Lørdagsbrevet; Kjære campingfolk

 

Skogen er ikke det eneste som skiller campingfolket fra hyttefolket på denne øya.
Skogen er ikke det eneste som skiller campingfolket fra hyttefolket på denne øya.

Vi kaller dere nemlig det, vi med hytte. Vi er hyttefolket, og dere er campingfolket. Og helt siden jeg var liten, og gikk med bare føtter gjennom skogen, knugende på noen mynter i en svett liten hånd, med kursen for campingplassen og kiosken og isen, så har vi tilhørt ulike grupper. Min aller første opplevelse av klasseskille, dalte nemlig ned i meg på en campingplass. Jeg ville så gjerne leke med ungene på campingen, jeg hadde fått meg noen venner med dobbeltnavn, sånne dobbeltnavn ingen hadde på Oslo vest (der jeg vokste opp), og de ungene med sånne navn var tøffe i trynet, og fikk lov til å gjøre mange flere ting enn meg. Glenn-Gøran, Laila-Helene, Ronny-Arne og de andre måtte aldri være hjemme til middagstid.

De fikk lov til å spise ekstra mye sukker på corn flakes-en, de fikk sitte inne i campingvogna å se på TV når det var sol ute, og de fikk lage røyk til foreldrene sine med en sånn kul maskin. Mamma ville ikke at jeg skulle henge så mye på campingplassen. En gang kom hun inn i campingvogna til min splitter nye, tøffe venninne med rart dobbeltnavn, og dro meg ut med makt. Jeg skrek og lagde en kjempescene, trodde liksom at jeg var i en film, et familiedrama, og ropte høyt at jeg skulle ringe barnevernet. Det hjalp ikke. Mamma mente veldig sterkt at jeg ikke skulle spise så mye sukker på corn flakes-en, og sitte inne og se tegnefilmer og lage sigg når det var sol. Jeg skulle leke i fjæra, plukke jordbær og gå turer i skogen. Vennene mine kunne bli med hjem til oss hvis de ville, men mamma ville helst at vi skulle drive med krabbefiske og bading og sånn.

Det var ikke da klasseskillet dalte over meg. Det bidro kanskje litt, at mamma ble litt stiv i fjeset de gangene hun ble tilbudt «husholdningslikør» på vei til skogen. «Nei takk!» smilte hun til dem og jogget i vei mot skogbrynet. En gjeng campingfolk satt hver dag i sola på gresset utenfor vognene sine og snakka hyggelig til oss («dette er livet dere!») og tilbød «husholdningslikør» over en lav sko. For de av dere som ikke er så bevandret i drinkmiksing, så er det altså hjemmebrent og husholdningssaft. Servert i plastglass, på plastbord, og nytes helst sammen med en sigg (rullet av begeistrede barnehender).

Den dagen jeg oppdaget klasseskillet mellom campingfolket og hyttefolket, var også den dagen jeg ble klar over at det å være fra Oslo betydde noe mer for folk, enn det at jeg bare bodde i en by som heter Oslo. De tøffe barna med rare dobbeltnavn snurpet sammen munnen og hermet etter meg da jeg sa «solen» og ikke «sola», «oss» og ikke «vårs». De sa jeg var «fin på det», og at jeg ikke bare skulle tro jeg kunne komme opp på den campingplassen og spise deres corn flakes sånn helt uten videre. De synes klærne mine var «sossete», og jeg visste ikke hva det betød, og så ned på min flekkete t-skjorte og lurte på om det kom til å hjelpe hvis jeg vasket den. Jeg sa ikke noe om at vi hadde utlagt vann og ingen vaskemaskin, for det slo meg ikke som relevant på det tidspunktet, men jeg skjønner nå at det kanskje hadde vært det.

