2 Comments

Skallebank, ribbe og sofa

 

Dette er nok en av slektningene til ribba mi, de kommer fra samme gård. Hyl ut hvis du har en god oppskrift på sommer-ribbe!
Dette er nok en av slektningene til ribba mi, de kommer fra samme gård. Hyl ut hvis du har en god oppskrift på sommer-ribbe!

Våknet med en smule skallebank i dag morges, etter for mange glass vin og for mye fjas i går kveld. Det er viktig å nyte sommeren mens man kan, ferie eller ei, er det ikke? Typisk at sjefen ville ha høstens første møte akkurat i dag morges klokka ni. Men jeg gikk for «heltinne om natten, heltinne om dagen» og var frynsete, men på plass, til rett tid. Speilegg og iskaffe fungerer av og til som vidundermedisin.

Hentet Tidemann på AKS etter jobb, han er helt utslitt etter denne ukas opplevelser. Vi tok ENDELIG turen på Kaffebrenneriet, og han fortalte hvordan de har spionert på jentene i andre klasse. Herregud. Jeg kan se fryden over alt det som er nytt, spenningen i øynene hans, litt nervøsitet, litt sårbarhet. Han har allerede tråkket over noen grenser, fått høre reglene for oppførsel noen ganger, og virker godt fornøyd med sin nye tilværelse. Etter en uke i ny jobb er jo de fleste voksne også ganske kjørt, jeg skjønner godt hvordan han har det. Man bruker litt tid på å finne ut av kjørereglene, hva som er innafor, hvem man er på bølgelengde med, hva som forventes. Det er tøft med endring, ikke rart man blir litt skjør og sliten. Vi hadde egentlig planer om shopping og hygge, men de måtte skrinlegges (til høylytt protest), han var helt utslitt.

Jeg lurer veldig på hvordan denne høsten blir. Jeg har lyst til å se rundt neste sving, liksom, lyst til å se hva som ligger foran oss. Men det går jo ikke. Når ting forandrer seg, så er det bare å gjøre det beste ut av det, og ta det som det kommer. En del av meg vil bare knuge meg fast i femåringen og nekte ham å bli eldre, men det er hverken mulig eller snilt. Det kommer til å gå bra, ikkesant?

Fredagskvelden er fortsatt ganske ung, jeg har ryddet i fryseren og tatt ut en ribbe (!) som har ligget der en stund, og som gjør at isbitene ikke får plass. Så nå skal jeg google «ribbe», og se om noen matbloggere har funnet på gøyale retter man kan lage. Har dere noen tips? Mulig det blir en fadese, mulig jeg blir grilldronninga på tunet her i morgen. Sofaen er veldig myk, det er stille ute, kroppen er slapp og det frister med film på TV og en tidlig kveld. I morgen skal jeg skrive et lite brev til Märtha og Ari. Stakkars, det er skikkelig dritt å gå gjennom et brudd. Jeg skal tenke meg godt om og gi dem mine beste råd. Tror ikke de leser bloggen, men dere pleier jo å hjelpe meg med å få budskapet frem likevel.

Håper fredagskvelden er snill med dere, at dere kanskje kysser noen dere er forelsket i, gjør noe kroppen har lyst til og husker på hvor kule dere er.

🙂 Thea.

2 Comments

Det er nødvendig å være kjip (men det føles skikkelig dritt likevel)

 

Vi kranglet før leggetid i går. Da jeg gikk i seng, så strakk han ut en hånd, riktignok i søvne, men det gjorde likevel alt bedre. Man skal jo ikke legge seg før man er venner.
Vi kranglet før leggetid i går. Da jeg gikk i seng, så strakk han ut en hånd, riktignok i søvne, men det gjorde likevel alt bedre. Man skal jo ikke legge seg før man er venner.

Vi kranglet i går, Tidemann og jeg. Det gjør vi jo ganske ofte egentlig, det er mange diskusjoner om både det ene og det andre. Det er liksom jobben hans å utfordre meg, det glemmer jeg litt, men han skal teste hvor grensen går, og min jobb er jo å holde på den. Med mindre han har veldig gode argumenter som fremføres på en varm og fin måte, da kan det hende jeg gir etter. For sånn er det jo i livet, at det å være god til å snakke for seg er lønnsomt i mange situasjoner.

