Bekymringsverdig ubekymret

Kvinne 33 på en liten fjelltopp. Svært sjeldent å se henne gjøre akkurat dette på en søndag.
Kvinne 33 på en liten fjelltopp. Svært sjeldent å se henne gjøre akkurat dette på en søndag.

Jeg husker ikke når jeg sist hadde denne følelsen. Det må ha vært en stund før sommeren, kanskje enda lenger? Jeg vet ikke om det har vært fjelluften, naturen, det kalde vannet i springen eller følelsen av stødighet som har regjert denne helgen, men jeg er helt uthvilt. Helt og holdent uthvilt. Ikke sliten, ikke trøtt, ikke hudløs. Ikke usikker, ikke slapp, ikke dorsk. Jeg har ikke den klassiske «søndagsfølelsen», den litt melankolske følelsen av alt som burde vært gjort, med mandagen som truer i det fjerne.

Jeg må vaske klær, jeg burde definitivt vaske hus (sukk), sekken til Tidemann må ryddes, klesvasken fra sist uke må brettes, regninger må betales, men jeg føler det liksom ikke. Er det noe galt med meg? Har fjellufta lobotomert meg i smug? Fyttirassen så deilig! Fraværet av bekymring. Forter meg å skrive om det før det går over.

Vi gikk opp på en liten topp i dag, Foffa, Tidemann og jeg. Vi fant vandrestaver i perfekt størrelse, vi studerte bekker, vi trasket i lyng. Tidemann spratt fra sten til sten. Foffa fortalte om gamledager. Vinden blåste kaldt i ørene, og sola stakk i fjeset. Lemen var det lite av. Det endte med at jeg måtte google bilder av dem, langt oppå fjellet, så Tidemann fikk se hvordan de ser ut. Vi fant en død en på brønnen da vi kom hjem (takk og lov), han var visst fornøyd med det. Tidemann plukket 84 fluer fra kriker og kroker i hytta og krevde en krone per stykk. Han sparer til lego.

Rast i sivet.
Rast i sivet.

Fire-fem timer i bil, ganske mye kø, masse bagasje. Har likevel glemt halvparten av tingene mine på fjellet, viser det seg. Jeg husker aldri alt. Det har aldri skjedd at jeg har fått med meg alle tingene våre hjem fra et sted. Vi legger igjen smuler, spor, strør etter oss med kjennetegn hvor enn vi drar, Tidemann og jeg. Vi spiste burger i bilen og sang så høyt vi kunne til gamle Egner-sanger (før femåringen ville høre på Staysman igjen). Vi kranglet bare litt.

I kveld er det høst. Det er fortsatt august, jeg vet det, men det lukter skikkelig høst. Søndag og høst. Jeg sitter her og prøver å finne ut hvorfor jeg føler meg så glad. Det er ingen flere grunner til det enn ellers. Det er ingen færre heller. Jeg kunne irritert meg over alt jeg har lagt igjen på hytta (blant annet begge regnbuksene til Tidemann, må visst satse på sol hele uka), over at Pappa nok en gang kan minne meg på at jeg er rotete, eller at kleshaugen er over en meter høy. Men det plager meg ikke det spor. Jeg føler meg bare glad. Uthvilt, fornøyd og ubekymret. Kanskje jeg bare skal la det være? Slutte å analysere det? Fyre i peisen og la det stå til? Vasking kan jeg jo gjøre på en helt alminnelig, midt-på-treet-kveld. Ikke sant?

God søndagskveld, deilig folk! Husk at det er helg helt til i morgen!

Søndag uten søndagsfølelse. Jeg klyper meg i armen.
Søndag uten søndagsfølelse. Jeg klyper meg i armen.

Legg inn en kommentar