4 Comments

Søndag og sommerfugler i magen

Han er ganske chill i forhold til morgendagen. Jeg er ikke fullt så avslappet.
Han er ganske chill i forhold til morgendagen. Jeg er ikke fullt så avslappet.

En stykk grinete katt, en sliten og solbrun unge, tusen vesker, matposer, støvler, regnjakker, fuktige badeshortser og hauger med skittentøy er trygt hjemme igjen. Sommerferien er for alvor over. Knut bæsja i buret allerede i båten, mjauet hele veien til Oslo (hva kan man gjøre for at katter skal like å kjøre bil? Kom gjerne med tips!).

Jeg har allerede jobbet en uke, men føler at sommerhjernen og feriefølelsen ikke helt gikk over. Kontoret var ganske tomt sist uke, det var arbeidsplanen min også. I morgen starter det for alvor igjen. Og ikke bare er jeg litt nervøs og lite forberedt på hverdagen og jobben, det ligger en sliten femåring i sengen min og sover, og han skal aller første dag på AKS i morgen. Skolen starter ikke før om tre uker, men det gjør jo jobben, så han skal på aktivitetsskolen. Han har satt frem den nye ranselen, vi har pakket ned pennalet (men vi vet ikke om man bruker pennal på AKS?), vi har stilt opp de nye skoene i gangen og spenningen var til å ta og føle på da han badet kveldsbad.

«Jeg er veldig spent. Jeg gruer meg litt » sa Tidemann med håret fullt av skum. Vi snakket litt om hvordan det føles å være spent, og jeg fortalte om alle de gangene jeg selv har vært nervøs. Han kaller alle historier folk forteller ham for «eventyr». «Kan du fortelle et eventyr om da du var redd?». Jeg fortalte om den første gangen jeg gikk tom for bensin med båten, og måtte ro hjem i mørket, for jeg husker ikke så mange andre ganger jeg har vært redd. Han vasket håret og ba meg lukte på det, for det er viktig at det lukter godt av  kropp og hår når hvis mandagen skal bli god.

«Tenk om jeg får så mange kjærlighetsbrev på skolen at de ikke får plass på pulten min’a Mamma! Tenk om det skjer, kanskje når jeg blir tretten eller noe!?» Forventningene er på plass. Ikke bare til morgendagen, men til den ordentlige skolestarten 22.august, til fremtiden og til livet. Han gleder seg nesten til alt.

Vi kjente litt på den løse tanna hans, før vi leste nattabok i min seng, og han sovnet. Han virker ganske avslappet i forhold til morgendagen. Jeg derimot, jeg har så mange sommerfulger i magen at jeg nesten er kvalm. Jeg har bare lyst til å følge ham i barnehagen igjen. Inn på Blåbærtua avdeling, trygt og godt, alle kjenner alle, ingenting er nytt. Tenk om han ikke synes det er noe gøy på AKS? Tenk om han ikke får noen venner? Tenk om han ikke føler seg trygg?

Jada, jeg vet at det sikkert kommer til å gå bra. Jeg kjenner ungen min, og han er skikkelig klar for å starte en ny tilværelse, Han gleder seg noe helt utrolig til alt som skal skje denne høsten. Men har noen spurt foreldrene til årets skolebarn om de er klare? Har noen forsikret seg om at de føler seg trygge og rolige i forhold til skolestart? Har noen klappet dem over pannen og med smilende øyne fortalt at alt kommer til å gå bra?

«Jeg kommer i alle fall til å lære meg mange nye navn i morgen, Mamma. Jeg skal huske alle sammen, så du kan få høre om dem når jeg kommer hjem. Da skal jeg fortelle deg hva jeg har gjort, så du liksom skjønner hvordan det er der.»

Jeg kommer ikke til å sove noe i natt. Mulig jeg må ta meg et lite glass rødvin. Aller helst skulle noen ha leiet meg til jobb i morgen også.

