energi (det er idiotisk), når jeg er litt småsyk eller sliten er det nesten så jeg straffer meg selv med «ekstrarunder» fordi jeg ikke er helt i vater. Dette har mange ganger resultert i at jeg blir sint, frustrert, og forvandles til en gråtekone på uventede tidspunkt. Jeg er hun som kan gråte på jobben for eksempel. Heldigvis har jeg sjefer som er fine, og heldigvis har jeg lært meg et triks (etter mange år som overkompenserende).

Hvis jeg mistenker en skjør dag, så er første punkt at jeg må legge merke til det. Jeg må liksom konstatere det for meg selv, «i dag er du litt pjusk, i dag er du ikke helt sånn som du pleier». Autopiloten min har vært å late som jeg ikke merker det og legge inn en strafferunde med klesvask eller forefallende arbeid, men klok av skade har jeg altså utviklet en ny strategi. På trikken til jobb i dag la jeg merke til hvor trøtt jeg var, hvor slapp og tung kroppen var, og hvor lite den hadde lyst på en dag til med gluten-, melk- og eggefri kost. Jeg hadde dessuten en dårlig hårdag (som plaget mer mer enn gjennomsnittet) og registrerte at jeg ble skikkelig irritert på andre trikkepassasjerer bare fordi de pustet. Det er jo urimelig. Det er tegn på at jeg må ta en liten prat i eget hode.

Når jeg så har konstatert at formen er under pari, så kommer trikset; nemlig senke alle forventninger. Jeg går gjennom planen for dagen i hodet mitt, og justerer alle forventninger til meg selv ned til et greit minimum. Det er liksom som å henge en gul post it-lapp på hver arbeidsoppgave, bare sånn for å minne meg selv på at jeg ikke skal overkompensere, ikke kjøre for hardt på, ikke ta ting for alvorlig. Dette ikke er dagen jeg skal vurdere min egen innsats og gå etter meg selv i sømmene. Om jeg ikke, akkurat i dag, leverer dødsbra på det ene møtet, så kommer det en dag i morgen. Det er ingen grunn til å gå i kriseberedskap, det er ikke farlig, det er lov å ha en midt-på-treet-litt-dårlig-dag.

Misforstå meg rett, jeg er ikke en sånn som løper rundt og nailer alle ting til vanlig heller. På ingen måte, men når jeg er helt meg selv så kritiserer jeg heller ikke egen tilkortkommenhet. Da er jeg bare fornøyd da, vandrer omkring i livet mitt og synes det er fint og at jeg er flink og føler meg verdifull. Men når jeg er sliten og hudløs så denger jeg løs på egen selvfølelse. Det første som skjer er at jeg begynner å slenge dritt om at jeg må ta meg sammen, og derfra går det bare nedover, til jeg i verste fall blir en gråtekone eller må ringe alle vennene mine for å høre at de er glade i meg. Det er fint det, de sier alltid at de er glade i meg, men jeg er en voksen dame med en del ansvar, så det er greit å faktisk ha en strategi for at det ikke skal bli sånn på hver gråværsdag.

Uansett, etter at hudløsheten er registrert (for eksempel på trikken), og forventningene senket, så er det en ting til i denne strategien; gjøre akkurat det du trenger. Dette høres så banalt og enkelt ut, som noe new age-greier, men det er jaggu ikke så lett. Hvis det handler om noen andre så er det null stress, hvis for eksempel Tidemann er sliten og skjør, så pakker jeg ham inn i et pledd og legger til rette for kos. Jeg ser at han er sliten, jeg legger opp kvelden etter det, vi går tidlig i seng, han får ekstra omsorg. Men med seg selv er det der skikkelig vanskelig å huske på. I dag klarte jeg det, etter å ha senket forventningene, så klarte jeg fint å levere helt ok på jobb, så lage podcast (som ble kjempefin, gleder meg til å vise dere den) og så dro jeg hjem. Inn av døra klokka seks, avlyste planer, åpen kalender. For det jeg trengte var en date.

En date på sofaen med meg selv, kyllingsuppe og Narcos. Huset var nyvasket (takk universet for vaskehjelp), og jeg la meg rett ned. Varmet suppe i microen, og så på netflix. Orket ikke en gang å ta av meg jakken. Sovet klokka sju, våknet nå. Å sove flere timer etter jobb på en vanlig onsdag er noe som fort kan utløse reprimander inni eget hode, hvis jeg er skjør. Men det var akkurat det jeg trengte (tydeligvis), snus, sofa, narkobaroner fra Colombia på TV, pledd og søvn. Og etter mange år som selvkritisk gråtekone på sånne dager så er dette fremskritt. Det å faktisk gjøre det jeg trenger, uten å slenge dritt om udugelighet til egen hjerne. Noen som kjenner seg igjen?

