4 Comments

Å gråte når andre gløder

 

Utenpå så jeg ganske glad ut, men inni meg var det kaos.
Utenpå så jeg ganske glad ut, men inni meg var det kaos.

Da jeg fant ut at jeg var gravid med Tidemann så ble jeg mildt sagt svært overrasket. Det er lenge siden nå, han blir snart seks , men jeg husker følelsen som om den var helt fersk. Det var ikke tiltenkt, på ingen måter planlagt, det hadde skjedd på tross av forholdsregler. Vi hadde nettopp vært ti dager i Mexico med Mamma, søstrene og jeg, hele kvinneflokken på jentetur. Jeg hadde ikke hatt så lyst på tequila og sigg som jeg pleide, jeg følte meg rar. Vi tullet med det, i troen på at jeg ikke var gravid (for så usannsynlig virket det), vi spekulerte i hvis, og tenk om, men spøken var bare morsom fordi det var nettopp det; tull.

Vel hjemme igjen tisset jeg på tre graviditetstester, og han som snart skulle bli far sjekket resultatet etter et par minutter, mens jeg satt spent i sofaen. Jeg turte ikke sjekke selv. «Hva betyr to streker?» ropte han fra badet, og jeg begynte å gråte. Ikke av glede, sånn som på film. Ikke av sorg heller egentlig, men av sjokk og litt fortvilelse. Skulle liksom jeg bli mor? Skulle vi bli foreldre? Skulle vi, det paret som hadde vært sammen kortest i vår vennegjeng, få barn?

Jeg hatet barselgrupper på den tiden. Jeg synes de var irriterende, tok for mye plass, og så dølle og fornuftige ut. Jeg hadde sett for meg å drikke drinker og danse hele natten i lang tid fremover. Jeg var på vikarkontrakt i NRK, ustabil inntekt, og hadde planer om å oppleve (enda mer av) verden og leve ubekymret og forelsket i årevis fremover.

Det var ikke lett. Jeg var fra starten av helt sikker på at vi skulle beholde «Bob», som vi brukte som arbeidstittel på grynet i magen. Men jeg gikk rett på trynet inn i, det jeg nå i ettertid forstår at var, en identitetskrise. Hvem skulle jeg bli nå? Jeg hadde aldri sett med romantiske øyne på å trille med vogn. Jeg likte barn sånn passe, men følte aldri den samme begeistringen som mine søstre, når vi møtte en baby. Jeg synes gravide damer snakket for mye om kropp, og nybakte mødre for mye om baby. Jeg så at de mistet seg selv, og jeg var livredd.

Flere kvelder sto jeg på badet, med den stadige voksende magen, og så meg selv inn i øynene og gråt. Jeg kjenner det stikker i hjertet når jeg forteller om det nå. Jeg skammet meg for å ikke glede meg nok. Jeg skammet meg fordi jeg ikke «nøt det». Jeg virket nok ganske kul utad, skravlete og åpen som vanlig, men inni meg var det dype daler, og svært få begeistrede topper. Mye av det var hormoner, helt sikkert, men man kjenner jo ikke forskjell på ekte tristhet og hormonell tristhet?

Mamma fikk ikke lov til å snakke med meg om barnevogn-innkjøp før jeg var i siste trimester, da lanserte hun temaet på Kaffebrenneriet. Husker du det, Mamma? Du var nok litt usikker på om det var innafor å ta det opp (det skjønner jeg godt, jeg var en tikkende bombe av følelser og hormoner). Jeg reagerte litt strengt, men konstruktivt, marsjerte rett bort til nærmeste barselgruppe, med vilt blikk og direkte tale og ville vite hvilken av vognene deres som var best. «Takk, da kjøper jeg lik!» svarte jeg dem med litt skrikende stemme, og satte meg ned med Mamma igjen. «Sånn, ferdig med det.»

Det tok ni måneder før Tidemann kom, takk og lov for det. Og selv ikke da var det som om alt falt på plass, langt i fra. Men jeg fant sakte men sikkert ut at jeg ikke trengte å være akkurat sånn som de mammaene jeg så. Jeg kunne fortsatt være meg selv, gjøre det på min måte. Hvis jeg hadde kunnet reise tilbake til hun dama som sto foran speilet og gråt, så ville jeg fortalt henne nettopp det. At hun kommer til å finne ut av det, at hun ikke trengte å frike ut, for ingen er egentlig forberedt nok på hva det vil si å være mor, at det kanskje ikke er meningen at vi skal vite hvordan det blir på forhånd, for det går seg til, og at det ikke er noe annet å gjøre enn å ta det skritt for skritt.

