Vi forandret verden (bittelitt) og snart ringer skoleklokka

 

Han øver på å være kul i fjeset på bilder.
Han øver på å være kul i fjeset på bilder.

Altså, jeg blir like overrasket hver gang jeg erfarer at det hjelper å si fra! Etter å ha bli kastet ut av Facebook for å vise bilder av pornoblader (skal ikke skje igjen), så har jeg jaggu fått svar fra Narvesen. Et hyggelig og proft svar, og vips så kan Tidemann og jeg spise is i butikken deres uten å havne i en sexbuffet. Takk folkens! Hadde det ikke vært for dere, at dere deler og liker og kommenterer, så hadde det aldri skjedd. Vi ass, vi er et superteam.

IMG_3739

Ellers har denne dagen snurret avgårde som en virvelvind, hvor den eneste trygge havnen har vært Tidemann. Det skal jo liksom være sånn at det er foreldrene som er de solide bautaene til barna sine, men jeg føler minst like ofte at han er det for meg. I dag gjettet han på hva som er den store gaven han får ved skolestart (jeg har lovet ham en overraskelse) og vi brukte god til på hint og tips og var innom tusen alternativer, både på vei til og fra AKS. Jeg kan jo fortelle det til dere (men dere må love å ikke sladre), for jeg har skaffet ham en skikkelig kul sykkel! En ordentlig skolegutt-sykkel, med gir og greier.

Gjettingen gikk via legobokser, til kattunge, rullesko og badebasseng på balkongen. Til slutt så han på meg med skråsikker mine; «Jeg vet det! Jeg vet hva som er den store overraskelsen!». Øynene var lure og han så skikkelig glad ut. «Du har fått deg kjæreste, Mamma!!»

Kremt. Er det noe han ønsker seg? Er det noe som kunne vært gaven hans på den store skolestart-dagen? Går han rundt og tenker på at jeg bør finne meg en mann? Jeg vet at vi snakker om det av og til, han vil jo at jeg skal møte en med en datter, så han får en søster. Men er det liksom det han ønsker seg? Mer enn lego? Herregud.

Jeg ble litt betuttet, og lo og sa at det nok ikke var helt riktig gjettet. » Det er uansett ikke noe jeg trenger til skolen. Det kan du jo bare få deg når som helst. Hvis du vil. Men du har jo meg, så du må egentlig ikke.» sa han. Takk og lov. Trodde et øyeblikk jeg måtte gripe tak i den første og beste mannen på Torshov og bare la det stå til.

Ved leggetid, etter å ha ryddet ferdig i boden (endelig, whoopwhoop!!!) og badet og lest bok, så snakket vi om mandagen. Det han gleder seg aller, aller mest til, det han er mer spent på enn å se hva overraskelsen er, det er å høre skoleklokka ringe i friminuttet. Han trodde nesten ikke på meg da jeg sa det. «Skal den ringe på ordentlig!?!!» Det er det kuleste han har hørt.

I morgen skal vi spise is på Narvesen, og beskue de nye hyllene til pornobladene. Viktig å feire sine små seire, mens vi venter på at skoleklokkene skal ringe.

God natt, godtfolk!

 

Å ønske seg veldig en unge

 

Måtte lage en ny versjon av skiltet vårt. Foreldrerådet diskriminerer ingen! :)
Lise jobber i foreningen Ønskebarn og er ukas gjest. Måtte lage en ny versjon av skiltet vårt, Foreldrerådet diskriminerer ingen!

Hvordan er det å ikke få det man ønsker seg aller mest i livet? Hvordan er det å delta på babyshower etter babyshower uten å noen gang selv være midtpunktet? Hvordan er det å holde orden på syklus og eggløsning og ligging til det nitidige, uten at resultatet på graviditetstesten blir positiv?

Hvordan er det når venner og venninner spør til det kjedsommelige om «hvordan det går med familieplanleggingen»? Eller høre foreldre og svigerforeldre hinte om at de ønsker seg barnebarn? Hva gjør man når man ikke blir gravide, uansett hvor hardt man prøver? Hvor går man? Hva koster det? Og hvorfor snakkes det ikke mer om?

Hvorfor kan enslige kvinner få tak i sperm, mens det ikke er lov til å få kjøpt egg i Norge?

Denne uka så handler Foreldrerådet om noe sårt. På oppfordring fra lyttere, som hører på podcasten om det å ha barn, så har jeg denne uka laget en episode om det motsatte. Det å ikke få barn, når det er det man aller mest ønsker seg.

Jeg ble «smelt på tjukka» (som det så hyggelig heter) helt uten å ha planlagt å bli mor, vi ble foreldre uten å ha «jobbet for det» til i det hele tatt. Jeg kan ta meg selv i å fortelle den historien, å le av hvor rart livet er som ga oss deilige Tidemann, og helt glemme at det rundt det samme bordet kanskje sitter folk som gjør alt de kan for å få til det jeg tar for gitt. Å bli gravid. For noen, for ganske mange faktisk, så er det en kamp gjennom mange år. Hvorfor snakker vi ikke mere om det? Hvorfor er dette med fruktbarhet så tabubelagt?