Vi er verdensmestere i å kritisere oss selv, aller helst når vi er litt hudløse. Hvis man er ulykkelig forelsket, syk, sliten, trøtt, eller bare har en dårlig dag, så denger vi løs på egen selvfølelse som om vi var medlemmer av et narko-kartell. Det er ikke bra. Husk på det neste gang du har en sånn dag som dette, lån gjerne min strategi, gjør noe du trenger. For det kommer en ny dag i morgen, og da er du muligens deg selv igjen. Det har jeg planer om å være i alle fall, så får vi se.

Nå tar jeg med meg kroppen min og går til seng, sov godt alle sammen!

 

🙂 Thea.

 

5 Comments

Kunsten å innfri (og viktigheten av det motsatte)

 

Tom mage, midt på treet homør, men full konsentrasjon
Tom mage, midt på treet humør, men full konsentrasjon.

Klokka er midt mellom AKS og barne-tv, hjernene våre er svidd etter en dag på jobb og skole, kroppene våre er sultne. Før middag kan serveres og fortæres, må blyantene spisses, det er leksetid. Han er fem og et halvt år, og skikkelig keen på å gjøre leksene ordentlig. «Da får man stjerner!»Han har det initiativet, den iveren, som man bare har når noe er helt nytt. Når man så gjerne vil leve opp til forventningene. Det er ni timer siden vi gikk hjemmefra i morges, ni timer siden jeg vinket hadet til den bittelille, og samtidig veldig store, ungen min.

Min dag har inneholdt møter, planlegging, kollegaer. Forventninger jeg har jobbet for å innfri, noen av dem har jeg klart, andre ikke. En vanlig dag, med andre ord, sånn er livet. Hans dag har inneholdt barn, voksne, ulike fag, ulike forventninger, regler, folk som bryter reglene, sanksjoner mot folk som bryter reglene. Den har inneholdt  bokstaven «s», tall, lesing og skriving. Noen i sjette har vært snille, en i sjette har vært slem. Han har innfridd noen av forventningene, andre ikke. Men han har ikke samme erfaring som meg, han kjenner mer på det når han ikke lykkes. Han skal med tiden lære at det er greit, at det går bra likevel, men nå er det hele ganske nytt.

Og han vil mer enn noe annet innfri. Selv etter endt «arbeidsdag». Sekken er ganske tung, hånden hans er varm i min på vei hjem, øynene hans er slitne.

Vi bør spise noe, vi bør lage sunn middag med rene råvarer og mye grønt. Vi bør kose oss. Vi bør rydde i huset, vi bør gjøre lekser. Vi bør gjøre leksene bra, vi bør fargelegge så fint vi kan. Vi bør snakke om dagen som har vært, vi bør gjøre oss flid. Vi bør sitte sammen, jeg bør være pedagogisk, han bør være konsentrert.

Hvorfor har små barn lekser? Hvorfor kan ikke disse oppgavene gjøres på skolen? Hvorfor kan ikke tiden etter endt «arbeidsdag» få være lek for de aller minste? Kan ikke skoledagen eventuelt utvides med den tiden det tar å gjøre lekser?

Det er sikkert svar på disse spørsmålene, svar jeg ikke orker å google meg frem til akkurat nå. Sikkert noen ressurser som mangler, eller pedagogiske argumenter for å innføre leksetrening allerede fra start. Noen som vet mer enn meg om dette har sikkert ment noe om det for lengst, og det har sikkert vært en debatt og nå er i alle fall virkeligheten sånn at femåringer har lekser. Jeg bare tror ikke noe på det. Jeg mener ungen min skal bruke livet utenfor skolemurene på lek, sykling, klatring, venner, kosing i sofaen, bygging av lego og skravling med mammaen sin.

Jeg ser folk rundt meg, voksne mennesker, som rives i stykker av forventninger. De får angst, går på veggen, stresser seg i hjel. De tror at verdien deres avhenger av hva de presterer, hva de får til, antall «likes». Det handler om å innfri, forventninger fra folk, sjefer, media, venner, menn, kvinner, verden. Jeg må selv ta meg i nakken jevnlig, og minne meg selv, helt konkret, på at det ikke er det som gjør meg verdifull. At det ikke har noen ting å si hvordan jeg ser ut, hvor mange som leser denne bloggen, hvordan folk utenifra vurderer hvem jeg er. Det er faen ikke lett å legge fra seg folks forventninger, behovet for å innfri og for å få annerkjennelse ligger i ryggmargen. Jeg vil også ha stjerner. Og hvis det er vanskelig for meg, sterke, voksne meg, hvordan er det for en fyr på fem?

