Feriekrangling og påfølgende harmoni

 

"Neste gang vi krangler så kan jeg bare flytte inn her, Mamma"
«Neste gang vi krangler så kan jeg bare flytte inn her, Mamma»

Når feriebluesen gir seg, pusten faller på plass og man glemmer hvilken dag det er, det er da det deilige skal begynne. Det er da det skal være harmoni og lykke og alt det der. Da skal man bare løpe barbeint i blomsterengen og være våken til langt utpå den lyse sommernatten, og alt skal bare være velstand. I hodet mitt ser det sånn ut (på tross av prosjekt «lave forventninger»).

Vi har kranglet litt vi, Tidemann og jeg. Frislipp av rutiner gjør visst at femåringer tror alt er lov, og det er det kanskje, men veien til is hver dag og gøyale aktiviteter er IKKE masing, i motsetning til det han tydeligvis tror. Og den som må lære ham det er desverre meg.

Jeg cracka litt her, ble så sint at jeg brølte utover hyttetunet, så naboene på øya må ha hørt meg. Det føles litt som dobbelt nederlag å krangle i ferien, derfor ble jeg kanskje ekstra sint. Og så ekstra lei meg etterpå. Vi ble venner, som alltid, men det var en skikkelig runde. Rett før sengetid falt den siste dråpen i glasset, og jeg ble en monstermamma. Han ble en monsterunge. Så der sto vi, barbeinte begge to og skrek til hverandre i gresset. Og så masjerte vi inn på hvert vårt rom, og så var det mye frem og tilbake, og så gråt vi litt, og så skrek vi igjen, og så smalt vi i dører, og så ble vi myke i stemmene igjen, og så ble vi venner.

Jeg fortalte ham hvorfor det var vanskelig å være voksen, og han fortalte hvorfor det var vanskelig å være fem år, og så sovnet vi i samme seng. Men jeg skammet meg litt etterpå. Gjør jeg det riktig? Er det sånn man skal ha det? Er det lov å bli så sinna på hverandre? Var mamma noen gang så sinna på meg? Det kan jeg ikke huske. Jeg våknet sent på kveld, og ble sittende og kjenne på mamma-skam, men jeg klarte i det minste å la vær å google «rævva mor». Det er fremskritt.

IMG_2854

Det gode med en skikkelig krangel, er at man begynner på nytt etterpå. Blanke ark, blank dag, nye muligheter. Vi lagde en tipi (!) av noen stokker og gamle laken, vi satte ut krabbeteine og fikk tre svære (som vi slapp ut igjen, for vi synes synd på dem), vi plukket de første markjordbærene og vi inviterte nabojenta på overnatting. Hun er åtte år, og jeg har aldri sett Tidemanns øyne like lysende som når han er sammen med henne. Å få lov til å ligge å fnise i køyeseng med en litt eldre nabojente, det er kanskje det kuleste man gjør når man er en fyr på fem.

Vi får se om harmonien holder seg. Den gjør mest sannsynlig ikke det, hvis jeg skal være realistisk. Og det lovet jeg jo meg selv å være denne sommeren. Det får bli som det blir, enn så lenge er det i alle fall solskinn og ung kjærlighet som gjelder her i dag, og det er jo en jævla god start.

🙂

IMG_2851

La fjeset få være i fred!

 

Et av få selfies tatt denne uka. Prøver å la fjeset få være mest mulig i fred.
Et av få selfies tatt denne uka. Prøver å la fjeset og sveisen få være mest mulig i fred (som dere ser).

Etter fem dager her, med saltvann, hytteklær, utedusj, støvete slagstøvler og krakelerte speil, så har jeg glemt litt hvordan jeg ser ut. Jeg har ikke oversikt over fjeset mitt helt. Ikke over håret heller. Og jeg har ikke pipling på antrekket, utover om det er kaldt eller varmt eller lukter mugg (de fleste hytteklærne lukter sjø og råte). Da jeg sto i den dusjen i sted, den lille utedusjen midt i det grønne, og kjente varmt vann vaske vekk flere dager med skitt og gress og sand, så fikk jeg en idé.