Jeg slår et slag for å skravle ihjel myter, skravle oss til bedre forståelse for hverandre, skravle til det ikke er mer skam på mørke steder inni oss i det hele tatt. For byrden og prosessen av å ikke kunne få barn når man virkelig ønsker det, den er tung nok å bære i seg selv. Man trenger virkelig ikke å kjenne på dårlig samvittighet og skam i tillegg, da blir det alt for mye, spør du meg.

Ukas gjest i Foreldrerådet er Lise Boeck Jakobsen fra foreningen Ønskebarn.

Hun svarer på alle spørsmål, forklarer, dreper myter og forteller fakta om hvordan det er å være ufrivillig barnløs. Hun kommer også med gode råd til hvordan mån skal gå frem for å få drømmen oppfylt, og hvordan man skal klare seg best mulig gjennom prosessen. Takk for at dere sender inn temaer dere ønsker dere, uten dere hadde denne podcasten ikke blitt til!

Del gjerne med folk dere kjenner som kan ha godt av å høre at de ikke er alene i denne situasjonen, alt blir lettere når man er sammen.

God mandag, folkens!

🙂

 

 

Skjelvende søndag og kunsten å lage butikk

Sånn. Butikken er hervet åpnet.
Sånn. Butikken er hervet åpnet.

Etter fire dager på festival, jobbing innimellom, hundre liter alkohol (føles det som), massevis av konserter og sene kvelder, så er det klart søndagen blir litt bratt. Når jeg fortsatt har kasser fra boden som skal ryddes, smuler på gulvet etter nattlige ostesmørbrød stekt med promille, og hauger av skittentøy flere steder, så blir den enda brattere. Heldigvis har jeg også Tidemann.

Å få han hjem til meg, når nervene er frynsete, er det aller beste jeg vet. Hans blikk, hans skravling, hans gesjeftighet, jeg elsker alt sammen så mye at jeg sprekker. I dag ville han veldig gjerne selge «kunst». Han har sett for seg i dagesvis å lage en liten bod ute på gaten her vi bor, og selge sine egne tegninger og malerier til forbipasserende. I dag kunne jeg ikke si nei, det var sol, søndag, iveren hans var for stor (og motstandskraften min for liten).

Ryddingen i boden har ikke bare gitt oss rot i stua, den har også tryllet frem flere tegneblokker enn en generell barnehage trenger i løpet av et år (vi finner dem jo aldri, så jeg kjøper alltid nye). Boden har vært et slags parallelt univers hvor alt vi har lett etter det siste året tydeligvis har oppholdt seg. Vi trakk frem både pensler og akvarellpapir, og han satte i gang.

Med skilt, og kunstverk, en skål med kjeks og noen mynter til å veksle, satte han seg alene ut på fortauet og ventet på sine første kunder. Miniliten fyr, ved et minilite bord, som med spenning kikket mot alle forbipasserende. «Du må gå inn, Mamma, jeg får flere kunder alene» sa han. Det viste seg å stemme på en prikk.

Venter spent på første kunde.
Venter spent på første kunde.

Etter et par timer (!!) var alle kjeksene delt ut (og spist opp) og han hadde tjent 192 kroner!! Varene fløy ut av lageret, han kom løpende opp for å hente tegnesaker, fordi etterspørselen var så stor. Middagen ble fortært ute på fortauet, og prisene ble diskutert møysommelig. «Hvis du er rik så koster et bilde ti kroner, hvis du er middels så koster det fem eller tre eller to, og hvis du er fattig så kan du få det gratis» fortalte han fremmede.

Med kremmerens øye for kapital satt han her og talte sine gullmynter før leggetid. Vi ble enige om at halvparten av det han hadde i skålen skal doneres bort til en god sak. 91 kroner ble lagt ut av potten, i en liten pose i skuffen. Mon tro hvem som blir de heldige mottakerne? Vi skal finne ut av det sammen i morgen. «Resten skal jeg spare til iPhone» sa han skråsikkert. Jeg orket ikke fortelle ham at det er helt uaktuelt, til det var stemninga for god og øynene hans for besluttsomme.

Jeg er sliten i kroppen, ør i hodet og har en laaaaang uke foran meg. Jeg hadde betalt i dyre dommer for en ekstra helg akkurat nå. Sånn funker desverre ikke livet (i alle fall ikke mitt), så det er bare å komme seg opp, krumme nakken og gå løs på mandagen om noen timer. Før den tid er det heldigvis en hel natt hvor jeg skal sove inntil ungen min. Det er ingenting i hele verden jeg heller vil, enn det akkurat nå.

Ha en deilig kveld, fine folk, og sov godt når den tid kommer!

🙂 Thea.

Mye å passe på når man driver sin egen business.
Mye å passe på når man driver sin egen business. Viktig med en kjeks i ny og ne.
14 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære glade pornoentusiaster på Narvesen

 

"Hvorfor har de puppene ute, Mamma?"
«Hvorfor har de puppene ute, Mamma?»

Hei sveis! Jeg har selv et ganske romantisk forhold til pornoblader. Jeg husker at det lå noen Cupido fra 70-tallet i en boks på loftet da jeg var barn, og at jeg leste dem (i smug) fra perm til perm med stor entusiasme da jeg var åtte år. Det var svært spennende skildringer av sex, med svart-hvitt bilder av elskende par, hårete kropper og leserbrev som omhandlet kvinners orgasme, og drømmer om trekant. Jeg husker også at jeg fant et Cocktail-blad på bussholdeplassen, og selv om det var gjørmete og gammelt, så fikk jeg nesten lest alt i det også. I pornoens tidsalder (altså nå) så er det nesten litt skjønt at noen fortsatt kjøper pornoblader hos dere. Det er litt søtt at noen velger å bla fra side til side og kikke på pupper og underliv, når pornohimmelen (eller helvetet, alt ettersom) finnes rett rundt hjørnet på internett til enhver tid.