Klokka er snart barne-tv, magene romler og det ble pasta på ham, pasta uten en eneste grønnsak. Servert med ost og ketsjup ved siden av matteleksen. Vi gjorde oss ikke flid, hverken med lekser eller mat. Vi gjorde det vi kunne, det vi orket. Ja, det er jobben min å lære ham om verden, lære ham å innfri forventninger fra skolen, at man stort sett bør gjøre det man blir bedt om. Men det er også jobben min å vise ham at det er helt greit å kutte svinger innimellom. Det er lov å strekke reglene litt, vurdere situasjonen. Hvis jeg ikke lærer ham det, hvem skal lære ham det da? Jeg er redd han vil bli revet i filler.

Nå skal vi kose i sofaen, tegnefilm og alt. Mulig jeg rydder senere.

🙂 Thea

 

De aller minste tingene

 

På jakt etter skatter på loppemarked. Ukelønnen brenner i lomma.
På jakt etter skatter på loppemarked.

«Kan han overnatte?! Vær så snil!!!»

Jeg husker så utrolig godt den følelsen. Når man har snakket sammen i friminuttene, hvisket planer i hverandres ører, sett for seg hvordan det skulle bli. Hvordan håpet om å få et «ja» helt fysisk kjennes i magen. Vi ville alltid overnatte hos hverandre, da jeg var barn. Å sove hos en fremmed, å få andres brødskiver til kveldsmat, sove i en fremmed seng, lukten av ukjent sengetøy. Selv melken smakte annerledes når man var på besøk hos noen.

Jeg husker så godt hvordan det var å pusse tennene sammen med en venn, legge seg samtidig. Skravle i mørket, selv etter at lyset var slukket. Jeg husker hvor utrolig hyggelig det var å våkne grytidlig i et fremmed hus, starte dagen med noen andre. I noen hjem fikk man lov til å ta med dyna inn i sofaen. Det fikk vi ikke hos meg (men pappa laget rislapper til frokost). Vi fikk se på Disney-film på VHS, og spolte aldri gjennom reklamen. For en som er oppvokst uten kabel-tv var det helt magisk å se reklame på de videoene. Så spiste vi rislapper i sofaen og så på tegnefilm før vi løp ut i dagen og fortalte alle at «vi hadde overnattet».

Nå er det jeg som er voksen. Det er jeg som bestemmer om det blir overnatting, eller ikke. Det er jeg som avgjør om de forventningsfulle øynene glir over til skuffelse eller ren lykke. Og jeg hadde nesten glemt hvor viktig den avgjørelsen var.

Jeg sa ja til Tidemann. Bestevennen fikk komme, med sekk på ryggen, tannbørste, pysj og spente øyne. Nå er det jeg som står på den andre siden av den opplevelsen, den er i mine hender. Det er jeg som sørger for den kveldsmaten, og jeg vet at den smaker litt annerledes enn hjemme. Det er jeg som tar stilling til om vi er sånne som tar med dyna inn i sofaen om morgenen. Det er jeg som er mammen som hysjer, som bestemmer når nok er nok, og sier «nå må dere sove». Som synger nattasang, og klapper på kinnet og forsikrer dem om at det er trygt, som sier at de bare kan vekke meg hvis det er noe, og lar lyset stå på i gangen. I tilfellet noen er mørkredde.

Det var nesten nostalgisk å høre hviskingen fra soverommet når lyset var slukket. Fnising under dyna, før øynene gled igjen og stillheten la seg. Det er viktige hemmeligheter som deles på overnatting. Skattene fra dagens loppemarked-fangst  lå spredt, noen gamle McDonalds-leker til to kroner hadde fått være med opp i senga. To sovende bestevenner.

«Overnatting er det beste jeg vet» sa Tidemann til meg i stad. Hadde det vært opp til ham ville vi bodd i et gigantisk kollektiv med alle vi kjenner. Jeg er glad for at jeg skjønner hvor gøy det er. Noen ganger er det fineste ved å ha barn at de minner deg om din egen barndom. Da skrot fra et loppemarked og en bestevenn som overnattet var selve lykken. Da de aller minste tingene, var de aller beste.

 

🙂 Thea.

 

Følge denne lille bloggen på facebook? Hvis du er grei, så er du hjertelig velkommen til det!

 

4 Comments

Fra 33 til 85 på null komma svisj

 

Dagens prestasjoner fra en på fem og en på åttifem.
Dagens prestasjoner fra en på fem og en på åttifem.