Vanligvis er jeg omgitt av speil mange steder. På badet, på rommet mitt, på jobben, i heisen, i bilen. Jeg ser meg selv i refleksjonene i biler som passerer, eller i butikkvinduer jeg går forbi. Jeg ser meg selv i telefonen, med hundeører på snap, eller med tusen filtre på instagram. Jeg er skikkelig overeksponert for eget utseende egentlig. Det er ikke det at det plager meg, da ville jeg vel tatt ned speilene og sluttet med selfies i hverdagen, men fy fader, så godt jeg har av en pause! Så godt vi alle hadde hatt av en liten ferie fra vårt eget speilbilde!!!!

Her på Kula (som hytta vår heter) er det veldig få speil. Det man ser oftest er det gamle som henger på utedoen. Det er krakelert, og har ofte litt spindelvev og noen døde fluer hengene rundt omkring. Det er verdens snilleste speil. Det er alltid litt mørkt inne på utedoen, og så lukter det jo alltid… ja, utedo (såklart), så man blir liksom ikke stående der heller, å betrakte seg selv.

«Jeg ser alltid veldig rynkefri ut i det speilet» pleier Mamma å si, med sommerstemmen sin. Det har hun sagt så mange somrer vi har vært her, tror jeg. Og så blir hun litt overrasket hver høst, når vi kommer tilbake til Oslo og møter spotter i taket og helspeil. Da smiler hun og konstaterer at «nå er ferien over gitt», både ferien fra sitt eget speilbilde og fra hverdagen generelt.

I dag, da jeg sto i den dusjen og håpet at hyggen skulle vare til jeg var helt ferdig (det er alltid et kappløp mellom sjamporester og varmtvann), så kjentes det liksom ut som kroppen min passet bedre til meg selv. Den er ikke det spor annerledes enn den var for fem dager siden, men den passet liksom bedre. Fraværet av speil gjør at man må kjenne etter hvordan man har det, istedenfor å se etter. Det er to veldig forskjellige ting, for blikket er ofte svært kritisk og urimelig, som en gammel, sur tante.

Jeg skal derfor være så freidig å invitere dere til et aldri så lite event; La fjeset være i fred! Det foregår hvor dere vil, når dere vil, der dere er denne sommeren, og består rett og slett i å droppe å se dere selv i fjeset (eller på kroppen). Se på andres fjes istedenfor, eller på blomster eller TV eller hva som helst. Er dere med? Det er sikker umulig å holde reflekterende overflater helt unna, men jeg lover dere, for hver gang dere ikke gransker dere selv inngående i hverken speil, vindu, app eller kamera, så vil humøret stige. Dere er altså så nydelige folkens, at det ikke trengs. Jeg lover, ta mitt ord på det, dere er helt skjønne.

Etter en uke, så kan dere vende tilbake, og da skal jeg love dere at det blir ekstra gøy å få på den lebestiften (eller hva det nå er dere vanligvis pynter på ansiktet med).

Tidemann kommenterte sveisen min her i dag, han sa den så litt «strå-aktig» ut. Jeg svarte at jeg syntes det hørtes kult ut, og så fortsatte vi å fiske krabber. Jeg aner ikke hva han mente, og jeg sjekket det heller ikke ut. Jeg planlegger å holde meg så mye unna mitt eget fjes som mulig, og så gleder jeg meg til å se det igjen når storbyen kaller. Da skal det få sminke seg, det skal få drikke vin og så skal det få gå ut å skravle og fjolle med resten av kroppen. Akkurat nå skal det få være i fred. Og ditt fjes er hjertelig velkommen til å være med. Invitér gjerne venner og familie, svigerforeldre, kollegaer og naboer også, jo flere tryner vi blir jo bedre!

God søndag, deilige folk!

🙂

 

 

19 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære alle aleneforeldre

 

IMG_2018

Jeg møtte en bekjent forleden. Hun fortalte med stor entusiasme at hun leser denne bloggen, og at hun finner trøst i at ikke alt trenger å være så perfekt hele tiden. Hun fortalte at hun selv har blitt alenemor, at hun har to barn hundre prosent, og at det var deilig å lese når jeg skrev om frustrerende situasjoner og hverdagsproblematikk, for det kjente hun seg så veldig igjen i.

