2 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære alle damer med solbart

 

Nei, jeg er ikke skitten på overleppa. Jeg har solbart.
Nei, jeg er ikke skitten på overleppa. Jeg har solbart.

Dette er en liten støtteerklæring, fra meg til dere. Man trenger nemlig ikke ha hårete overleppe for å ha bart, det viser seg at det kan huden fikse helt selv. Etter at jeg fikk mitt elskede barn, en fyr jeg både lagde og fødte (nesten) helt selv, så bestemte nemlig denne kroppen seg for at nå, nå var det på tide med bart! En helt egen versjon av bart.

Jeg har ikke en gang noe særlig hår på overleppa, det er ikke snakk om bust, fjon eller skjegg. Det som gror på min overleppe er dun, og de er hvite. Null stress. Men huden, den bestemte seg for å bli råbrun, akkurat på overleppa. Solbart. Jeg hadde aldri hverken sett eller hørt om dette før jeg selv ble «velsignet», men nå har det jaggu dukket opp både her og der. Jeg ser de skjønneste kvins, både blant mine kjære venner, i familien og ute på gata, som har solbart. Pigmentene våre har rett og slett bestemt seg for at vi skal bli ekstra brune i sola, og det skal vi ikke bli på magen, eller i pannen eller andre kledelige steder, det skal vi bli på overleppa. Nøttebrun å overleppa, blek ellers.

Jeg kunne ha kjøpt dyre kremer, i Spania anbefalte de på apoteket meg å komme meg ut av sola, smøre meg med «blekekrem» og bli inne resten av livet. Jeg ble så befippet av deres hjerteskjærende raksjoner på overleppa mi at jeg kjøpte en dyr krukke med noe som skulle helbrede før jeg fikk sukk for meg. De ble så fortvilet på mine vegne at jeg ga dem penger i ren sympati. Dette er noen år siden nå, krukken ble glemt i det jeg gikk ut av døra og barten har levd i beste velgående siden den gang.

Det er jo irriterende å bli kjempebrun akkurat der, når resten av kroppen jobber for de første tegnene på sommer. Det hadde vært fint om overleppa mi hadde holdt seg til melanin-nivået til resten av huden, og ikke gjort opprør. Men hva skal man gjøre? Vi kan jo ikke sitte inne en solfylt sommerdag i redsel? Vi kan jo ikke være redde for sommeren og livet og bading og strand bare fordi vi får en liten mustasj i varmen? Vi kan ikke droppe utepils med gode venner fordi vi ser litt rare ut på overleppa?

Pappa trodde det hadde klikka for meg første gang jeg begynte å mase om det, han spurte meg helt alvorlig om jeg var blitt gal. Han kunne ikke se det jeg så. Sånn er det nok heldigvis ganske ofte. Men noen ganger tror folk at jeg har fått kaffebart, at jeg har glemt å vaske truten eller bare er skitten, sånn generelt. De prøver kanskje til og med å vaske meg på overleppa. Lykke til med det, jeg har mildt sagt prøvd å skrubbe den bort sjæl. Muligens er det på tide at vi med solbart begynner å eie overleppene våre. Ta barten tilbake, liksom?

I min familie ligger vi på rekke og rad med fjeset fullt av hvite, innsmurte overlepper, noen har alltid en stift med faktor 50, som vi søsterlig deler med hverandre. Det hjelper litt, men da må man huske på det hver eneste dag. Hvis barten får så mye som en stråle ubeskyttet sol, så popper den ut i sin brunhet og setter seg for sesongen. Det går ikke an  å bekjempe det. Sminke kan kanskje fikse litt, men sannsynligheten er stor for at man blir grå istedenfor brun, dessuten er det ubehagelig å smøre trynet fullt av dekkrem i varmen, er dere ikke enig?

Jeg hilser dere alle solbartkvinner (og menn selvsagt), håper dere slipper overleppa fri og nyter sommeren! Når vi møtes på gaten så skal jeg nikke til dere med den lille mustasjen min, og så håper jeg dere nikker tilbake.

Klem fra bartefrøken.

 

Har du lyst til å følge denne lille bloggen på facebook? Du blir rik og pen og lykkelig av det. Neida. Men du får det ikke verre heller.

 

 

2 Comments

  1. Haha, nå lo jeg godt! Stygt å le, men du skriver utrolig bra. Jeg leste det i senga og mannen hadde sovna. Holdt nesten på å vekke han..! Gleder meg til å lese neste innlegg! 😊😊 klem fra meg 😉

Legg inn en kommentar