Fredag kveld. Skavlan fra New York på TV, vann i glasset, rydding av badeskuffens innhold i sofaen mens Knut vasker peslen og ungen sover. Hva gjør dere denne fredagskvelden? Dere gjør sikkert kule ting. Jeg har nettopp sortert pillene jeg skal ta den neste uka, lagt dem sirlig på plass i min splitter nye pilleboks. Fancy shit. Kjøpte den på apoteket. Har aldri tatt andre piller enn paracet og de små daglige av typen «p-«, men selv der var jeg sløv. Så hvis denne skrotten skal få i seg all slags kosttilskudd tre ganger om dagen så må systemet sikres. Min første pilleboks. Livet altså.

Noen ganger inneholder mine fredager drinker og fjas, reise, dansing og uteliv. Andre frdager sitter jeg altså her og sorterer lipglosser med gullrekka i bakgrunnen og pillesystemet på bordet. Har spist grønnsaker til middag, glutenfrie, laktosefrie, eggefrie grønnsaker, med kjøtt og fornuftig vann til. Ikke noe pottis, sjokkis og sånt noe her i gården. 24 timer ut i «mitt nye liv» føles det som om jeg har blitt en helsefreak. Frykter faktisk litt å våkne opp i morgen med spirer groende ut av munnviken. Kjipt å måtte luke fjeset for frokost, liksom.

Jeg leser at Justin Bieber har kuttet ut snopet også, kanskje han også har vært hos en sånn lege? Tusenvis av ungpikehjerter skriker etter ham i denne byen i kveld. Tenk å være så forelsket som de er, det må føles magisk. Uoppnåelig og magisk og hysterisk. De er fjorten, skulle ønske de var tjue, jeg er trettitre men oppfører meg som en på åttifem. Pilleesker gir alderspoeng. Burde egentlig tatt frem et glass sherry, men det kan jeg jo ikke (for sukker er ute av gamet som sagt, både for Bieber og meg). Bruce er på Skavlan og han har bursdag. Sekstisyv blir han, rene ungfolen for meg i kveld.

Tidemann har perlet, vi har skravlet om løst og fast, og så har vi talt penger. I morgen er det nemlig loppemarked, så den lille hånden hans har funnet frem kronestykker fra kriker og kroker, og talt til hundre. Myntene ligger klare i en liten taske. «Kan vi gå på internett og sjekke hva de har på loppemarkedet i morgen, så jeg kan se hva jeg har råd til?» spurte han. Vi har vært for lite på loppemarket (og for mye på internett) viser det seg.

Denne spirende, støvete dama skal sove tidlig, kanskje se en krim eller noe annet gammeldags først, og så skal hun i morgen vise sin sønn hvordan man får tak i utbrukte leker til en billig penge. Vi skal kjøre full loppis-pakke; skrot, vaffel, hockey-pulver (hvorfor selger alltid korps det?), vi skal stå i kø og han skal jaggu lære seg å prute. Det er ikke så mange helger jeg har som åttifemåring, så det er lurt å bruke dem ordentlig.

God fredag, fine folk!

 

 

1 Comment

Over to the dark side

Bra helgen var fylt med hvetebakst, ost og vin (og bart), for det blir visst andre boller på meg fremover. Type glutenfrie.
Bra helgen var fylt med hvetebakst, ost og vin (og bart), for det blir visst andre boller på meg fremover. Type glutenfrie.

Samtidig som Brangelina går i oppløsning, og Tidemann bestemmer seg for å slippe hånda mi for første gang, og gå inn i skolegården helt alene, så har jeg også fått nyheter som dytter meg over «til den andre siden». Nei, jeg har ikke blitt lesbisk, jeg har ikke konvertert til islam, ei heller blitt kristenkonservativ, høyeekstrem eller noe i den gata der. Men jeg har, hold dere fast, blitt en «sånn irriterende matintolerant type». Jepp.

Etter at blodet mitt har blitt grundig gransket, etter at jeg har tisset på en kanne (ikke for gøy) og vært hos flere leger, mens jeg har vært trøtt som ei strømpe og trist som Tussi, og susete i hodet som en landkrabbe på cruise, så viser det seg altså at jeg har lavt stoffskifte. Ikke bare det, det viser seg at en rekke ting og tang med denne kvinnekroppen ikke er helt som det skal. Jeg har hørt en stemme (som minner om den til lege Jørgen Skavlan) i hodet mitt på den ene siden, mens jeg har kjempet med stusslige symptomer på den andre. «Bare ta deg sammen, du er jo ikke syk» sier Jørgen Skavlan-stemmen, mens jeg føler kroppen på en god dag yter kun 40% av det den pleier.