Grunnen til at jeg skriver dette lille brevet er altså ikke at jeg vil pornobladene til livs, ei heller fordi jeg vil ødelegge for pornoblad-entusiastenes gode gammeldagse hyrdestund, jeg vil simpelthen at dere skal flytte dem vekk fra barnehøyde. Hadde det vært mulig?

Dere skjønner, Narvesen Torshov, at det er litt vanskelig å få kjøpt lørdagsgodt, når fitter og pikker lyser mot femåringens fjes inne i butikken. Kall meg gjerne snerpete, men jeg tenker at det kunne vært en vinn/vinn-situasjon om dere hadde flyttet de bladene litt lenger opp? Borte ved veggen for eksempel? Eventuelt om dere hadde et sånt cover foran, så de ble littegranne sensurert? Jeg spurte han som jobbet der her forleden, men svaret jeg fikk var at det var eiernes hensikt at porno skulle stå i barnehøyde ved kassa. Sammen med de historiske tidsskriftene. Vel, det gjør at jeg som mamma får veldig mange rare spørsmål fra min sønn, hver gang vi er innom hos dere.

Jeg svarer jo så godt jeg kan, og anser meg selv som en ganske frigjort type, men jeg synes likevel at det er i tidligste laget å ta den hardporno-praten med sønnen min når han bare er fem. Burde han lære om fetisher før skolestart? Hva tenker dere? Det ligger jo en barneskole rett ved siden av butikken, så det er definitivt flere Torshov-barn som får pornoforsidene i fleisen når de skal kjøpe seg en is. Hvis dere insisterer på å fortsette med det, kunne dere kanskje arrangert et lite pornoseminar, hvor deres ansatte svarer på alle spørsmålene barna våre har rundt temaet? Spandert en is og forklart om gruppesex? Det hadde vært topp. Jeg vet nemlig ikke helt hvordan jeg skal legge det pedagogisk frem for unger, spesielt dette med kvinnesynet i pornobransjen, at det kanskje ikke er helt ekte det de ser, dette med retusjering av bilder og hvordan det kan fucke opp synet ditt på både kvinner og menn og selve forholdet de kan få til kropp og sex. Supert om dere bare hadde tatt det ansvaret.

Det kan hende det er faktorer her jeg ikke har fått med meg, at dere har mange veldig lave pornobladhandlende kunder, kanskje vil dere gjerne eksponere ungene våre for livets brutale virkelighet ved tidlig alder, kanskje tenker dere at det er viktig å se mer pupp i hverdagen (er eventuelt litt med på det, free the nipple, liksom), da må dere føle dere fri til å forklare.

Håper på svar, i mellomtiden tror jeg vi handler på den andre kiosken. Så får jeg tid til å forklare hvordan babyer blir til, ta det hele steg for steg liksom.

God lørdag, kjære pornobladentusiaster, måtte hyrdestunden ved glanset papir bli både koselig og tilfredsstillende!

🙂 Thea.

Fitte og historie, hva mer kan ditt hjerte begjære?
Fitte og historie, hva mer kan ditt hjerte begjære?

 

22 Comments

Du kan rett og slett legge til grunn at jeg IKKE vil ligge med deg. Sånn.

Mulig Birkenstock-sandaler kan virke som en invitasjon til å ligge med meg, men det er det altså ikke.
Mulig Birkenstock-sandaler kan virke som en invitasjon til å ligge med meg, men det er det altså ikke.

Det suser i hodet mitt når det gjelder den mye omtalte voldtektssaken fortiden. Jeg leser alt jeg kommer over. Jeg gremmes. Jeg er også veldig forvirret.

Hvorfor er det vanskeligere å dømme folk for voldtekt enn for innbrudd?

Hvis jeg går inn i huset til min nabo og stjeler noe jeg synes er fint, så er det ganske grei skuring. Hvis han vet at det er meg som tok TV’n, hvis jeg i tillegg innrømmer at det var meg, så trenger ikke han bevise at han hadde sagt nei til å bli rundstjelt? At jeg bare tar meg inn i hans hus og tar hans eiendeler holder i massevis for å få meg dømt for tyveri. Gjør det ikke? Det er ikke lov å ta andres ting. At han skulle ha måttet bevise for retten, ikke bare at han hadde sagt nei til min tyvaktige oppførsel, men også hadde måttet bevise at jeg  forsto at han mente at jeg ikke skulle stjele fra ham, det virker jo helt usannsynlig?

Hvorfor er det ikke sånn med kvinners (og menns) kropper også? Hvorfor skal jeg i utgangspunktet måtte si nei til at noen skal ligge med meg? Betyr det at menn i utgangspunktet tror jeg vil ligge med dem, til det motsatte er bevist? At min kropp  er allemannseie, med mindre jeg sier høyt og tydelig fra? Det er veldig rart. Utgangspunktet bør vel være nei, nei bør være den regelen som ligger der fra før; «Jeg vil ikke ligge med deg» og «Du får ikke stjele tingene mine». Jeg trodde det var glassklart, men det er det tydeligvis ikke.