Jeg vokste opp, og etter at den første innsikten begynte å sige inn, så ble det mindre og mindre kontakt mellom campingbarna og meg. Jeg var fra Oslo vest, og uansett hvor mye jeg la om til Grenlandsdialekt, så gjorde jeg aldri suksess med dem. Jeg var Oslo-jenta, hun med hytte, hun som ikke lagde sigg til foreldrene sine, hun som etterhvert også selv, rynket på nesen av å sitte inne i en vogn en solkinnsdag. Klasseskillet flyttet inn i meg, og jeg så etterhvert flere og flere forkjeller mellom campingfolket og hyttefolket. De mente vi hyttefolk trodde vi var bedre enn dem, og vi hyttefolk, vi trodde kanskje at vi var litt høyt på strå.

Derfor skriver jeg dette nå, kjære campingfolk, for jeg skulle egentlig ønske at det ikke var sånn. At ikke dere skulte på oss, og at ikke vi skulte på dere. Jeg ser dere når vi går i kiosken, og jeg ser at dere vurderer meg litt, og lurer på hvem jeg er for en type. Jeg er redd for at dere tenker «Oslo-frøken» når jeg går forbi, uansett hvor barbeint og uflidd jeg er. Jeg vil derfor veldig gjerne at dere skal vite dette; Jeg har alltid ønsket å være med i gjengen deres. Helt siden barndommen har jeg sendt lange blikk i deres retning, for det ser digg ut med sånne store møbler i forteltet. Det er jo deilig med parabol, for det regner ganske ofte om sommeren, og corn flakes smaker ektra godt når det knaser i sukker mellom jekslene. Jeg var svært avstandsforelsket i alle de pubertale guttene som motvillig var med på campingferie med familien, da jeg var litt yngre. Men jeg, vestkant-jenta, kunne jo ikke flørte med dem. Så jeg bare kikket. Og drømte om at de skulle kysse meg, sånn som det ble fortalt om i alle «Girls»-bladene mine.

Jeg vet jeg skal elske hytte høyest, for jeg tilhører hyttegjengen, men jeg er ganske misunnelig på all den pynten deres. Det må være litt gøy å kjøpe inn sånne nisser og alver, og lykter, kanskje en liten fontenelinkende sak, og telysholdere formet som ender og snegler og andre dyr, som dere har utenfor forteltene deres. Jeg hadde aldri fått familien min med på det. Jeg beundrer dere i hemmelighet, der dere sitter så fornøyde og koser dere rundt et bord. Det ser ikke ut som noen av dere føler at dere burde gått tur i skogen, eller badet morgenbad før frokost hver dag. Dere gjør bare det dere har lyst til, liksom. Jeg synes det også ser fint ut å bo så tett, være så nærme, bli så godt kjent. Her på hytta er kommer det bare folk på besøk når vi inviterer dem. Og selv da blir de som oftest bare to dager, for sånn er liksom reglene i hytteverdenen. Og så må folk alltid ha med gaver, jordbær og vin for eksempel. Husholdningslikør er det ingenting av.

Kjære campingfolk, vi er ikke egentlig så veldig forskjellige. Kanskje jeg er født i feil gjeng? Er det mulig å skifte? Vil dere ha meg? Barnet mitt elsker bobiler, men har aldri vært i en. Kanskje vi skal prøve oss?

Ville dere tatt godt i mot oss, hvis vi kom rullende inn en dag, på tross av vestkant-aksent og hyttevaner? Mulig vi ikke kommer til å skjønne hvordan ting funker, og tråkke i salaten sosialt sett fra første dag. Men kanskje noen vil forbarme seg over oss? Og så kan vi snu alle fordommene rundt og viske dem ut, og bli venner? Jeg håper det.

God sommer, alle dere i campinggjengen!! Vit at dere beudres i smug fra den andre siden.

Vennlig hilsen lengselsfull hyttefrøken fra Oslo vest.

🙂

(Som dere ser så vet jeg ikke så mye om livet på en campingplass, og snakker rett fra egne fordommer. Jeg mener ikke å støte noen, håper det er greit at jeg er sleivete og generaliserende, på hyttefolks vis. Og hvis jeg tar helt sjukt feil, fortell meg gjerne hvordan livet egentlig fortoner seg på en campingplass, for jeg har jo aldri opplevd det selv, sånn på ordentlig.)

 

Legg inn en kommentar