#perfektsommer

 

Trehytta blir kjempefin! I går var det stor stas. I dag er alle litt lei. Men det synes ikke på bildet, selvfølgelig.
Trehytta blir kjempefin! I går var det stor stas. I dag er alle litt lei. Men det synes ikke på bildet, selvfølgelig.

Du skal ikke scrolle langt i sosiale medier for å få med deg hvor sjuuuukt digg alle har det i sommerferien. Det er solnedganger, makrellfiske, familiefred, romantikk, tær i saltvann og brune fjes så langt øyet kan se. Det ser dødsdeilig ut!!! Fyfader, så fint og idyllisk dere har det!! Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd dere hadde det sånn hele tiden. Og at det bare var i min familie sommerferien ikke alltid er sånn som på bildene.

Men jeg vet bedre, og jeg tenkte jeg skulle legge noe på den motsatte vektskåla i dag, rett og slett fordi det er sant. Og sannhet er lurt, for vi kan fort bli bedratt av all den idyllen. Vi kan faktisk ende opp med å føle oss håpløse, fordi alle andre har det så fantastisk. Livet er sårbart, humøret ustabilt, kropper blir syke, det regner noen ganger, og ganske ofte så krangler man. I alle fall hos oss.

I dag er en dag med alle de overstående ingrediensene her hos oss. Hele familien skal i dag, for første gang siden i fjor, samles på Kula (familiehytta). Pappa har vært ganske dårlig hele sommeren, men er bedre nå. Mamma har ligget rett ut i dag, fordi hun får sånne muskelspasmer i ryggen, som ingen vet hva er, og bare må ta en pille og sove. Hun prøver stadig å stå opp, men den smertestillende hun har tatt gjør at hun bare vimser rundt og ikke vet helt hva hun driver med. Søster Nanna har deadline på en søknad, og ergrer seg over å alltid være ute i siste liten, så hun sitter med litt stresset fjes i stuen ved siden av her, og banner over oppgaven hun må gjøre på vårt veldig trege internett. Tidemann er labil, på femåringers vis, og vi har allerede kranglet, fordi jeg ikke lot han se en drøy musikkvideo («Men jeg elsker Staysman, du tar fra meg det jeg elsker, Mamma, du er en idiot!»).

Yngstesøster Katja er på vei, med kjæreste og hund (noe Knut sannsynligvis blir jævlig sur for), og har fått verdens lengste handleliste i velkomstgave, fordi hun tilfeldigvis kjører forbi en velassortert matbutikk. Hun tar det med godt mot. Men hun har heller ikke vært sammen med familien så langt i sommer, så hun har liksom full tank. Vi får se hvor lenge det holder.

Mamma spør stadig om jeg skal legge på sengen, hun vil gjerne kontrollere middagsplanene, Pappa melder seg litt ut, for han blir litt sympati-syk av at Mamma er dårlig, og hun later som hun er frisk, så de surrer nå rundt her begge to (og de er ikke sammen, men har likevel vært her nede i tre uker nå, og ingen vet hvorfor det har gått så bra som det har gått). Jeg blir som en trumpete tenåring når vi er på hytta, det sniker seg frem en trass i meg, som jeg ikke kjenner så ofte på ellers. Det føles trangt å være datter og mor på samme tid. Gråværet ligger tungt over øya vi bor på, og regnet kommer straks. Jeg burde egentlig åpne selvlenseren i båten, jeg vet det, men jeg venter til Pappa maser om det. Der har du det, den trassige tenåringen. Båten kommer til å være full av vann når jeg skal dra over å hente lillesøster, og da får jeg sikkert det blikket, det «sa-jeg-ikke-at-du-skulle-åpne-selvlenseren»-blikket. Og så blir jeg våt på beina.

Flasset flagrer av meg, siden jeg visstnok overdrev solingen av puppene på den hvite stranden for en uke siden. Herregud, er det bare en uke siden?? Føles som en måned. Prøvde å lære Tidemann alle tallene opp til hundre istad, men han surna hver gang han tok feil, og tålmodigheten min tok slutt på cirka syv minutter. Han vil at vi skal bygge på trehytta, men Foffa er lei, og jeg har bare ikke lyst, så nå får han spille på mobilen min, selv om han aller helst burde ha plukket jordbær og gjort sånne sunne ute-ting.

Man skal egentlig være venner og smile, fjolle rundt på plenen og le og si at man elsker hverandre hele tiden i sommerferien. Det er sånn det ser ut som at folk har det, i alle fall. Svært få legger ut bilder av sure miner og fisketurer uten resultat. Jeg skjønner det altså, det er jo ikke særlig inspirerende. Men akkurat nå hadde det vært deilig å lese om andres hverdagsproblemer. For på tross av privilegiet vi har med å kunne samles hele gjengen på en liten perle i skjærgården, så kan dagene bli grå.

Jeg velger derfor å se baksiden av de idylliske bildene dere (og jeg) legger ut inni hodet mitt. Jeg trøster meg med at dere sikkert kranglet litt for å få til det gruppebildet på brygga, at dere er solbrente på steder dere ikke viser for kamera, at bildene av solnedgangen faktisk ikke ser sånn ut, dere har bare brukt filter, for det får meg til å  føle at vi ganske sikkert har det på samme måten. I alle fall innimellom, eller?

Sånn, når jeg får dette ut, så føles det så mye bedre. Jeg ser dere folkens. Jeg ser at dere har det dødsfint (og jeg håper det stort sett er sånn), men jeg håper også at dere tar all den idyllen med en klype salt. Husk hvordan folk har det bak de bildene. Det kan umulig bare være meg.

Livet er som det er, og blir som det blir, og snart er vi samlet her hele familien, på denne lille, skjeve, gamle hytta. Den tåler en støyt, og det gjør vi også. I morgen er det meldt sol. Så får vi se.

God fredag!

Ti minutter etter at dette koselige bildet ble tatt, kranglet vi. Men det nevner man jo som regel ikke på sosiale medier.
Ti minutter etter at dette koselige bildet ble tatt, kranglet vi. Men man får jo ingen likes hvis man skriver det.

Legg inn en kommentar