Dagen før dagen

 

En av oss er mer nervøs for morgendagen enn den andre.
En av oss er mer nervøs for morgendagen enn den andre.

 

Etter å ha vært i bryllup i Sverige, etter å ha feiret kjærligheten, drukket vin, danset og spist, så har kroppen landet hjemme. Søndagskveld, fyr i peisen (det har begynt å bli mørkt ute, har dere sett det?), lading før mandagen starter. Det ligger en liten fyr i sengen min som har en stor dag i morgen. Det er aller første ordentlige skoledag, en dag han kommer til å huske hele livet, en dag vi kommer til å snakke om mange ganger. Han virker ikke det minste nervøs. Han gleder seg til alt, aller mest til å ha «ordentlig friminutt».

Jeg er nervøs. På vei hjem fra Sverige i dag, spilte min venninne Emilie en sang for meg som heter noe med «Første skoledag» og så begynte vi å gråte begge to. Hun har ikke barn som skal begynne på skolen en gang. Der satt vi med gårsdagens bryllupsfest i kroppen og dagen-derpå-burger i magen og ble rørt til tårer av tanken på morgendagens skolestart. Herregud.

Tidemann ville ikke en gang snakke noe om det i stad. «Jeg er lei av å snakke om hvordan det blir, dessuten er det jo i morgen! Da får jeg se.» Han ville heller snakke med meg om kjærester, om hvordan man får dem når man er voksen. «Det burde finnes en bra kjæreste på Kaffebrenneriet» sa han. Er det ikke litt spesielt at han er så gira på at jeg skal få meg kjæreste? Selv er han i et lykkelig forhold til en jente på AKS, og mener han allerede har funnet ut av dette med relasjoner, en gang for alle. Kjekk og grei type.

Han har mistet sin første tann i helgen. Han ringte meg i går da jeg sto med kjolen halvt på og sminket meg og hadde dårlig tid før vielsen. «Det har skjedd noe veldig viktig! Tannen er ute!!» Stoltheten spraket gjennom telefonen, og det lille hullet i underkjeven er et håndfast bevis på at han begynner å bli skikkelig stor. Faren hans har laget en rar historie om en Argentisk mus som heter Raton Perez, som visstnok danker ut tannfeen og betaler svært godt for melketenner. Tidemann tenker å lage business av tannfellingen sin, så han kan spare til hundevalp eller iPhone. Kremt.

Han kan ikke vente med å vokse. Vokse seg høyere, sterkere, eldre. Han vil gå alene til butikken, og forhandler om når han kan få lov til det for første gang. Han lurer på om jeg kan lære ham å koke vann, for han vil gjerne lage kaffe på sengen til meg snart. Han gleder seg så mye til å bli større at han spreller i kroppen når vi snakker om det.

I bryllup er det mange taler, mange kloke ord om kjærlighet og forhold. Man feirer at noen som elsker hverandre velger hverandre for livet (det er jo det man feirer, selv om det ikke alltid blir sånn). Det er middag, det er storslått fest, taler og dans. Men den kjærligheten som er aller størst, den som river hjertet ditt i alle kanter og gjør deg sårbar og liten og sterkere enn alt annet, den markerer man ikke på samme måte. Den skjer bare, når man får barn. I de små hverdagsøyeblikkene, i de flyktige, bittesmå hendelsene men opplever med ungen sin. Enten han ringer deg mens du står i en garderobe med kjolen på snei, eller sovner inntil deg i sengen etter en lang helg.

I morgen skal vi feire Tidemanns første skoledag. Vi skal gå over skolegården hånd i hånd, jeg skal se  ham ved pulten i klasserommet, jeg skal slippe litt taket i ham, og så er han i gang med det neste kapittelet. Jeg er kjempenervøs. Det river i hjertet. Men han er jo der sammen med meg, han føler seg trygg, han gleder seg, han holder hånden min. Takk og lov, ellers tror jeg ikke jeg hadde klart det.

Tusen takk for alle meldinger og all backing på fredagens innlegg. Jeg er litt hudløs fortiden, på godt og vondt. Sånn er livet noen ganger. Fest og fjas og ubekymrede dager på den ene siden, og følelser, tristhet, sårbarhet og kjærlighet på den andre siden. Vi trenger hele pakka, selv om det kan være litt slitsomt. Det er skikkelig digg å ikke være alene, for man kan fort føle seg litt ensom. Men det er man jo ikke. Hverken i hudløshet eller med nervøsitet for ungens første dag på skolen.

Til alle dere nervøse foreldre der ute, som gruer dere til i morgen; Det er mange av oss. Det kommer til å gå bra. Hold ungen din i hånden, så blir det ikke så skummelt. Jeg skal tenke på dere.

Lykke til, og god søndag 🙂

 

 

Legg inn en kommentar