«Jeg vil ikke ha deg som mamma mer!!!»

 

IMG_2018

«Ja, så hvordan går det med ungen din på skolen?»

Spørsmålet alle førsteklasseforeldre har hørt noen ganger denne uka. Omsorgsfulle venner, kolleger, naboer og besteforeldre som bryr seg. Hvordan går det? De smiler i øynene og forventer positiv tilbakemelding. De håper at det har gått skikkelig bra, denne første, viktige uka på skolen.

Jeg tror jeg kan svare at det har gått bra. For mitt barn har det gått bra. Men jeg vet ikke, for hva er vanlig? Hvordan vet man at det har vært vellykket? Og hva sier foreldre som ikke har inntrykk av at det har gått bra i det hele tatt? Jeg vet ikke.

For min del, så ser jeg at ungen min er glad, at han er trygg og at han gleder seg til neste dag. Han holder meg fortsatt tett i hånden på vei inn i skolegården, han klemmer meg mer enn ti ganger før jeg skal gå. Han er fortsatt litt sårbar. En liten mann i en stor verden, som skal klare seg selv på en ny måte. Det får han til. Men han er ikke helt seg selv når vi kommer hjem. Lunta er fryktelig kort. Veien til ramaskrik og full krig er kortere enn den noengang har vært før.

«Jeg vil ikke ha deg som mamma mer!» skrek han forbannet til meg på tirsdag. «Du kan bare dø!!». Vi lå og leste bok i sengen, ettermiddagen hadde vært full av konflikter. Jeg prøvde å redde den inn, gjøre kvelden fin og rolig, lå med ham i armkroken og leste en morsom bok. Men noe skar seg, jeg reagerte visst «feil» på et eller annet, og der var tårene igjen, sinna tårer. Jeg hadde ikke mer tålmodighet å gi. Vi hadde allerede hatt flere urimelige, sinte runder den dagen. Jeg ble ikke sint, jeg ble ikke streng, jeg bare kapitulerte, lukket boken, sa natta og gikk ned i stua.

Hvordan løser man en sånn situasjon? Jeg skjønner jo at han bare er sliten. Men verden fungerer jo ikke sånn at man kan være urimelig og slem fordi man er sliten? Skal jeg være raus og overbærende og stor? Eller tydelig og streng og konsekvent? Det gjør jo vondt for meg også, ingen har sagt at de vil at jeg skal dø før (i alle fall ikke til trynet mitt).

Jeg er 33 år og synes fortsatt det kan være vanskelig å skille mellom ulike følelser. Noen ganger blir jeg sint, selv om jeg egentlig bare er trøtt, andre ganger blir jeg skikkelig lei meg for småting, mens det egentlig handler om at jeg har vært stressa. Når man bare er fem, så er det ganske umulig å vite hvorfor lunta er så utrolig kort noen dager. Han tror det er fordi jeg har vært dust, -jeg vet det er fordi han er sliten.

Han kom ned i stua etter et kvarter. Med nakne føtter og trist fjes. «Kan vi ordne opp, Mamma? Jeg mente ikke å si de slemme tingene. Kan du bli med opp og ligge ved siden av meg, så jeg får sove?». Jeg kunne ha benyttet meg av anledningen til å snakke om grenser, om hva det er lov til å si og ikke. Jeg kunne ha brukt øyeblikket til å understreke et poeng, til «å oppdra». Men jeg gjorde ikke det. Jeg klemte ham skikkelig lenge, ble med ham til sengen og holdt ham i hånden mens øynene hans sakte gled inn i søvnen.

Han har det bra på skolen. Tror jeg. Men som han sa til meg morgenen etter, da vi reflekterte litt over all kranglingen «Jeg blir jo så sliten som en sprengt ballong. Det føles som om hodet mitt skal sprekke.»

Til alle førsteklasseforeldre der ute; vel overstått første uke! Uansett hvordan det har gått, uansett hvordan dere svarer på omgivelsenes spørsmål, nå er den første uka over. Det går seg til. Det blir bedre. Ikke sant? Og vi får mange flere dager til å oppdra ungene våre på. Det er kanskje ikke akkurat nå det er viktigst å sette foten hardt ned.

Nå er det viktigst å huske på at det er helg. Det kan jo hende den blir skikkelig hyggelig?

God fredag!

🙂

 

Vil du være med i gjengen på facebook? Du er hjertelig velkommen (så lenge du er grei, morsom og søt, men det er du jo?)!

 

Ukas episode i Foreldrerådet handler om nettopp skolestart:

 

Legg inn en kommentar