Lite visste jeg, da jeg var gravid, usikker og fortvilet, at kjærligheten kom til å bli så stor. Jada, jeg vet at folk sa det. Jeg følte det bare ikke med en gang.
Lite visste jeg, da jeg var gravid, usikker og fortvilet, at kjærligheten kom til å bli så stor.

Jeg skulle ønske flere av oss kunne dele tvilen, usikkerheten og de vanskelige følelsene knyttet til det å få barn. For jeg vet det ikke bare er meg. Enten det er totalt meltdown, snikende bekymring eller generell usikkerhet rundt det å skulle få barn, det er mange av oss! Og det går bra.

Jeg fikk en mail sist uke, fra en som akkurat nå er like usikker som jeg var for seks år siden. Derfor er nettopp dette tema i ukas episode av Foreldrerådet. Det finnes nemlig hjelp å få der ute, folk å snakke med, å ventilere til og søke støtte fra. Kristin Koldsland fra Stiftelsen Amathea er gjest, og svarer på alle spørsmål (også de jeg selv lurte på da jeg var i samme situasjon).

Takk folkens! For at dere skriver til meg, deler, backer og engasjerer dere! Dere er verdens deiligste blogglesere, ingen over ingen ved siden!

🙂 Thea.

 

4 Comments

  1. Å, kjenner meg sånn igjen! Dette opplevde jeg også i første svangerskap. Total panikk. Det er en fryktelig vond følelse. Fordi den var så motstridende sett opp mot det faktum at dette var et barn jeg faktisk valgte å bære frem (det var til og med ønsket – og planlagt!)

    Likevel slo alvoret nærmest knockout på meg den gang – nærmest idet jeg så de to strekene. Tror svangerskapsdepresjon er like vanlig som fødselsdepresjon – men utrolig mye mer underkommunisert, og kanskje også mer tabu.

    Heldigvis har jeg, som det også later til at du har, landet trygt og godt i mammarollen. Og stortrives i den – mye takket være at jeg etter hvert forstod at jeg ikke kom til å miste meg selv totalt selv om det var en småttis som trengte meg her i verden. Så nå har jeg til og med to av dem 😀
    Takk for et fint innlegg <3

    1. Takk!!!! 🙌🏼🙌🏼🙌🏼 Både for at du deler og backer. Det er så deilig å vite at man er flere, vi burde snakke mye mer om det som ikke går på skinner. Ha en deilig kveld! 😊

  2. Takk for et viktig blogginnlegg. Jeg har aldri velat ha barn. Nå har jeg to. Jeg gråt etter mitt første besøk for å finne ut hvilken typ av barnevogn vi ønsket. Jeg følte at jeg ikke passet inn, at det ikke var jeg. Og jeg skammet meg for å føle slik. Jeg har dog en fantastisk man, som ikke reagerte med panik over mine tårer, men som sa at det var helt ok, at han skjønte hvordan jeg følte det. Og slik var det, det var lov for meg å føle at det ikke var underbart at være gravid og at ikke føle en enorm glede. Jeg fortalte det, og forteller fortsatt om det, til dem som spurte hvordan jeg hadde det. At jeg var spendt og usikker. Jeg orket ikke spille rollen som overlykkelig når jeg egentlig var redd.

    Dessverre er det også slik at andre kvinner har en trang til å fortelle hvor tøft det kommer til å bli. Alt fra graviditet, til fødsel og barseltid. Det var en man som sa det viktigste til meg i den tiden da jeg var gravid. Etter at jeg hade sagt noe om min redsel for det som komme skulle så han på meg og sa; «Maria, det er fantastisk med barn. Det er da man finner ut hva kjærlighet er.» Og han sa det med en sån ro i stemmen og det kom ikke noe «men». Det var bare slik det var. Og det tok jeg med meg og holdt fast ved. I ettertid har jeg sagt det til han, hvor viktig den lille samtale hadde vært for meg. Og selv har jeg gjort det til et personlig oppdrag, det å fortelle gravide jeg møter om at det er gøy å få barn. Og jeg forteller det uten et stort «men…». Fordi jeg tror folk skjønner det helt selv, at det er tøft til tider, uten at alle trenger å fortelle om det akkurat da. Vi kan heller snakke om det etterpå, eller høre på Foreldrerådet 🙂

Legg inn en kommentar