Dugnadsånd

 

Det er ikke jeg som har plantet de blomstene, heller ikke jeg som har spylt. Jeg har ødelagt livene til lykkelige markfamilier.
Unnskyld, kjære markfamilier, dere har aldri gjort meg noe. Dere må likevel ofres på dugnadens alter.

Du vet når du har sett for deg en lang og fredelig kveld på sofaen? Når du har handlet inn god mat, er kjempesliten, det suser i hodet og verker i føttene, og det eneste du har i tankene er hvor deilig det skal bli å sette seg ned? Og du nærmer deg huset, det er bare noen meter igjen til sofalivet, å få være helt alene, få gjøre ingenting, men på vei inn porten så støter du på alle naboene dine, fordi det er DUGNAD. Overraskelse!! Vet du hvordan det er?

Det er fuckings DUGNAD og du har glemt det, fordi du er sløv, og bare tenker på barn og jobb og blogg og podcast, og ikke nok på sameiet og naboene dine. Og nå står du der, en halv time forsent, med matposer i hendene, og er hun som har glemt at man skal bidra til felleskapet. Og du vurderer å lyve på deg akutt stresseksem, eller bronkitt, eller en annen sykdom som høres nogenlunde troverdig ut, men rekker det ikke. Og før du kommer på en annen unnskyldning, så hører du din egen munn si (med overraskende mye entusiasme), «La meg hjelpe til, gi meg en oppgave, jeg vil veldig gjerne bidra» og du mener det ikke i det hele tatt, men nå er skaden skjedd og noen foreslår at du skal rense hellene for ugress i sprekkene.

Og du må sette fra deg maten på benken og ta på deg jakka og gå ut og stå tvekroket med en jernstang og prøve å røske løs fastgrodd mose og løvetann med bare fingrene, mens meitemarken skvetter veggemellom, og du tenker på at de kanskje mister husene sine, at meitemarkene muligens var en liten familie, men nå spres de for alle vinder, og det er din feil.

Og så tenker du på sofaen, og på seriene du skulle se, og maten du skulle spise, men så luker du dritt fra heller ingen noengang bruker istedenfor. Og naboene liker å jobbe ute, og det er god stemning, og du hater det, men det sniker seg innpå deg likevel. Og skravla går, og du hører deg selv fortelle både det ene og det andre fra livet ditt, og blir imponert over egen evne til å ta i et tak. Du skuler bort mot han med høytrykksspyleren, for det er den kuleste jobben, mens neglene er fulle av grønske og døde mark, og du lukter litt svette etterhvert, men snart er det pølser og aller først skal vi spa vekk en stubbe.

Og før du vet ordet av det, så har du glemt sofaen, og maten på benken, og du har blitt en av dem som tilsynelatende elsker å snakke om ting og tang, og mener plutselig selv både det ene og det andre om garasjen og takrennene og det hele.

Så blir det pølser, og du har ikke lyst på pølser, men du spiser tre stykker likevel, og blir den som drikker mest av flaskene med prosecco, fordi det er jo DUGNAD og vi må feire at vi har gjort noe for felleskapet. Og så er det plutselig mørkt, og alle går inn, og du er sistemann som går fra festen, og vips så var kvelden over.

Med jord under neglene og matposen fortsatt på benken, så lander du i sofaen og fikk ikke tatt den klesvasken i dag heller. Men det kommer jo en dag i morgen, og da er det i alle fall ikke dugnad. Så vidt jeg vet.

God onsdag 🙂

(hvis du kjapper deg så kan du se det hele på snap, heter theakli)

Legg inn en kommentar