Hvis jeg hadde dopet naboen min, så han hadde vært utslått i sofaen, og så tatt meg inn i huset hans og rasket med meg både det ene og det andre på raid der inne, så hadde ikke det vært formildende under noen omstendigheter at han ikke fikk protestert? Jeg har ikke lov til å gå inn hos naboen en gang, med mindre jeg inviteres. Og jeg har i alle fall ikke lov til å ta med meg tingene hans! Selv hvis han hadde invitert meg, og helt rusa fortalt meg at han gjerne ville jeg skulle ta tingene hans, så ville vel politiet reagert om jeg gjorde det? Ganske sannsynlig, hvis naboen anmeldte det som tyveri etterpå, så ville han ha blitt trodd, for hvem er det som gir bort eiendelene sine til en man ikke en gang kjenner? Jeg hadde blitt dømt for å lure ham trill rundt. Hans eiendeler og hans eiendom er hans. Ingen andres. Det er ikke sånn at han trenger å gi beskjed om det til alle som kommer på døra, -det er sånn fra før.

Hvorfor må kvinner bevise at de ikke ville ha sex når de anmelder en voldtekt? Og hvorfor tror (noen) menn at kvinner vil ligge med dem, før vi har fortalt dem det? Hvor kommer dette fra? Hvorfor mener voksne, oppegående folk at det er kvinners ansvar å unngå voldtekt? Hvorfor er det VI som står ansvarlige for andres lovbrudd? Det velter seg noe veldig mørkt i landet vårt. I kommentarfeltene på det kokende internettet ser jeg vanlige mannfolk, ektemenn, pappaer, som mener kvinner bør ta ansvar for egen situasjon. Jeg ser også kvinner, mammaer, vanlige damer, som mener det samme. De synes visst at det er forståelig, til en viss grad, at menn kan voldta kvinner på nachpiel. Eller på vei hjem. Eller når hun sover. Mener dere også at det er innafor å stjele fra naboen hvis han er drita? Eller har sovnet med åpent vindu på kjøkkenet? Jeg forstår det bare ikke.

For ordens skyld (jeg skal på festival, og være rundt mange menn, og så jobber jeg jo også, og går ganske ofte alene, og så har jeg på meg kjole, så jeg følger nesten ingen av rådene mot å bli voldtatt); Kjære menn; Det er i utgangspunktet IKKE aktuelt å ligge med meg. Det er i utgangspunktet straffbart å ligge med meg, å ta seg til rette. Det er ikke lov. Jeg vil ikke. Jeg sier nei til ligging med deg, sånn generelt. Det kan jo godt hende du ikke vil ligge med meg heller, men jeg sier det for sikkerhets skyld. Hvis jeg derimot vil at vi skal pule, så skal jeg gi deg beskjed om det. Og kanskje er vi enige om at det er en god idé. Da skal vi ha det kjempehyggelig, du skal slippe å betvile meg et sekund. Da skal jeg gi deg en begeistret, direkte, inviterende, kåt og krystallklar invitasjon til kroppen min.

 

Skjørhet i Matrix-frakk

image

Etter noen dager tett inntil ungen min, kommer dager hvor jeg må klare meg selv. Det er deilig det, men i dag hadde jeg ikke lyst til å slippe hånden hans på AKS. Ville helst bare klenge meg til ham hele dagen. Sånt er ikke mulig, vi må leve våre egne liv, selv om jeg noen ganger kunne ønske at jeg var en apemamma, som kunne ha ungen min på ryggen hele dagen. Det der, det at jeg er sånn klengete, det er ofte et signal om at jeg ikke er helt på høyden. At jeg er litt skjør. For som regel gleder jeg meg masse til å drikke vin, fjase, og være i fred.

Skjør eller ei, jeg skal på festival i dag. Siden værgudene tydeligvis ikke leste forrige innlegg, så måtte jeg ta ansvar selv, og gikk i lunsjen til innkjøp av byens største regnfrakk. Jeg hører at den sier «svusj-svusj» når jeg går, og jeg føler meg som en statist i Matrix (en av de som ble klippet bort i redigering, fordi hun rett og slett så for rar ut i frakk). Samma det, jeg har lovet søster Nanna å være bikkja hennes på Øya, i år som i fjor, og da er det ingenting som heter å snike seg unna. I denne frakken kan jeg holde meg tørr, og sette meg ned ved min leders føtter hvor jeg måtte ønske.

Jeg er egentlig ikke i humør til å se folk, har ikke så veldig lyst til å høre på musikk, og er ikke fysen på alkohol. Akkurat i dag skulle jeg ønske at jeg heller hadde brukt de pengene på et spa, ligget i et varmt bad mens noen masserte føttene mine, og sånn pling-plong-musikk fikk meg til å nesten sovne. Men det er bare å ta seg sammen, jeg vet jo at mange gjerne skulle hatt dette festivalpasset, så det er bare å sette i gang. Dessuten; å ha lave forventninger er ganske lurt, man blir stort sett positivt overrasket.