Vel, nå har jeg fått medisin, ikke bare av typen på resept, men en rekke andre ting også. Her skal nivåer normaliseres, jeg har nettopp støttet helsekost-standen med et betydelig bidrag, mot kapsler med sink og kalsium og det ene og det andre. Jeg har fått beskjed om å kutte ut laktose, gluten og egg i fire uker, jeg skal visst også legge meg klokka 22.00 hver eneste dag, og jeg skal drikke minimalt med alkohol (hvis jeg gjør alt det andre, kan jeg drikke bittelitt vin da?).

Altså, tonen min oppleves kanskje som litt oppgitt, men det er jeg egentlig ikke. Jeg er bare veldig delt. Jeg vet jo at jeg ikke har vært i form, jeg har til og med skrevet om det her, og i dag fikk jeg altså diagnosen «lavt stoffskifte» med mer. Samtidig er det en indre stemme i meg som liker å tro på skolemedisin, som liker å være tøff, som liker harde fakta. Og akkurat «lavt stoffskifte» er harde fakta, det er innafor. Men hele det feltet der, alt som handler om hormoner, balansen i kroppen, hvordan alt henger sammen og påvirker hverandre, det er veldig forvirrende. Når man googler matintoleranse så kommer man rett inn på sider som snakker om at det bare er tull, og på like mange sider hvor det å kutte ut egg, gluten og laktose har vært selve frelsen for tusenvis av mennesker.

For første gang i mitt liv, sto jeg i dag foran «allergihylla» i butikken, jeg følte jeg var i et fremmed land. Jeg kjøpte glutenfrie lefser og laktosefri yoghurt med samme entusiasme som jeg handler serranoskinke i Spania. Betyr denne maten at jeg kommer til å bli meg selv igjen? At jeg ikke kommer til å føle meg som Tussi i Hundremeterskogen, og sovne med ungen min klokka åtte tre ganger i uka?

Jeg har lurt i det siste, skjønner dere. Jeg har spekulert i om jeg holder på å «gå på veggen» som de sier. Har fryktet at jeg må legge ned både blogg og podcast, fordi jeg av en eller annen grunn ikke orker det i lengden. Har vært livredd for at jeg kronisk overvurderer egen kapasitet. Så gledestårene trillet i dag, da legen kunne vise til helt fysiske og saklige argumenter for at jeg ikke var utbrent eller psyk, bare trengte stoffskiftemedisin og matvarer fra allergihylla en stund.

Jeg har blitt en sånn. En sånn som må ha egen meny på restaurant. En sånn som folk himler med øynene over i kommentarfelter, og som gjør kelnere irritert. Jeg har mange venner som synes matintoleranse er tull og vås og jåleri. Samma det. Hvis kapsler fra helsekost, glutenfrie knekkebrød og mandelmelk (pluss noen piller fra skolemedisinen) kan gjøre at livet mitt blir så gøy som det pleier å være, så gir jeg lett beng i alle som måtte himle med øynene. Jeg er veldig spent på om dette funker, eller om Jørgen Skavlan-stemmens kritikk vinner til slutt.

Let the games begin. Intoleransegjengen, – here I come!

 

2 Comments

Fra sjampanje til fiskepinner

 

Fra sjampis i herskapshus til fiskepinnemiddag i sofaen.
Fra sjampis i herskapshus til fiskepinnemiddag i sofaen.

Fra riksmannsbolig i Frankrike, til egen seng, sent natt til mandag, til jobb mandag morgen, til AKS og gjenforening med Tidemann utpå ettermiddagen, til klesvask og rask skifting, til bursdag, overraskelse og feiring av søster Nanna. Jeg kunne høre mammapolitiet hvese inni hodet mitt i går kveld, da Tidemann og jeg var på vei hjem fra restaurant, hånd i hånd, klokka halv ti på kvelden. Det er ikke vanlig, egentlig ikke «lov», å være oppe sent på en mandag. Men når kvelden er varm, når ungen er glad og når søster fyller 30, så er det viktigere å gjøre det man har lyst til, enn å tekkes strenge blikk fra folk (og stemmer i hodet mitt). Jeg skulle blogget, skulle fortelle om ukas episode av Foreldrerådet, skulle vasket opp, skulle ryddet på kjøkkenet. Men sovnet sammen med ungen min istedenfor, – jeg siklet og han snorket.

To supertrøtte tryner måtte spise pannekaker til frokost, for jeg hadde nok en gang glemt å handle, og jaggu ble det pannekaker på matpakka og frukt stjålet fra fruktkurven på jobben attåt. Jeg stjeler alltid frukt fra jobben, det er bare å si det rett ut; min unge har som regel stjålen frukt med seg på skolen. Nesten alltid pære (det er den minst populære frukten på Radio Norge). Noen ganger har han egenkjøpte grønnsaker, men det hører til sjeldenhetene.