Da kan man prate seg ut av bøter, man kan få snillere straff i en eventuell rettssak eller simpelthen bare vinne folks hjerter og overbevisning. Men leggetid er leggetid, og det er litt vanskelig å få på plass igjen, når sommeren har inneholdt frislipp på både soving, is og andre vanligvis ganske rigide systemer. Vi kranglet i dag morges også, og jeg måtte være skikkelig kjip. Jeg hater å være kjip ass. Vi skulle egentlig ha kosemorgen på Kaffebrenneriet, men så var han så treig, og så ble han så sur, og så protesterte han både med å gå ektstreeeemt sakte, og ved å stenge døren i fjeset på meg, så jeg måtte sanksjonere. Problemet var at jeg også veldig gjerne ville starte dagen på Kaffebrenneriet. Og så har jeg så veldig lyst til at vi skal være venner.

Jeg prøvde med alt for mange ord (glemmer ofte at han bare er fem) å forklare alle nyansene av mitt eget følelsesliv, og han bare furtet tilbake. Så det hele ble ganske dumt, kosemorgenen ble avlyst, og da vi kom til AKS, så var vi ganske lei oss begge to (og jeg var jævlig kaffetørst). Han ville ikke snakke mer om det, men så skulle jeg gå derfra, og da kom tårene. Så da måtte vi snakke ganske lenge likevel. Vi ble enige om å ta det igjen. Og han ga meg 25 klemmer og 14 kyss og gikk fornøyd inn.

Likevel sitter den følelsen i litt, jeg var kanskje urimelig i dag. Og i går også, jeg er redd for at jeg er for streng. Men så kan man jo ikke oppføre seg hvordan man vil og få kanelbolle uansett liksom? Livet er jo ikke sånn. Kunne veldig trengt å hente ham, få ryddet opp i det en gang til, og hatt en harmonisk ettermiddag, men det er Pappaen hans om skal ha ham i dag, og sannsynligvis tenker ikke Tidemann et sekund på dette nå. Dessuten kan det godt hende ettermiddagen ikke hadde blitt harmonisk i det hele tatt.

En venninne (som ikke har barn enda) lurte på hvordan det er mulig å ta krangler med ungene sine så alvorlig. «De er jo så små, det er jo ikke konstruktiv kritikk de gir liksom?» sa hun. Hun har jo helt rett i det. Jeg kan bli uforholdsmessig lei meg for konflikter i hverdagen, selv om det fra utsiden bare er helt normalt. Sånn er jo oppdragelse, er det ikke? Men de tullete kranglene rokker liksom ved noe som er så mye større enn den ene diskusjonen.

Dagen min er ikke kjip fordi jeg ikke fikk spise frokost på cafe (for det gjorde jeg uansett, etter at jeg hadde levert ham, sånn er det å være voksen). Dagen er litt kjip fordi jeg føler at jeg ikke nailer mammajobben akkurat i dag. Jeg blir usikker på om jeg gjør det riktig, usikker på om jeg er for streng, eller om jeg kanskje skulle vært strengere generelt. Det er det såre punktet. Alt kan gå dritbra i livet mitt, men hvis jeg ikke føler at vi har det hyggelig, eller at vi krangler for mye, Tidemann og jeg, så har all «suksessen» ikke noe å si. Og motsatt, alt annet kan være helt ræva, men hvis vi koser oss glugg med hverandre, så er livet helt topp likevel.

Det må se veldig tåpelig ut fra utsiden. Jeg skjønner at det virker helt utrolig lite viktig i den store sammenhengen, hvorvidt femåringen får spise kanelbolle til frokost eller ikke. Jeg leser mine egne ord og ser hvor latterlig lite viktig det er. Hvorfor kjennes det da som om jeg har hatt en stor krangel med en kjæreste? For det er sånn det føles. Som om vi har problemer i relasjonen liksom, og bør ta oss en ferie for oss selv hvor vi kan ligge på en strand og se hverandre inn i øynene og jobbe med parforholdet. Herregud. Jeg ser jo selv at jeg overreagerer, hvorfor kjennes det ikke sånn ut da? Kanskje jeg har PMS?

Nei, det får holde, jeezes, jeg må børste det av meg. Det kommer sikkert tusen sånne situasjoner til, det er bare å bli vant til det. Å være streng og gi sanksjoner er en del av mammajobben, jeg må vel bare tåle det? Eller? Han har det fint på AKS, han gleder seg til å møte faren sin, jeg skal endelig ha noen dager alene, med venner, kanskje litt vin, og det tror jeg trengs. Ser ut som jeg begynner å bli litt klin kokos rett og slett.