Tidemann mener jeg bør bruke denne festivalen på å finne en kjæreste. En mann som har en datter på mer enn syv år. Han har etter mange samtaler om temaet «storesøster» (hans høyeste ønske i livet) funnet ut at dette er eneste løsning. Så hvis du oppfyller disse kriteriene, og i tillegg er grei, ganske høy «og veldig god til å danse tøff dans» (sitat Tidemann), og ser en dame med gedigen grønn Matrix-regnfrakk på Øya; kom bort! Jeg er kanskje ikke på mitt morsomste i dag, men jeg er likevel ganske grei.

You never know 🙂

God onsdag!

Tydelig beskjed på direkten

 

IMG_3559

Rød leppestift og tørrsjampo er det beste som har skjedd meg på skjønnhetsfronten i hele mitt liv, spesielt når barnet mitt velger å stå opp ti over seks og man skal ut av døren i en fart. Hadde det ikke vært for at han var den mest effektive i husstanden i dag, så hadde vi ikke rukket hverken hvetebakst på Kaffebrenneriet eller intervjuet vi gjorde på P13.

Det å slippe løs en femåring på direktesendt radio er jo ganske jackass spør du meg, man vet jo aldri om de kommer til å svare på det du spør om, og enda mindre hva de skal svare. Jeg ble outet på nasjonal radio i dag, Tidemann kom rett og slett med litt avslørende kritikk på direkten. Vi snakket om skolestart, og Heidi (programlederen) spurte om han trodde jeg kom til å klare meg på foreldremøter og sånn, og svaret hans lød; «Hvis hun klarer å legge fra seg mobilen, du skjønner Mamma ser ganske mye på skjermen».

Jepp… Jeg kjente de hardt oppsparte mammapoengene rase ut av kontoen der vi satt i studio. Nå skal det sies at dette egentlig er en replikk Foffa kom med i sommer (ja Foffa; Tidemann sladrer), som riktignok stemmer ganske godt, spesielt på hytta, men som likevel ikke er noe Tidemann har kommentert før morfar altså sa det. Like fullt, jeg ble avslørt foran det norske folk, som en skjermavhengig mor, som kikker mer på mobilen enn på ungen. Det er en påstand jeg bare må forholde meg til, som jeg aldri kunne kritisere mine egne foreldre for, og som jeg skjønner ganske godt. Men jeg vil heller ikke bli en sånn person som har kurv til mobilen ved inngangsdøren. Hvordan skal vi da ta kule snaps med rare filtre og le oss i hjel? Jeg lover likevel at jeg kommer til å være den siste som kikker på mobilen i foreldremøtene som kommer. Tør ikke annet, si.

Da den lille (og i overkant tydelige) radiostjerna var trygt plassert på AKS, etter lange samtaler om at han ønsker seg sitt «eget TV-program», var det bare å knuse på med mer leppestift og naile arbeidsdagen. Radio Norge er snart ute av sommermodus, det er ting å gjøre, høstværet har satt inn i Oslo, jeg har allerede glemt hvordan det var å være på stranden. Er ikke sommeren i korteste laget? Det er mulig noen har nevnt det før meg, men jeg har i alle fall planer om å leve festivallivet i helgen, og hadde regnet med sandalvær. Fint om værgudene (de av dere som leser denne bloggen), kunne tatt hensyn til det når dere bestemmer dere for utsiktene fremover, på forhånd takk.

I kveld skal jeg sovne i skje med ungen min, for hverdagen er hard, sånn i starten. Mulig jeg blir liggende og se på  folk som pynter kaker og søte dyr på instagram en stund før jeg sovner, men da skjer det eventuelt under dyna, i smug.

God tirsdag 🙂

«Gutter er best, ingen protest!»

 

Takk og lov for flinke eksperter som svarer på alt jeg lurer på! Eva Tryti er ukas gjest i Foreldrerådet.
Takk og lov for flinke eksperter som svarer på alt vi lurer på! Psykolog Eva Tryti er ukas gjest i Foreldrerådet.

Da jeg var gravid, og etter ultralyd kunne ringe til Pappa og fortelle ham at han skulle få et barnebarn med penis, så begynte han å gråte. Han hadde sikkert grått uansett, han er en veldig lettrørt type, men han gråt nok ekstra mye fordi det var en gutt. Pappa har vokst opp med tre søstre, og fått tre døtre, så han er til enhver tid i livet sitt omringet av kvinner. Selv om han har oppdratt alle oss søstrene til å kunne drille sjæl, så har han nok savnet innslag av menn i familien. Enhver kjæreste som presenteres for min far, blir tatt i mot med et stort smil.

Før jeg hadde født, så hadde Pappa (som nå kalles Foffa av Tidemann) kjøpt inn miniverktøy i vatt til ham. Tatt i betraktning at babyer ikke en gang kan gripe fast i noe bevisst før de er flere måneder gamle, så var den gaven ganske unødvendig, men den sier mye om forventningene fra bestefar. Foffa ville nok ikke kjøpt akkurat det samme hvis det var en jente inni magen min den gangen.

