8 Comments

Når kvinne (33) blir til Tussi fra Hundremeterskogen

 

Disse trærne er latterlig små, og jeg er en latterlig stor Tussi.
Disse trærne er latterlig små, og jeg er en latterlig stor Tussi.

Det regner ute, og det er jeg skikkelig glad for. Noen ganger leverer værgudene akkurat det som passer best til humøret, og akkurat denne fredagen er det fantastisk digg at det bøtter ned på Torshov.

Følelsen i kroppen er ikke sånn den pleier å være på en fredag, vanligvis er jeg litt yr, oppspilt, sliten og rastløs på samme tid. Tidemann er hos faren sin denne helgen også, så jeg har egentlig fritt leide til å gjøre hva jeg vil. Men jeg vil ingenting. Absolutt ingenting.

Det har vært en lang uke. Jeg visste den ville bli lang, det var mye som skulle skje, både på jobb og på privaten, mest morsomme ting, men det har vært vanskelig å sove, jeg har vært urolig. Noen skjer i kroppen min fortiden, jeg er ikke helt meg selv, ser ut som det er noe med stoffskiftet. I går tok jeg tusen prøver hos legen, skal tisse på en kjempestor flaske en hel dag neste uke (hvordan i all verden får man til det med full jobb og sånt?), skal ta flere prøver på mandag, så får vi se om noen uker. Da kommer det noen svar, og kanskje noen løsninger.

Men akkurat i dag så må jeg bare være litt i denne følelsen tror jeg. Det å bare være slapp og trist opplever jeg ganske sjeldent. Jeg skriver innimellom om sårhet, men sannheten er at jeg er ganske dårlig til å håndtere det. Jeg blir som en baby, en trassig, trist, forvokst baby når jeg er sår. Det hjelper å skrive om det til dere, for da får jeg liksom litt avstand, når jeg setter ord på det her, så fungerer det litt terapeutisk, og så skjønner jeg at det ikke er så farlig. Men sårhet og hudløshet føles såpass ubehagelig (faktisk skummelt) at jeg helst vil bort fra det. Skjønner dere hva jeg mener? Jeg vil bare bort, skape en digresjon, finne på noe, et prosjekt, hva som helst, for å slippe å kjenne på kjipe følelser.  I går dro jeg på Ikea en tur, må reparere sengen blant annet. Kom hjem klokka åtte, satte fra meg posen i gangen, gikk opp på soverommet og la meg ned på madrassen uten å fikse noe som helst. Våknet i dag. Kroppen er kjempetrøtt. Hjernen er aktiv, hjertet er litt trist.

Nå har jeg ingenting å være lei meg for heller, tristheten har ingen rot, ingen forklaring, den er bare der. Jeg føler meg tung og sytete, som Tussi i Hundremeterskogen. Og når jeg ser for meg at jeg er en stor Tussi, så blir jeg bare mer lei meg. Det finnes jo ingenting mer stusselig enn en 33 år gammel alenemor-versjon av Tussi, herregud. Det rant over for meg i stad, da begynte jeg bare å gråte i bilen. Det var riktignok en utløsende faktor der, en kjip dame, men det pleier jo å prelle av denne kroppen.

Akkurat nå skal jeg bare sitte litt her og høre på regnet, sammen med de bittesmå trærne jeg kjøpte på Plantasjen. Er ikke de helt lættis? Jeg liker dem veldig godt. Jeg skal sitte her og kjenne litt på at jeg er trist, sammen med de latterlig små trærne, og prøve å la være å ta meg sammen. Jeg tror det er lurt noen ganger. Folk er så flinke til å ta seg sammen at det kan gå på helsa løs, og med folk mener jeg også meg selv. Så ikveld skal jeg bare være sånn som jeg er, ha det sånn som jeg har det. Man trenger ikke like det, men når det dukker opp tårer bak øynene og gråt i halsen så er det like greit å la det komme ut. Er det ikke?

Mens jeg sitter her og sipper for ingenting på sofaen, så håper jeg du som leser dette kanskje har en dag i den andre enden av skalaen. Det er jo kulere med taco og hygge, eller drinker og klining, enn sutring i sofaen. Det er jeg den første til å innrømme. Kanskje går det over om en time. Kanskje ender denne kvelden med kyllinglår og en fin film på TV. Kanskje våkner jeg i morgen med sommerfuger i magen og fullt batteri, det hadde vært digg. Jeg skal bare gråte littegranne først.

Dere er fine, uansett om dere er lystige eller nedfor, bare så dere vet det.

🙂 Thea.

 

 

 

8 Comments

  1. Til trøst er vi flere Tussier i dag. Denne Tussien kjørte i seg minst en kilo Brie med marmelade,en pakke Ritz, ukjent antall Ukrainsk (?) vond sjokolade, mens hun svitsjet mellom Montebello Camping,Liv og død i LA, Iform og Tara med Mona Grudt på forsiden. Hvem blir hun på sånne dager tru? Har fått tips om hvordan jeg får tarmen i toppform på 2 uker, regner med Brie’n og 1,5 liter Zero får i gang noe der i en fantefart.
    Ps! Leste ett geriljaboderi også » Det er ikke PMS, det er DEG». Takk for den liksom.
    Enten går det bra, eller så går det over!
    God helg!

    1. Hahahahahaha!!!!!????? Åh, den meldingen gjorde meg veldig glad ❤️ Takk! ?????? Fy fader, alt er blir bedre når man ikke føler seg alene.

  2. Kjære gode Thea ❤
    Bare vær i tristheten litt. Det er veldig godt å få det ut. Jeg har også sånne dager… og det gjør godt for da har man det litt bedre etterpå.
    Du gjør så mye bra både der du er og her hvor du deler av hjertet ditt. ❤ Det er veldig fint å kunne følge deg og fineste Tidemann på små og store hendelser. Jeg kjenner meg som oftest igjen i det du skriver.
    Her har akkurat en flott ferie tatt slutt. Det har vært en lang dag med håpløse diskusjoner og hendelser… utrolig at vi rakk både taxi og det første flyet. ?
    Ønsker deg en god kveld og sender deg en trøsteklem så håper jeg morgendagen blir bedre. ❤

  3. Det er bra, tror jeg, å bare være i tristheten innimellom. Bare akseptere og ikke streve mot og slåss med seg selv mot en annen tilstand. Og så hvile og sove – MASSE! Det reparerer både det ene og det andre. Selv er jeg for øyeblikket skjør som et aspeløv, hvor det minste får leppa til å skjelve og tårene til å trille, i det ene øyeblikket, for så å være fylt av boblende glede og takknemlighet i det neste… Littbitt slitsomt ? Men det går seg vel til; det gjør jo alltid det. Ønsker deg en fin og rolig lørdag, kjære Thea. Takk for alt du deler❤️

  4. Både godt og trist å høre at det ikke bare er jeg som har det sånn…godt for da føler jeg meg mindre sær, enn samtidig trist fordi jeg ikke vil at andre skal ha det sånn heller. Soverommet mitt har blitt en hule mens resten av huset er lyst og lett. Når jeg blir sånn «Tussi» så går jeg bare på rommet mitt og legger meg på senga…og virkelig synker ned i det. Men så må jeg jo sove her på de gode nettene også, og det er kanskje ikke så lurt å ha det så mørkt og rotete og deprimerende hele tiden. Burde sikkert tatt et skikkelig tak der inne. Men når jeg er «Tussi» må jeg ha en plass å gå, og da er ikke resten av det lyse, lette huset mitt dugandes til det…hmmm
    Håper du føler deg bedre i dag! Klemz!

Legg inn en kommentar