Jeg ble rørt, og ganske overveldet. For forskjellen er enorm mellom å ha et barn litt over halvparten av tiden, og ha to barn hundre prosent. Jeg har kjent på det mange ganger, når jeg møter aleneforeldre. Mammaer og pappaer som av en eller annen grunn har barna sine alene, hele tiden. Vi spiller i forskjellige ligaer. Dere er A-laget, rett og slett, jeg spiller på et ganske mye svakere B-lag. Det at jeg blir frustrert over hverdagsproblemer, at jeg kan bli sint og irritert, og fly i flint når Tidemann provoserer, det at jeg ikke har en å støtte meg på når jeg trenger en pause, det er så klart litt vanskelig noen ganger, men jeg er likevel i en skikkelig privilgert situasjon. Tidemann har en pappa jeg kan ringe til når som helst, som stiller opp like mye som meg, og som er like dedikert til vårt barn som jeg er. Er jeg deltidsmamma? Jeg liker ikke det begrepet i det hele tatt, for mamma er noe jeg er hele tiden. Uansett hvor ungen min er, så er jeg mammaen hans. Men han bor ikke hos meg hele tiden. Tre dager i uka så kommer jeg hjem til tomt hus, da har jeg all tid for meg selv, til det jeg kunne ønske meg. Noen ganger er det deilig, noen ganger er det litt trist. Men som regel er det helt fint, for livet mitt har blitt sånn, at jeg lever i begge verdener. Hundre prosent mamma når Tidemann er hos meg, hundre prosent min egen person, når jeg er alene (med mindre han ringer for å fortelle om en stein har han funnet, da er jeg brått hans igjen).

Kjære alle dere aleneforeldre, dere som hver dag står alene med oppdragelse, med hverdagsproblemer, med mulittasking, med unger som er slitne, med unger som er gira, med matpakkelaging, middagsrutiner, klesvask, husvask, lekseplaner, ukeplaner og fritidsaktiviteter, dere er helt sykt imponerende. Dere er vår tids overmennesker, spør du meg. Jeg imponeres ikke av folk som har fantastiske kropper, store bankkontoer eller doktorgrader, jeg imponeres av dere.

Det å være alene i alt det som unger betyr, det er veldig fint, veldig varmt og veldig givende, og så er det veldig, veldig slitsomt og tidvis ganske irriterende. Det å måtte ta alle avgjørelser selv, det å stå i trass-situasjoner, påkledningsnekt, det å være tålmodig, med lange armer dratt mot bakken av lanker som skal leie og matvarer som skal bæres, og hver eneste dag vite at det er bare deg det står på, det er helt utrolig. Jeg mener aleneforeldre burde tjent ekstra mye penger, dere burde holde kurs for oss andre, jeg er sikker på at vi har mye å lære av hver og en av dere. Ikke bare når det gjelder barn og hjem og leggerutiner, men om prioriteringer, kjærlighet og det som er viktig i hverdagen. Hadde jeg vært sjef noe sted, så hadde jeg ansatt en alenemamma eller en alenepappa fremfor en annen, du finner ikke mer effektive mennesker. Du finner ikke folk som klarer å mulittaske på samme måte noe annet sted i universet.

Jeg får av og til applaus fra mine gifte venner, de sier «Du er så flink, det må være vanskelig å stå i alle de oppdragelses-situasjonene alene, og ikke ha mulighet for time-out». Det er jo drithyggelig å få den støtten, og jeg tar i mot all den trøst jeg kan få når jeg trenger det, men jeg spiller på B-laget når det kommer til aleneforeldre. Jeg er ikke helt alene. Jeg har bare en unge, og jeg har ham bare halvparten av tiden. Den virkelige applausen, den virkelige beundringen, den bør gå til dere som står alene hver eneste dag. Jeg blir skikkelig takknemlig og ydmyk når jeg får tilbakemeldinger på denne bloggen, hvis det jeg skriver her kan trøste eller backe noen bittelitt, så har jeg gjort det jeg skulle. Men de som egentlig skulle hatt en blogg, de som egentlig har noe å lære oss, det er dere. Men dere har jo ikke tid, for livene deres består av å gjøre verdens viktigste jobb, helt alene, hver dag. Hvis noen av dere likevel har lyst til å dele fra deres hverdag, si fra, så stiller jeg som barnevakt (eller blogghjelp). For jeg tror A-laget har mye å lære oss alle sammen, og jeg vet jeg gjerne skulle ha lest om livene deres.

