Det gylne hyttesnitt

 

Idyll og blank overflate, det er sånn det fremstår på utsiden. Inni hytta kan stemningen være en ganske annen innimellom, det må være lov å si.
Idyll og blank overflate, selve symbolet på hyttelivet. Eller?

Å være på hytta er selve kjernen i norsk familietradisjon. I alle fall hvis man er så priviligert at man har en hytte til rådighet. Da er man så heldig, da må den brukes, nytes og elskes, gjerne tett-i-tett med hele familien.

Vår hytte heter «Kula» (det har den hett i 200 år, og ingen vet hvorfor), den er bildet på ren og skjær idyll. Liten sandstrand, liten brygge, tre små hus på et lite tun. Det er markblomster og frukttrær, man får fisk fra brygga og krabber i strandkanten. Det likner litt på de husene på Saltkråkan (en serie jeg har et nært forhold til, fordi alle sa jeg liknet på Tjorven da jeg var barn, takk for det).

Like sikkert som at vi er priviligerte, og idyllen lyser ut av bilder og motiver her nede, like sikkert som at makrellen er i fjorden og solnedgangen er vakker, så er hyttelivet utfordrende. Noen som kjenner seg igjen? Når man balanserer på den tynne grensen mellom «Åh, fy fader vi er heldige!» og «Fy faen, så irriterende dette er!», så blir det kort mellom nytelse og frustrasjon. Mamma og Pappa har ikke vært sammen på mange, mange år (og ingen av oss forstår hvordan de egentlig klarte å være sammen så lenge som de var heller, for å være ærlig), men de tilbringer likevel mye tid her nede i felleskap. Vi tre søstrene har ikke bodd med noen av foreldrene våre på mange, mange år, men vi flytter ned hit om sommeren vi også. Og så har jo jeg fått meg en unge, med ganske sterke meninger og en god mengde energi, samt en katt som tar livet av alle smådyr han ser, og ofte klorer når han får kos. Alle bringes ned på denne øya i juli. «Dette skal bli råhyggelig!!!»

Vi har prøvd og feilet, gjennom hele vår karriere som familie, noen ganger har vi gått skikkelig på trynet. Jeg dro for eksempel herfra i harnisk med tårene strømmende og Tidemann under armen, for noen år siden, fordi jeg synes Mamma maste for mye om at vi skulle spise samtidig. «Jeg er for faen ikke sulten, bare fordi du er sulten!!!» Det var riktignok dråpen som fikk glasset til å renne over, men rimelig mange av de dråpene som hadde fylt glasset fra før, var av samme (uviktige?) karakter.

Vi har kranglet, grått, smelt i gamle, skjeve dører, dratt på båtturer kun for å få ro, gått sinte turer i skogen, og pappa har tilbragt veldig mange timer i verkstedet, «fordi han skal pusle med noe», som egentlig har betydd at han vil røyke sine sigaretter et sted det ikke finnes kvinner, hverken koner (eks-koner), gjester eller døtre (han er i tillegg vokst opp med tre søstre, så det må kanskje være lov).

Jeg vil likevel si at vi har fått det til ganske godt. Det har vært bratte somre, det har vært drama, store vanskelige samtaler, samlivsbrudd, det har vært sykdom, kjærlighetssorg, tøffe tak og noen ganger har jeg trodd at nå, nå går vi på en skikkelig smell. Men så har vi har jaggu landet på beina igjen.

Folk sier ofte at vi er heldige, siden vi er så nære i min familie, og det er helt sant. Men vi jobber også ganske hardt, spesielt på hytta. Og da mener jeg ikke med blomsterbedene, med løse bryggeplanker, eller soppvask av veggene (det gjør vi også), men med hverandre. Det funker nemlig ikke å late som ingenting i denne gjengen. Det funker kanskje i én dag, men når regnet sildrer ned, og det 48kvm store «hovedhuset» har båret hele gjengen gjennom kalde, fuktige dager med samenbitt «Det gjør ikke noe»-holdning, så blir de gamle tømmerveggene til en slags trykkoker. Så vi har lært å gi beskjed. Noen bedre enn andre, noen varsommere enn andre, noen kanskje litt for ofte (jepp, det er meg). Vi har også lært oss (med varierende hell) å lytte til de andres beskjeder. Vi øver faktisk på det hver dag.

Familie er liksom litt som hyttelivet i seg selv; det er alltid noe å ta tak i. Det er noe som bør fikses, noe som kan sprekke til vinteren hvis vi ikke får ordnet det nå, noe som gror igjen, noe som for lengst skulle ha vært rengjort for muselort, eller skrubbet for alger, eller kanskje rett og slett vært kastet på dynga. Vi balanserer mellom idyll og friksjon, solskinn og kuling med regn, latter og skikkelig sure miner.

De siste dagene har jeg øvd meg på å være litt i fred. Det er ganske vanskelig, men jeg følte jeg var klar for oppgaven. Hvis oppgave nummer en er å gi beskjed, og oppgave to er å lytte til andres beskjeder, så er oppgave nummer tre å sørge for egne behov. Disse tre tingene er selve essensen i å få til et brukbart hytte-/familieliv. Det tok meg riktignok 33 år, men jeg har altså klart å være i fred på full hytte både noen ganger i går, og noen ganger i dag. Jeg har lest en halv bok, sittet i telefon, latt være å bli med på padletur og skogstur. Det høres jo ikke stort ut, men det er faktisk en skikkelig bragd. I går la jeg til og med frem det radikale forlaget om at vi skulle spise middag «på snippen». Det vil si at vi spiste det vi ville, når vi ville det, TIL MIDDAG!!! Det ble mottatt med skepsis, men Mamma skal ha skikkelig applaus for at hun lot det gå gjennom. Jeg ga beskjed, tok ansvar for eget behov, og så ble jeg rett og slett hørt. Hvem skulle trodd det?! Vi var muntert overrasket begge to, faktisk.

Til alle dere som nå sitter på en hytte med irritasjon i magen, jeg vet skikkelig godt hvordan det er. Det føles trangt, det føles varmt i magen og presserende i brystet og man skammer seg samtidig, fordi man jo «er så innmari heldige, som har en hytte å bruke midt på sommeren». Du kan jo prøve de Klingenbergske triksene, altså å gi beskjed, lytte til de andres beskjeder, og så dekke dine egne behov. Og hvis ikke det funker, så vil jeg bare minne om at det er lov å dra hjem, sommeren er rett og slett for kort. Er dere ikke enig?

🙂

PS: Hvis du vil ha råd fra en ordentlig familieterapeut (ikke bare en blogger), når det gjelder å få til en vellykket sommerferie med familien, så får du det i denne episoden av Foreldrerådet 🙂

 

 

Legg inn en kommentar