«Mammaer bare er sånn, Pappa»

 

Gjenforening
Gjenforening

Jeg liker å tro at jeg er en ganske kul type, litt sånn laidback og rolig, tåler en støyt liksom, men noen ganger viser det seg at jeg også er et aspeløv. Ti dager uten å se ungen min er liksom min magiske grense. Jeg vet jo at han har det bra, selv har jeg vært på ferie med puppene i sola og drukket sangria fra morgen til kveld liksom, men likevel. Når vi bikker ti-dagersmerket så merker jeg det på kroppen.

Det hjelper ikke å snakke på telefon, det hjelper ikke å se bilder eller filmsnutter, jeg blir urolig. Jeg vil kjenne konsistensen av kinnene hans, jeg vil se på alle uttrykkene når han snakker, jeg vil høre fortellingene hans og lukte på håret hans. I går skulle Tidemann endelig komme hjem, jeg hadde fått et klokkeslett, jeg gledet meg så mye at jeg ikke klarte konsentrere meg om annet. Med sommerfugler i magen gikk jeg hjem fra jobb, og bare ventet. Og ventet. Og ventet. Klarte ikke skrive noe, klarte ikke gjøre noe. Bare ventet. For flyet var forsinket, Pappaen hans hadde ikke batteri på telefonen, og jeg fikk ikke beskjed.

Sikkert fordi jeg vanligvis er ganske kul og laidback, så regnet han ikke med at det var så farlig. Og vanligvis ville jeg tatt det helt rolig, men sånn ble det ikke i går. Hjernen min klarte å lure meg til at dette var helt krise. Jeg googlet flighten deres, jeg sjekket alle politiets oppdateringer på twitter, jeg sjekket alle nettaviser, og holdt på å ringe rundt til ulike sykehus. På en drøy halvtime hadde jeg gått fra å tenke «de ringer meg snart», til «nå har de dødd i en bilulykke og jeg får aldri se dem igjen». Jeg så for meg ulike scenarioer, ulike alternative ulykker, terrorangrep, akutt sykdom. Jeg kjente pulsen i ørene, adrenalinet i årene og gråten i halsen. Og et skikkelig sinne som bygget seg opp, i tilfellet dette bare handlet om tomt batteri. «Det finnes vel telefonkiosker?!!??» Kremt (det gjør det jo faktisk ikke).

Så da Tidemanns lyse stemme ringte meg og fortalte at han var hjemme, at jeg kunne komme og hente ham, da rant det helt over for meg. Pappaen til Tidemann og jeg har et skikkelig fint forhold, det er sjelden friksjon, vi har fått til en trygghet som ikke så lett lar seg rokke. Bortsett fra når jeg tror de har omkommet. Jeg prøvde å roe meg ned, utrolig lettet over at alt var i orden, men da jeg så Tidemann komme springende mot meg, så bare rant det helt over. Først rørte, glade, lettede tårer, store klemmer og knugende armer, før tårene ble litt sinte og blikket strengt og Pappaen hans fikk høre det. Herregud, jeg kan være ganske urimelig. Det er jo lov å bli forsinket med fly og gå tom for batteri. Men fyren jeg har laget barn med, han kjenner meg godt. Han bare tar det i mot, forklarer, beklager, og lar meg bli ferdig. Og så ser jeg at han ser at det bare er fordi jeg har vært redd. Og så ser han at jeg skjønner at jeg har vært litt urimelig. Og så går det over.

Det er ingenting så deilig som å få ungen sin hjem. Jeg mener det, det slår alle forelskelser, alle gjenforeninger, alle beruselser jeg vet om. Vi kunne ikke ta øynene fra hverandre. Jeg fikk gaver, en stor pose skjell som Tidemann har samlet på stranden. Hvert skjell skal forklares, studeres og legges et fint sted. Vi sovnet sammen på gjesterommet (fordi jeg hadde glemt (igjen) å lukke takvinduet, så senga mi var full av regn) og jeg lå bare å snuste på ham hele natten, sov nesten ingentin. Jeg lurer på om jeg har blitt litt koko. Hvis kjærlighet blir sterkere enn dette, så tåler jeg det i alle fall ikke.

Han ble hentet igjen i morges, han skal på hytta, for jeg er tilbake på jobb. Faren hans kjører ham til Mommo og Foffa, og han gleder seg. Det skar i hjertet å si hadet. Begynner jeg å bli gal? Føler meg som en klin kokos needy mor. Herregud.

«Jeg tror det er best vi ringer Mamma når vi er fremme» hørte jeg femåringen si til faren sin da de gikk mot bilen. Han nikket, og Tidemann fortsatte; «Hun er så glad i oss, skjønner du, så hun må vite hvor vi er hele tiden. Mammaer er bare sånn».

Han har skjønt det. Jeg er ikke så laidback likevel.

 

Legg inn en kommentar