Fra en beundrer på B-laget til alle dere i den høyeste ligaen; Dere er helt rå!! Jeg ser dere, jeg noterer meg triksene deres, og jeg imponeres. Fyttirassen, ungene deres er heldige!

Håper dere setter dere ned og kjenner litt på hvor fantastiske dere er, klapper dere selv på skulderen og er stolte. Det fortjener dere mer enn noen andre.

God lørdag 🙂

 

Følge denne lille bloggen på facebook? Da får du innleggene dine opp i feeden, så du slipper å huske denne adressen. Ikke at jeg tror du er en glemsom type, men det er jo grenser for hva man skal ha på minnet hele tiden, liksom 🙂

 

 

Feriefølelse i lilletåa

 

Norske jordbær med kremfløte. Fy fader.
Norske jordbær med kremfløte. Fy fader.

Poenget med ferie er å komme ut av rutinen, å hvile hjernen, og få andre inntrykk enn de man får ellers. Jeg har skrevet om det før, og jeg må skrive om det igjen. Feriebluesen. For når de første dagens euforiske tilstand over å ha fri har gitt seg, så får jeg vakuum i hjernen. Jeg er forberedt denne gangen, jeg visste det kom, og det havner gjerne på dag fire eller fem. Jeg våkner plutselig, og kjenner alt annet enn glede og harmoni i kroppen. Jeg kjenner på irritasjon. Stillstand. Mangel på action. Mangel på bekreftelse av å mestre hverdagens gjøremål.

Morgenen er grå, sjøen er stille, Tidemann leker med lego. Fuglene kvitrer, Knut sniker seg rundt på plenen og dreper deres nyklekkede unger, mens jeg prøver å redde dem. Kaffen smaker sånn som hyttekaffe smaker. Det lukter litt regn, og litt tang, og Tidemanns sandal ble glemt igjen på stranden i går, og har seilt avgårde. Muligens ender den opp sammen med flaskeposten han skrev, langt til havs, på nye eventyr. Jeg håper den bestemmer seg for å komme tilbake, for de sandalene er helt nye.

IMG_2721

Hodet mitt føles helt tomt. Vi har kjøpt sjokoladepålegg, det har Tidemann aldri spist før. Nå har han kjørt i seg fire brødskiver. Han trodde aldri brødmat kunne smake som godteri. Jeg har glemt negleklipper. Jeg har fått flis i låret av å sitte på trammen. Jeg har ikke speilet meg på tre dager. Hyttesveis, hyttegråvær, ferieblues.

Min onkel Sophus pleide å fortelle eventyr for oss da vi var barn. Han sa han kunne kjenne at det kriblet i den ene tåa sånn rundt middagstider, og det var et eventyr som var på vei. Det kom alltid opp til hodet hans nøyaktig før leggetid, og vi lå i mørket og hørte historier om de sjukeste troll. På samme måte som Sophus kunne kjenne at det var et eventyr på vei, så kan jeg kjenne at den egentlige feriefølelsen kribler litt i den ene tåa. For etter sånne dager som dette, hvor jeg egentlig lengter litt etter hverdagen, og føler meg litt ubrukelig, så vet jeg at harmonien kommer.

Poenget er å bare være her nå, bare flyte med. Hjernen trenger å roe seg helt ned, skifte gir, omstille seg. Ubehaget det innebærer går over. Og på den andre siden av feriebluesen, så er feriefølelsen. Den skyller inn over stressede hverdagshjerner som en bølge lunkent vann, og vasker vekk og roer ned. Jeg kjenner det i lilletåa, den er på vei. I mellomtiden skal jeg spise jorbær med fløte, lese i en gulnet bok og fiske etter en sandal. Jeg er snart klar.

🙂