I dag er det blåtirsdag, lekser som skal gjøres, hverdagsfisk til middag. Jeg vet det kommer til å bli krangling, alt ligger til rette for at vi skal få en konflikt utpå kvelden. Det ligger i lufta, mellom gjesping og slitne miner. Inni hodet mitt nikker mammapolitiet triumferende («nettopp, akkurat derfor har man ikke med seg femåringer på restaurant hele natta, hva var det vi sa?»). Han er trøtt, jeg er trøtt, klesvasken ligger utover gulvet i stuen og det brygger stadig opp til diskusjon. Kanskje jeg kan forhindre det? Hvis jeg har vett nok til å formulere det her, så burde jeg vel være kvinne nok til å avverge krangel?

Vet dere hva, jeg skal prøve. Jeg skal prøve å bare begynne å plystre eller noe, hvis det går en kule varmt her (det blir jo helt lættis hvis jeg får til det). Eller har noen et bedre triks? Det tas imot med takk.

På Gardemoen på søndag ble jeg forresten stoppet av tre skikkelig søte damer som bare ville fortelle meg at de hørte på Foreldrerådet, og at de likte det veldig godt. Jeg holdt på å dø av glede, jeg ble helt klønete. Hvis dere leser dette skjønne folk, så vil jeg bare si; Takk for at dere kom bort!!!! Jeg har tenkt på det tusen ganger siden. Det er det hyggeligste som har skjedd meg, jeg skjønner ikke helt hvordan dere kjente meg igjen, men jeg ble altså så rørt at jeg gikk med en varm klump i magen resten av kvelden, og kjenner på det fortsatt. TAKK!!!!!

Denne ukas episode handler om noe mange mener mye om, og som alle bør vite mer om (spør du meg), nemlig abort. Jeg er utrolig heldig som får lage en podcast om ting jeg synes er viktig, spesielt når Foreldrerådets lyttere er sånne nydelige folk som viser kjærlighet. Det er rimelig fantastisk. Jeg skal faktisk ta med meg akkurat den følelsen der, den takknemlige, inn i resten av kvelden. Kanskje klarer vi å få til en hyggelig kveld, ungen min og jeg, før vi stuper ned under dyna om noen timer? Det hadde jo vært å gi mammapolitiet fingeren, å naile denne dagen uten krangel. Og er det noe jeg er jævlig keen på, så er det å gi fingeren til akkurat den moraliserende gjengen der.

God tirsdag!

🙂

 

Kjære kvinner, kjære venninner

 

Takk for all hvetebaksten, takk for all skravlinga, takk for all kjærligheten.
Takk for all hvetebaksten, takk for all skravlinga, takk for all kjærligheten.

Dere som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Dere som husker navnet på familiehunden som døde for mange år siden, som vet hva foreldrene mine heter, hva de jobbet med da vi gikk på barneskolen. Dere som husker navnene på gutter man har vært forelsket i, hvem som klinte med hvem på hvilke fester, hvem som ble fullest, hvem som måtte lyve til foreldrene sine og late som om de hadde blitt syke, men egentlig hadde drukket assorterte rester stjålet fra et barskap på saftflaske. Dere som vet hvem man var før man ble «voksen», hvordan vi hadde det på ungdomsskolen, som kan navnet på lærerne, både de dere likte, og de som var «ekle» (og visstnok holdt oversikt over menstruasjonssyklusen til alle jentene i klassen). Det er de som vet hvordan det var da foreldrene dine skilte seg, da noen mistet noen, og da noen fødte noen. De kommer i begravelser, de kommer på barsel, de kommer på fest, de kommer på hverdagsmiddag, de kommer på julebord, de kommer på bursdag. De kommer på helt vanlige besøk, på helt vanlige dager.

De som, uansett hvilke runder du har gått i livet, har holdt kontakten. Gjennom utenlandsstudier, altoppslukende kjærlighetsforhold og kriser. De du gjennom noen perioder ikke har sett i det hele tatt, men likevel kjenner like godt når du møter dem igjen. Når livet blir tøft, når noen i familien blir syke, noen dør, noen går fra hverandre, så er de der. Det går en alarmklokke i hjemmene deres når noen har det vanskelig, og så settes maskineriet i gang. Du vet at det alltid er en seng å sove i, en sofa å få trøst i, et kjøkken å få kaffe i, og noen å le med. De du har kranglet med, vært uenig med, alliert deg med, funnet løsninger med. De du lærte å inngå kompromisser med, de du så gjerne ville skille deg litt fra, men samtidig ville være helt lik som, før du skjønte at det gikk an å være forskjellig, men likevel være nær.

