Feriekrangling og påfølgende harmoni

 

"Neste gang vi krangler så kan jeg bare flytte inn her, Mamma"
«Neste gang vi krangler så kan jeg bare flytte inn her, Mamma»

Når feriebluesen gir seg, pusten faller på plass og man glemmer hvilken dag det er, det er da det deilige skal begynne. Det er da det skal være harmoni og lykke og alt det der. Da skal man bare løpe barbeint i blomsterengen og være våken til langt utpå den lyse sommernatten, og alt skal bare være velstand. I hodet mitt ser det sånn ut (på tross av prosjekt «lave forventninger»).

Vi har kranglet litt vi, Tidemann og jeg. Frislipp av rutiner gjør visst at femåringer tror alt er lov, og det er det kanskje, men veien til is hver dag og gøyale aktiviteter er IKKE masing, i motsetning til det han tydeligvis tror. Og den som må lære ham det er desverre meg.

Jeg cracka litt her, ble så sint at jeg brølte utover hyttetunet, så naboene på øya må ha hørt meg. Det føles litt som dobbelt nederlag å krangle i ferien, derfor ble jeg kanskje ekstra sint. Og så ekstra lei meg etterpå. Vi ble venner, som alltid, men det var en skikkelig runde. Rett før sengetid falt den siste dråpen i glasset, og jeg ble en monstermamma. Han ble en monsterunge. Så der sto vi, barbeinte begge to og skrek til hverandre i gresset. Og så masjerte vi inn på hvert vårt rom, og så var det mye frem og tilbake, og så gråt vi litt, og så skrek vi igjen, og så smalt vi i dører, og så ble vi myke i stemmene igjen, og så ble vi venner.

Jeg fortalte ham hvorfor det var vanskelig å være voksen, og han fortalte hvorfor det var vanskelig å være fem år, og så sovnet vi i samme seng. Men jeg skammet meg litt etterpå. Gjør jeg det riktig? Er det sånn man skal ha det? Er det lov å bli så sinna på hverandre? Var mamma noen gang så sinna på meg? Det kan jeg ikke huske. Jeg våknet sent på kveld, og ble sittende og kjenne på mamma-skam, men jeg klarte i det minste å la vær å google «rævva mor». Det er fremskritt.

IMG_2854

Det gode med en skikkelig krangel, er at man begynner på nytt etterpå. Blanke ark, blank dag, nye muligheter. Vi lagde en tipi (!) av noen stokker og gamle laken, vi satte ut krabbeteine og fikk tre svære (som vi slapp ut igjen, for vi synes synd på dem), vi plukket de første markjordbærene og vi inviterte nabojenta på overnatting. Hun er åtte år, og jeg har aldri sett Tidemanns øyne like lysende som når han er sammen med henne. Å få lov til å ligge å fnise i køyeseng med en litt eldre nabojente, det er kanskje det kuleste man gjør når man er en fyr på fem.

Vi får se om harmonien holder seg. Den gjør mest sannsynlig ikke det, hvis jeg skal være realistisk. Og det lovet jeg jo meg selv å være denne sommeren. Det får bli som det blir, enn så lenge er det i alle fall solskinn og ung kjærlighet som gjelder her i dag, og det er jo en jævla god start.

🙂

IMG_2851

Legg inn en kommentar