Å reise fra

 

Jeg savner ham allerede. (Foto: Nanna)
Jeg savner ham allerede. (Foto: Nanna)

Jeg har alltid hatet oppruddsstemning. Uansett om det er etter hyttetur, jobbseminar eller ferie; jeg liker ikke overgangen. Uansett om jeg er lei av folka jeg er sammen med, eller stedet jeg er på, uansett om jeg gleder meg til neste etappe, om jeg er sliten og klar for endring, så synes jeg overgangen er ubehagelig. Jeg liker ikke omstillingen, rett og slett.

Når man har vært tre uker tett inntil femåringen sin, når man hver dag har sovet sammen, tøyset, kranglet, oppdaget nye ting, diskutert, badet, fjollet og lekt, så blir det oppbruddstemningen skikkelig sterk. Blæh. Jeg vet at Tidemann kommer til å ha en helt fantastisk ferie med faren sin, og selv skal jeg til selveste paradis, med gode venner, og drikke kalde drinker og sove så lenge jeg vil. Likevel ass. Blæh.

Jeg vil liksom kysse kinnene hans littegranne til, holde hånden hans noen minutter ekstra, se ham le seg i hjel av tullinga vår en stund til, eller svare på nok et umulig spørsmål («Men hvor mye veier et helt univers med sement da?»). Men så må man bare pakke den lille bagen, brette de små klærne, huske at han vil ha med seg den roten han fant i skogen forleden, og den båten han har snekret selv, og så må man smile og si «Ha det helt fantastisk på ferie, husk å spis mange is, jeg elsker deg!». Og det klynker i hjertet, men det kan man ikke si, for det klynker litt i hans hjerte også, og det tåler vi. For det er jo det som er kjærlighet. Og vi sees snart igjen.

Jeg sitter på Gardemoen nå, og får tårer i øynene mens jeg skriver. Kanskje er det fordi verden virker farlig og meningsløs på morgener som denne, når man sender meldinger til venner i Frankrike for å høre om de er i live. Fy faen. Kanskje er det fordi jeg er trøtt, og litt klein, etter å ha drukket to hvitvinsglass for mye i går kveld, og ble liggende våken og følge oppdateringene fra Nice. Kanskje er det fordi jeg hater overgangene, oppbruddstemningen. Men paret som drikker morgenpils ved siden av meg ser det. Og mannen nikket vennlig. De ser greie ut.

Det er ikke alltid så lett å dra fra ungen sin, uansett hvor trygg og fornøyd han er, uansett hvor forlokkende den hvite stranden som venter på meg virker. Det er ikke alltid lett å legge fra seg verdens brutaliteter, selv om de foregår langt fra her jeg sitter, sammen med morgendrikkende nordmenn på vei til syden. Jeg klarer ikke å ta det inn, det som har skjedd i Nice. Jeg klarer ikke å forstå det. Jeg scroller nyhetssak på nyhetssak, og jeg føler meg bare tung. Jeg tenker på de familiene, det kaoset, de som febrilsk prøver å ringe noen de er glad i, men som ikke tar telefonen denne morgenen. På panikken de må ha kjent på i går, de som var der. Og her sitter jeg liksom. Her sitter vi, solkåte reisende på Gardemoen. Og det eneste jeg vil er å holde ungen min. Jeg vet det går bra, jeg vet han er trygg, at vi er heldige, elsket og at jeg bare burde glede meg til denne uka, den har jeg drømt om i månedsvis. Akkurat nå er det bare litt… blæh.

Kos med ungene deres, ligg med kjærestene deres og fortell alle en ekstra gang at dere elsker dem. Det kan ikke gjøres for mye, ikke i den verden vi lever i. Ønsker dere alle en fin fredag, – med eller uten klynk i hjertet.

 

Legg inn en kommentar