Takk for at dere er så tålmodige med meg (for jeg kan vel virke litt skrullete til tider), takk for at dere stadig leser denne bloggen. Den fyller snart ett år, er ikke det ganske sykt?! God onsdag, folkens!

 

 

 

4 Comments

Nytt kapittel

 

IMG_3511

Vi var veldig trøtte i kroppene i dag morges. Trøtte, og litt mer stille, enn vi vanligvis er. Eggerøren ble spist med en viss spenning i luften. Skoene ble knyttet møysommelig. Jeg oppdaget ganske fort at jeg hadde glemt å kjøpe kule ting å ha i matpakken, så allerede før første dag hadde startet, failet jeg på det. Heldigvis hadde Mommo (som alltid scorer på sånne ting) sendt med oss hjemmebakt brød, så de litt triste skivene var i det minste av god kvalitet. Tidemann kunne ikke brydd seg mindre om akkurat det, han sto på trappen og var klar, med den store sekken på ryggen og alvorlig mine i fjeset.

Vi tuslet hånd i hånd, han fortalte meg at han ikke skal hverken røyke eller snuse når han blir voksen, «Jeg skal drikke litt sjampanje, bare». For en type. Vi gikk en annen rute enn den til barnehagen, bare en gate lenger ned, men det føltes rart og uvant og spennende. Da vi kom til skolegården knota vi litt rundt, fant ikke frem, alt var stille. Lukten i gamle skolebygg er nesten som en liten tidsmaskin. Det lukter linoleum, papir, joggesko og kritt. Jeg hadde helt glemt den lukten, minner meg om å ha gymtøy i plastpose (før man skjønte at det ikke var kult), og bruke timesvis hjem fra skolen, fordi man fant pinner og steiner og kanskje en død fugl på veien.

Vi fant AKS, nye fjes, hyggelige voksne, sjenerte barn. Tidemann var kul på utsiden, men med en hånd på meg hele tiden. Man føler seg sjelden så mye som en mamma som når barnet søker kroppskontakt. Fordi han tror og føler at han er tryggere når hans hånd holder på min arm, eller hans legg er inntil min. Da føler jeg meg litt som et dyr, selv om jeg veldig menneskelig står der og snakker med andre personer av menneskesorten. Det viste seg at vi ikke skulle ha med bare en (i vårt tilfelle kjip) matpakke i dag, men TO. Så der røyk den sjansen til å gi inntrykk av at jeg var en sånn mamma med alt på stell. Pytt-pytt, den illusjonen hadde sikkert røket kjapt likevel.

Da vi endelig skulle si hadet, så fikk jeg hundre klemmer, og han ble litt sår. «Jeg har veldig , veldig, veldig mange sommerfugler i magen» sa han. «Hvis alle de som er her nå hadde hatt et vindu på magen sin, så ville du sett at det gjelder alle. Det er sikkert ti tusen sommerfugler her i dag, minst» svarte jeg. Og så ble han besluttsom, og så vinket vi, og så lukket han døren, og så gikk jeg til trikken med tårer i fjeset.

Nå er han i gang, nå har vi startet på neste kapittel i det som er hans liv og mitt liv og vårt liv. Fyttirassen så mange følelser man oppdager at man har når man får barn! Tar det ikke slutt? Fortsetter det bare å være så sterkt og rørende og tidvis irriterende og klin kokos og fantastisk og kjedelig og gøy på en gang?

Jeezes folkens, det blir nesten for mye av det gode.

Jeg satt på nåler på jobb, skulle ønske jeg hadde installert et lite kamera på ham, så jeg kunne følge med. Men det ville blitt rabalder, og jeg vil jo egentlig være kul og sånn, så det er vel ikke et alternativ. Da jeg endelig hentet ham igjen, så var han svett i panna, svært stolt i kroppen og ekstremt fornøyd. Ingenting kunne gått bedre. Selv matpakken hadde vært topp (takk Mommo, uten deg hadde han bare fått pålegg). I morgen har han bedt meg om å hente ham mye senere, for han «vil helst være på AKS hele kvelden og hele natten også».

Suksess med andre ord. Takk for at dere sendte meg så mye trøst i går, og i dag, både på facebook, på sms og på mail. Jeg føler at jeg har hatt en hel gjeng med meg i dag, og det er sjukt hyggelig. Har handlet masse god mat, i morgen skal han leveres med de deiligste retter i sekken. Jeg ser for meg det nå ihvertfall, vi får se.

🙂