Back to reality

 

I det ene øyeblikket er livet sangria, strand og tom hjerne, i det neste er det klesvask, hverdag og rutiner. Begge deler er fint (minner jeg meg selv om).
I det ene øyeblikket er livet sangria, strand og tom hjerne, i det neste er det klesvask, hverdag og rutiner. Begge deler er fint (minner jeg meg selv om).

Jeg føler det er så lenge siden sist! Det har bare gått en drøy uke, men livet kan inneholde sjukt mye på bare åtte dager. Det kan inneholde strand, kald hvitvin, bare føtter, nakne pupper som bader (sammen med resten av kroppen selvfølgelig, det hadde vært veldig imponerende hvis de hadde badet helt alene) i Middelhavet. Det kan inneholde lange samtaler, sånne man bare har med de aller beste, tårer, fnising, dansing til langt på natt og mange, mange mugger med sangria.

Etter en uke på en øy hvor internett har lav prioritet, mens sol, hav og resten av livets deiligheter har høy prioritet, så er jeg tilbake i Oslo. Jeg måtte sove en natt i Frankfurt, på et loslitt hotell, som en indisk taxisjåfør fant til meg (takk!!), siden alle andre rom var opptatt og flyplassen full av 5000 mennesker som ikke kom seg hjem. Og så hadde jeg flaks dagen etter, og fikk fly business ved siden av en hyggelig fyr, så jeg endelig kom meg hjem, mens mange av de andre måtte vente enda lenger. Kofferten ble nettopp levert på døra, lurer litt på hvor den har vært de siste dagene, håper den har reist verden rundt og opplevd gøyale ting.

Den lukter av saltvann og solkrem, og selv om det bare er timer siden jeg selv var på de deilige strendene, så føles det nesten nostalgisk å vaske de skitne klærne. Gulvet rundt kofferten er full av sand som lengter tilbake til Middelhavet. Her i Oslo går alle rundt og fanger Pokemons, noe ingen gjorde før jeg dro. Jeg har faktisk fanget noen selv i dag, og vet ikke helt hva jeg tenker om det. Tidemann er på ferie med faren sin i Spania. Han har fått en løs tann, ny sveis og blitt god til å svømme over hele bassenget uten å stoppe. Det er bare ti dager siden jeg så ham, men det føles som en evighet.

Søndagsfølelsen sitter i kroppen, ikke bare fordi det er søndag, men fordi det i morgen er første arbeidsdag, etter fire uker fri i hjernen. Jeg husker ikke helt hva jeg egentlig gjør på jobb, er det et dårlig tegn? Eller er det bare et tegn på at jeg har vært flink til å ha ferie? Må nesten bare stole på at jeg husker arbeidsoppgavene mine idet jeg kommer inn på kontoret i morgen.

Slutten på sommerferien var en skikkelig big deal da jeg var yngre. Husker dere hvor spennende det var å komme tilbake på skolen, å se alle igjen? Jeg husker at jeg gledet meg så mye til første skoledag, hvert år hadde jeg problemer med å sovne den siste kvelden før ferien var over. Det føles ikke akkurat sånn nå, det skal jeg innrømme. Ikke ligger det nye klær på stolen (jeg har faktisk ingen rene klær i det hele tatt), ikke ligger ranselen klar i gangen (det er sand i alle veskene mine) og ikke har jeg mat til hverken frokost eller matpakke. Men det skal nok gå på et vis. Hverdagen er jo faktisk ganske fin, så vidt jeg kan huske.

God søndag, folkens, jeg har savnet dere!!

🙂

Legg inn en kommentar