Kjønn er dritviktig, i alle fall hvis vi skal tro den kulturen vi lever i. Hvorfor er vi så opptatt av det? Hvorfor deler vi jenter og gutter inn i farge før de har kommet ut av magen? Hva gjør det med ungene våre? Vi forskjellsbehandler barn, selv når vi ikke merker det, i forhold til kjønn. Er det lurt? Og hvis ikke det er lurt, hva skal vi gjøre? Hadde det bare handlet om lekeverktøy, om kostymer eller andre overfladiske ting, så hadde det ikke spilt noen rolle om Tidemann gikk kledd som prinsesse eller superhelt på karneval. Men så vidt jeg kan forstå, så er de overfladiske tingene del av så veldig mye mer, noe som sildrer ned i oss fra alle kanter, og hindrer folk i å uttrykke seg på sikt, fordi man er «jente» eller «gutt», «kvinne» eller «mann».

Selv prøver jeg å være bevisst, hver dag, men har likevel havnet i mange situasjoner med Tidemann, hvor vi diskuterer hva som er «guttete» og hva som er «jentete». Jeg blir irritert (du hører en av de historiene i starten av ukas episode), jeg blir oppgitt, og jeg føler meg av og til litt maktesløs. Hvordan oppdrar man en unge som en unge, og ikke som en jente eller gutt? Er det i det hele tatt mulig?

«Gutter er best, ingen protest» sier Tidemann noen ganger. Det sier samfunnet også i en del saker. Og ledere i mektige posisjoner (de sier det kanskje bare inni seg, selv om det noen ganger er som at man kan lese det i panna deres). Og på den andre siden så er ikke gutter lenger best, i alle fall ikke på skolen. Nå starter Tidemann sitt første år på skolen, en skole hvor guttene taper terreng til jentene år for år. Hva kan jeg gjøre for at han skal lykkes best mulig der? Hvordan kan jeg sørge for at mitt barn når sitt potensiale, uavhengig av hva samfunnet forteller at han skal være, bare fordi han er gutt?

Vi satt i bilen her om dagen, og Tidemann gikk gjennom legokatalogen (hans kjæreste eiendel) og snakket om hva han ønsket seg.

«Jeg synes jentelego er ganske kult noen ganger, hvorfor er det egentlig bare for jenter?» spurte han.

«Det er ikke bare for jenter, det er bare noe de later som, så de skal selge mer Lego» svarte jeg.

Han skjønte det ikke. Jeg kunne se at han tenkte hardt, men han forsto ikke hva jeg mente. Jentelego er jentelego, og guttelego er guttelego. Det ser han jo på reklamen, han ser at jenter leker med det som er rosa, og gutter med det som er blått.

«Leker du med Lego med tissen?» spurte jeg til slutt. Fikk et fnisete (og overrasket) nei fra baksetet.

«Nettopp. Det eneste som er forskjellig på gutter og jenter når de er fem år, er tissen deres. Og man bruker (som regel) ikke tissen når man leker med lego. Derfor trenger man ikke forskjellige typer. All lego passer for alle.»

Han tok poenget. På lørdag var vi i lekebutikken, og han proklamerte høyt og tydelig blandt massevis av barn og voksne på stressa lørdagsshopping; «All lego er for alle. For man leker ikke med lego med tissen». Kremt. Jeg glemmer noen ganger at ungen min gjerne siterer meg. Men jeg var litt stolt likevel.

Ukas episode av Foreldrerådet handler om kjønn. Psykolog Eva Tryti er gjest, og hun forteller om jenter og gutter, hva som skiller dem, hvordan vi behandler dem forskjellig, og hva vi som foreldre bør være oppmerksomme på. For alle unger fortjener jo å være sånn som de er, ikke bare sånn som verden (og vi) forventer at de skal være.

 

 

 

 

2 Comments

Bloggen har bursdag!! (og jeg har overvurdert meg selv)

Gratulerer med dagen til bloggen!! Takk for at dere er så kule med meg, det gjør at jeg ikke føler meg helt håpløs (bare litt) på kvelder som denne.
Gratulerer med dagen til bloggen!! Takk for at dere er så kule med meg, det gjør at jeg ikke føler meg helt håpløs (bare ganske) på kvelder som denne.

Noen søndager er fulle av harmoni, sen frokost, varm kaffe, avslapning og hygge. Jeg hadde planlagt en sånn en i dag, Tidemann og jeg, kos, kanskje teknisk museum en tur, før han skulle i barnebursdag. Jeg startet dagen med et ambisjonsnivå som en middels toppidrettsutdøver, lagde deilig eggerøre, og satte i samma slengen i gang med den ribba jeg skrev om på fredag (takk for tips!). «Ingenting som deilig søndagsmiddag for mor, og masse nydelig kjøtt klart for uka som kommer?». Da frokosten var spist, fikk jeg i tillegg et innfall om å begynne med den lille boden som jeg så lenge har hatt lyst til å rydde i, samt ta av sofatrekkene for å vaske vekk det verste av flekkebonanzaen. Jeg burde selvsagt ha visst bedre.

Jeg tusla rundt i morgenkåpe og hadde litt overskudd, så jeg startet. Ribbe i ovnen, gutt som bygde lego, «det tar sikkert bare en liten time å fikse det her», tenkte jeg. At det går an å feilvurdere sitt eget overskudd og humør så til de grader overrasker meg gang på gang.