Noen har barn, noen er gravide, noen har bekkenløsning, noen prøver å bli gravide, noen vil ikke bli det enda. Noen vil danse hele natten, noen vil gamble, noen vil skravle noen vil sove. Noen vil jogge, noen vil spise, noen vil drikke, noen vil tenne i peisen, men får det ikke til. Noen ringer barna sine, noen synes det er deilig med en pause fra hverdagen, noen liker hverdagen best av alt. Noen har giftet seg, noen har ikke, noen har vært forlovere, alle har skrevet taler og sanger og fremført dem for hverandre med mer eller mindre hell. Noen er gode til å synge, noen er ikke det, noen bader hver mulighet de får, noen bader aldri.

Jeg er så takknemmelig for å ha dere, for å være en del av denne organismen, for å være et medlem av denne gjengen. Jeg er så glad for at jeg ikke må bidra med mer enn det jeg er, og at det er nok. Jeg er så glad for at alle kan gi etter evne og få etter behov, sove når de er trøtte og feste til morgengry når det er det de er fysne på. Jeg elsker at vi er rare, morsomme, smarte, åpne, snerpete og rause på en og samme tid. At noen vil sove sammen, noen vil sove alene, noen hater det andre elsker og at det er plass til det hele i en og samme stund.

Takk for at dere har vært her i alle disse årene, takk for at dere kommer til å være der for resten av mitt liv, takk for nå, – takk for turen!

Dere er deilige ass.

 

 

Kvinner i Deauville

img_4279

Vi sto opp før alle andre i går, var på flytoget før søvnen var ute av Oslos øyne og før noen kaffebarer var åpne. For denne helgen har vi ventet på i et drøyt år, det er tid for årets jentetur. Vi er 12 damer som har kjent hverandre siden ungdomsskolen, noen siden barneskolen, som med jevne mellomrom drar på tur sammen. Alle betaler inn en sum, vi setter av en langhelg, og to får ansvaret for å ta alle avgjørelser. Ingen andre vet hvor vi skal.

Vi får pakkeliste to dager før avreise, og et tidspunkt vi må møte på flytoget. Og så drar vi i vei. I år er det Emilie og jeg som er reiseledere, og vi har sjekket og styrt, googlet og regnet på hundre alternativer, før vi bestemte oss for Deauville. En liten by i Normandie, der de rike pariserne dro for å slappe av, hvor fordums storhet og gamle penger skinner igjennom. Det er et stort ansvar å være reiseleder, heldigvis er Emilie verdens aller beste organisator, og venninnene en takknemmelig gjeng og planlegge for.

Vi fortalte ingen om huset vi hadde leid før vi kom frem, etter fly til Paris og leiebil derfra i et par timer, så rullet vi opp til denne helt sjukt fine villaen (i storm, været hadde bestemt seg for å være dramatisk). Tror alle sammen følte de var med i en film. Dette er et sommerhus for en familie, det henger bilder på veggene og ser bebodd ut, men leies ut til folk som oss utenfor høysesongen. Bølgene dundrer på stranden rett utenfor, det er metervis under taket, og alle rommene har tapeter som likner mønsteret man finner på gammelt servise.

Sengen min denne helgen. Herregud!!!
Sengen min denne helgen. Herregud!!!

Jeg har sovet sammen med Karo på det rosa rommet, og fikk te servert i himmelsengen  da jeg våknet. Det er helt sjukt her. Hvordan er de folka som eier dette huset? Hvordan er det her om vinteren? Hvordan er det å vokse opp med dette som landsted? Jeg får lyst til å bli en veldig rik fransk familie, med gammelt gull på konto og croissanter til frokost hver dag.

Tidemann ringte og lurte på om jeg kunne gjette hva han ønsket seg i reisegave. Det kunne jeg. Det kan alle som noen gang har møtt ham, gjette seg til. For lego er livet, lyset og veien for den fyren der. «Reisegave» er forøvrig et begrep jeg angrer litt på å ha innført, for det er forventes hver eneste gang. Samtidig gjør han det selv, hver gang han er på tur med faren sin så samler han skjell til meg, eller går på et marked og kjøper noe han synes jeg burde ha. Ganske ofte synes han jeg burde ha store smykker med mye strass på.

Selfie på verandaen.
Selfie på verandaen.

Mens jeg sitter i villaens arbeidsrom og skriver dette, så svinser damene rundt og ordner, for nå er det frokost. De to gravide går med magen først og steller for oss andre, som fortsatt kjenner vinen fra i går. Kan vi bare bli her? Som et gigantisk kvinnekollektiv med ferske bakervarer til frokost? Og havet og himmelsengene og sånn?