For Tidemann surna etter et kvarter, vi diskuterte, han satte seg på bakbeina, og da gjorde jeg det også. Og vips, på et par minutter, så var all min energi forduftet. Som vannet i ribbeformen. Det var ingen stor diskusjon, den var helt dagligdags, en sånn som for eksempel handler om at han vil leke med vannballonger inne, og blir oppgitt når jeg sier nei. Da vi hadde blitt venner igjen, så lå vi på sofaen, og kroppen min kjentes ut som om den var boltet fast til underlaget. Akutt kjempedorsk.

Vi droppa teknisk museum, slappet av litt, skravlet. Jeg ventet på at overskuddet skulle komme tilbake, mens jeg halvhjertet bar sporadiske ting ut av boden under trappen. Så ville vi lage vafler, så vi gjorde det. Og så var det bursdag.

Bottom line da folkens, det er at jeg nå, søndag kveld, sitter i en sofa uten trekk, med fullt kaos rundt meg, oppvask etter vaffelrøre på benken, en milliard esker, poser, spann, vårt kunstige juletre, gamle datamaskiner og annen elektronikk og krimskrams på stuegulvet og spisebordet, samt en ribbe som fortsatt står i ovnen (tenkte tydeligvis at ekstrem langtidsstek var en god idé). Og det eneste jeg har lyst til er å se på tv. Jeg kommer aldri i verden til å rydde dette i dag. Jeg blir trøtt bare av å tenke på det.

Ser for meg at dere alle sammen sitter i deres nydelige hjem, med et glass vin i sofaen, og lader opp til uka som kommer, billedskjønne og fantastiske som dere er. Og her sitter jeg, som en ekstrem samler, med støv på klærne og to kilo kjøtt (hvem skal egentlig spise alt sammen?) i ovnen.

Men jeg har det ganske bra likevel. Og dere? Bloggen har bursdag i dag. Egentlig skulle jeg vel ha laget en fancy kake og tatt nydelige bilder av meg selv på et strøkent kjøkken, sånn bare for å feire. Men sånn er ikke livet (mitt i allefall), og sånn er derfor heller ikke denne bloggen. Takk for at dere leser, det gjør meg ordentlig varm om hjertet. For da føles sånne kvelder som dette, sånne uperfekte, rare kvelder, mye bedre. Takk, takk, takk!

Si fra hvis noen er fysne på ribbe, den er ferdig utpå natta en gang!

🙂 God søndag!

Blir koselig å våkne til dette i morgen da.
Blir koselig å våkne til dette i morgen da.
4 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære Märtha og Ari

 

Jeg kan gi dere en innføring i både Tinder og Happn etterhvert, men det er lurt å ta det litt med ro nå i starten.
Jeg kan godt gi dere en innføring i både Tinder og Happn etterhvert, men det er lurt å ta det litt med ro nå i starten.

Det er skikkelig kjipt å høre at dere går fra hverandre, samlivsbrudd gjør ordentlig vondt. Det kan føles som et nederlag, en kapitulasjon, man føler kanskje at man svikter, at man ikke fikk det til. Og så er det ekstra vanskelig når man har barn, og sikkert ikke så stas at man i tillegg blir beglodd og studert av et helt lands befolkning samtidig. Fy fader, det må være jævlig å ha sin private krise på forsidene til alle landets aviser, det kan jeg ikke en gang forestille meg hvordan føles.

Det er jo lett for oss som ikke kjenner dere å tulle og tøyse, det er jo det vi gjør med kjendiser, og jeg skal innrømme at min første tanke (og sms til venninna mi) handlet om at det blir gøy å se Ari på Tinder. Det kan hende dere synes det er litt ufølsomt av meg (men det hadde også vært litt gøy å gi ham en superlike, noe dere finner ut hva er når dere laster ned appen etterhvert). Uansett, jeg skriver dette til dere, fordi jeg vet ganske godt hvordan det er å gå gjennom et brudd, been there, done that.

Det er mange av oss, vi som har kjempet og sloss, elsket, grått og tapt. For det er sånn det føles, man investerer kjempemye i et annet menneske, og så går det likevel ikke. Jeg har aldri vært så lei meg, som da jeg innså at forholdet til han jeg har barn med var over. Det var helt jævlig, rett og slett. Jeg vet jo ikke hvordan ting har foregått hjemme hos dere, men jeg tenkte dere kunne få noen råd på veien, fra en som har gått den samme løypa før dere. Dette er ting jeg skulle ønske jeg selv hadde visst da det sto på som verst. Det er kanskje tullete å tro at dere trenger råd fra en som meg, dere har sikkert staben fullt av konsulenter på ting og tang, men jeg slenger det ut likevel (kanskje kommer det faktisk på magisk vis frem til dere?). I kjærlighetssorg har det ingenting å si om man har krone eller ei, det gjør sjukt vondt uansett.

1: Flytt fra hverandre kjapt. Det er skikkelig slitsomt, hvis en eller begge vil skilles, å bo under samme tak. Det virker hardt og brutalt, og rart og vanskelig å pakke snippsekken og flytte, men det er definitivt det lureste. Dere trenger begge å få plass til dere selv, uten å se den andre hele tiden, så dere kan gråte, skrike, drikke dere fulle, meditere, trene eller hva det nå er dere har behov for å gjøre. Jeg synes det var kjempevanskelig å flytte fra hverandre, og strittet mot så lenge jeg kunne, og det gjorde ting vanskeligere enn det hadde trengt å være. Så stikk til foreldrene deres, lei dere et krypinn eller ta inn på hotell. Jeg har et gjesterom, hvis det kan hjelpe (Knut (katten) pleier å sove der, men han er grei, så det går bra hvis dere ikke er allergiske?).

2: Hold på høfligheten. Det kan gå en kule varmt når man skilles, det er mange følelser i sving, man kan bli ør i hodet og kvalm i kroppen av alt det hjertet kjenner på. Spesielt hvis den ene vil jobbe videre med forholdet, eller dere ikke er enige om hvordan ting bør gjøres fremover. Det er dritvanskelig. Men prøv å være hyggelige, i alle fall høflige, mot hverandre. Det kan virke kaldt, trist og veldig uvant, for man har jo hvisket ting til hverandre i kjærlighet mange ganger. Det er vanskelig å plutselig fjerne seg fra den man har vært nærmest. Men hvis dere klarer å opprettholde en høflig respekt, så får dere så mye mindre grunnlag for senere konflikter. Og så går logistikken fremover så mye lettere, og tro meg; det blir det mye av.

3: Lag et system med en gang. Den kjipeste delen av bruddet er når man er usikker på hvordan ting skal arte seg fremover. Det hjelper veldig å bare smelle opp en plan, den kan man lage per SMS, når man skriver ting til hverandre så får man bere tid til å tenke seg om før man svarer (ref punktet om høflighet). Bli enige om en grovskisse for de neste månedene, hvem som skal bo hvor, hvilke uker barna skal være hos hver og en av dere, og hvilke dager dere trenger barnevakt. Bind dere til den planen. Det blir ofte mye bråk når man skal endre på sånt i begynnelsen, så det er lurt å være litt strenge på det. Märthas helg er hennes helg, Aris helg er Aris. Både dere og barna har det best hvis dere vet hva dere kan forvente dere. Planen kan selvsagt justeres etterhvert, det viktigste er å legge opp de nærmeste ukene, for da har dere så mye annet å tenke på.

4: Ikke date andre folk med en gang. Det føles (uansett hvor enige dere er om at det er slutt) rart og vanskelig for den andre, og blir fort kilden til drittslenging og usikkerhet. Hvis dere MÅ utpå galeien en tur, gjør det i et annet land (hvor ingen eier mobiler med kamera og interett er ulovlig). Det kan være fristende å hoppe i det med en ny person, ligge med en ny kropp og døyve smerten med en liten fyllekule, men det hjelper ikke så veldig. Jeg har prøvd. Det var en ganske gøyal natt, men minnet av skammen dagen derpå sitter sterkere enn minnene om alle de shotsene og den nakenbadinga. Summa sumarum vil jeg nok ikke anbefale det, uansett hvor fristende det virker med en helaften i Benidorm (eller hvor dere nå tenker dere).

5: Gjør alltid det som er best for barna. Dette er det aller viktigste punktet. Man kan bli fristet til å bruke barna som argument for å få det som man vil, det er det veldig mange som gjør. Mamge glemmer at noe av det viktigste for barna er at foreldrene har det bra, og det betyr at dere må være greie mot hverandre. Dere må finne frem snillhet og raushet fra de knuste hjertene deres. Barna deres fortjener en lykkelig mamma og en lykkelig pappa. Det betyr at man må svelge kameler. Man har kanskje lyst til å gjøre det litt vanskelig for den andre, ikke gi ved dørene liksom, men det går fort skeis, og blir en skummel spiral. Jo rausere dere klarer å være med hverandre, jo bedre blir dette på sikt. Kanskje må den ene hjelpe den andre litt økonomisk, kanskje må man tåle en del urimeligheter, kanskje må man stille opp på ting man ikke har lyst til å være med på. Men jeg lover, jo rausere og høfligere dere er med hverandre i denne tiden, jo bedre vil det bli senere.

Til slutt så vil jeg bare si: Det går over. Det kan være vanskelig å forstå nå, jeg husker at jeg trodde jeg alltid kom til å være lei meg. Jeg var helt overbevist om at jeg aldri igjen kom til å ha det bra. Det føltes sånn (selv om hjernen min forsto at det ikke var sant). Om en stund, om noen måneder eller år, så ser dere tilbake på dette og da ser det helt annerledes ut. Kanskje har dere hver deres nye kjæreste, kanskje ferierer dere sammen alle sammen, og drikker glass med kald hvitvin og snakker om gamledager. Jeg skulle noen ganger ønske at jeg kunne reise tilbake i tid, og besøke meg sjæl i den tøffeste perioden. Da ville jeg gitt meg selv disse rådene, og så ville jeg gitt meg selv en veldig stor klem, og så ville jeg sett meg selv inn i øynene, tørket tårene og sagt; «Dette går bra. Du skal både le så du griner, være stormende forelsket og ha fantastiske perioder i tiden fremover. Du skal bare gjennom denne dritten først, men jeg lover, det går over».

Lykke til!! Vi er mange som har vært gjennom det samme, som vet hvor kjipt dere har det, og som heier på dere fra sidelinjen. Og jeg mener det med gjesterommet, bare å si fra!

🙂 Thea.

 

 

Følge denne bloggen på facebook? Da får du nemlig innleggene i feeden din der, så du slipper å huske denne adressen (du har sikkert mer enn nok å huske på fra før?).