Frokost in the making
Frokost in the making

Alle kan forøvrig leie dette huset, så hvis du blir fristet er det bare å samle en gjeng folk du liker over snittet godt, og sette i gang. Det er ganske dyrt, men man kan prute (seriøst). Spesielt nå, utenfor sommersesong. Inkludert i prisen er det en dame som ordner ting for dere, hun har handlet inn for oss, så kjøleskapene var fulle da vi kom frem. Seriøst, dette livet er det lett å bli vant til. Nå er frokosten på bordet, på tide å lukke macen, tre ut av arbeidsværelset og inn i lørdagen. Haha, det er kanskje liker greit jeg ikke bor her, hadde blitt en sånn snobbete, uspiselig type.

God lørdag folkens!!!

Blogger dokumentert av venninne. Helt ok arbeidsomgivelser.
Blogger dokumentert av venninne. Helt ok arbeidsomgivelser.

 

Stusslige Frøken Pjuskerud

 

IMG_3948

Du vet når du oppdager at du likner en parodi av et menneske? For eksempel et menneske Lene Kongsvik kunne laget en karakter av? Jeg er skikkelig dårlig på å være pjusk. Det er kanskje ingen som er rå på det, men mange gjør en mye bedre profil enn meg. Folk som setter grenser, sier «Jeg er ikke helt i form, så jeg går hjem nå, trenger å hvile litt» er tydelige folk, som det er lett å forholde seg til. Da kan man bare ønske god bedring og fortsette med dagen sin, med arbeidsoppgavene, og man tenker ikke på det hverken med hat eller kjærlighet. For folk blir pjuske, og det er helt greit.

Jeg derimot, som er den første til å applaudere folks tydelighet når de trenger en pause, er bemerkelsesverdig lite god på å gjøre det selv. Er det ikke rart at hjernen min klarer å applaudere en egenskap hos andre, men være hundre prosent selvsaboterende når det gjelder egen situasjon? Jeg blir en sånn person jeg selv synes er dødsirriterende.

Jeg blir stusslig, sår, ubesluttsom, trist og usikker. Istedenfor å gå hjem og legge meg, så blir jeg sittende som en sutrete (og svært lite imponerende) «martyr» som liksom skal lide seg gjennom dagens gjøremål. I tillegg trenger jeg jo å snakke med noen om hvor lite i form jeg føler meg, så da bruker jeg masse av kollegaenes tid, omsorg og energi, så det ender med at de peptalker meg til at jeg kanskje burde komme meg hjem, hvor jeg motvillig og liksom helteaktig blir sittende. Som om de timene foran en datamaskin på kontoret er de viktigste i verden, og mitt nærvær i seg selv er livsviktig for bedriftens opprettholdelse. Herregud. Mens det skjer, så ser jeg det liksom utenifra, himler med øynene over egen stusslighet, men klarer ikke ta meg sammen og gå hjem.

Folk som på død og liv «skal klare seg selv» og «ikke være svake» er noe av det mest irriterende jeg vet, for det stemmer aldri og de er som regel ekstra vanskelige å forholde seg til. Like fullt, mens jeg sitter her og taster det logisk inn på tastaturet, for å si det til alle dere, så er jeg akkurat sånn. Det første som ryker når jeg er dårlig er dømmekraft på egen tilstand, og evnen til å gjøre noe med det.

Hva som feiler meg? Jeg vet ikke, jeg venter på noen blodprøver, det er nok noe stoffskifte-tull, for hvert symptom jeg googler faller innunder den kategorien. Eller så har jeg bare blitt gal, og er på vei inn i en vegg, eller har svulst i hjernen, eller har blitt en sånn person som tror hun er syk og kommer til å gå på Nav og til alternative behandlinger resten av livet. Da vil denne bloggen ganske kjapt bli en annen, en trygdeblogg med oppskrifter på hjemmegjæret heksekur og oppdateringer fra healingens verden, med meg i nakkekrage på alle bilder.

Neida. Jeg prøver å tulle det bort, men det jeg egentlig bør gjøre er å legge meg. For hvis jeg sover, så er sjansene større for at jeg våkner som meg selv, og ikke en karakter fra et humorprogram på TV Norge. Og til alle dere andre som kanskje akkurat nå er litt pjuske, om det er feber, forkjølelse, omgangssyke eller dysfunksjonell skjoldbruskkjertel dere har, prøv å vær tydelige! Det er mye kulere å forholde seg til en som passer på seg selv, enn en sutrete wannabe-martyr (som meg) som trekker ned stemningen.

Nå skal jeg drikke litt kakao, fordi det alltid hjelper. Inviterer dere alle sammen til å gjøre det samme, så kan vi ligge i sofaen i kor, på hver vår kant, både de pjuske og de friske.

God onsdag!