🙂

2 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære alle damer med solbart

 

Nei, jeg er ikke skitten på overleppa. Jeg har solbart.
Nei, jeg er ikke skitten på overleppa. Jeg har solbart.

Dette er en liten støtteerklæring, fra meg til dere. Man trenger nemlig ikke ha hårete overleppe for å ha bart, det viser seg at det kan huden fikse helt selv. Etter at jeg fikk mitt elskede barn, en fyr jeg både lagde og fødte (nesten) helt selv, så bestemte nemlig denne kroppen seg for at nå, nå var det på tide med bart! En helt egen versjon av bart.

Jeg har ikke en gang noe særlig hår på overleppa, det er ikke snakk om bust, fjon eller skjegg. Det som gror på min overleppe er dun, og de er hvite. Null stress. Men huden, den bestemte seg for å bli råbrun, akkurat på overleppa. Solbart. Jeg hadde aldri hverken sett eller hørt om dette før jeg selv ble «velsignet», men nå har det jaggu dukket opp både her og der. Jeg ser de skjønneste kvins, både blant mine kjære venner, i familien og ute på gata, som har solbart. Pigmentene våre har rett og slett bestemt seg for at vi skal bli ekstra brune i sola, og det skal vi ikke bli på magen, eller i pannen eller andre kledelige steder, det skal vi bli på overleppa. Nøttebrun å overleppa, blek ellers.

Jeg kunne ha kjøpt dyre kremer, i Spania anbefalte de på apoteket meg å komme meg ut av sola, smøre meg med «blekekrem» og bli inne resten av livet. Jeg ble så befippet av deres hjerteskjærende raksjoner på overleppa mi at jeg kjøpte en dyr krukke med noe som skulle helbrede før jeg fikk sukk for meg. De ble så fortvilet på mine vegne at jeg ga dem penger i ren sympati. Dette er noen år siden nå, krukken ble glemt i det jeg gikk ut av døra og barten har levd i beste velgående siden den gang.

Det er jo irriterende å bli kjempebrun akkurat der, når resten av kroppen jobber for de første tegnene på sommer. Det hadde vært fint om overleppa mi hadde holdt seg til melanin-nivået til resten av huden, og ikke gjort opprør. Men hva skal man gjøre? Vi kan jo ikke sitte inne en solfylt sommerdag i redsel? Vi kan jo ikke være redde for sommeren og livet og bading og strand bare fordi vi får en liten mustasj i varmen? Vi kan ikke droppe utepils med gode venner fordi vi ser litt rare ut på overleppa?

Pappa trodde det hadde klikka for meg første gang jeg begynte å mase om det, han spurte meg helt alvorlig om jeg var blitt gal. Han kunne ikke se det jeg så. Sånn er det nok heldigvis ganske ofte. Men noen ganger tror folk at jeg har fått kaffebart, at jeg har glemt å vaske truten eller bare er skitten, sånn generelt. De prøver kanskje til og med å vaske meg på overleppa. Lykke til med det, jeg har mildt sagt prøvd å skrubbe den bort sjæl. Muligens er det på tide at vi med solbart begynner å eie overleppene våre. Ta barten tilbake, liksom?

I min familie ligger vi på rekke og rad med fjeset fullt av hvite, innsmurte overlepper, noen har alltid en stift med faktor 50, som vi søsterlig deler med hverandre. Det hjelper litt, men da må man huske på det hver eneste dag. Hvis barten får så mye som en stråle ubeskyttet sol, så popper den ut i sin brunhet og setter seg for sesongen. Det går ikke an  å bekjempe det. Sminke kan kanskje fikse litt, men sannsynligheten er stor for at man blir grå istedenfor brun, dessuten er det ubehagelig å smøre trynet fullt av dekkrem i varmen, er dere ikke enig?

Jeg hilser dere alle solbartkvinner (og menn selvsagt), håper dere slipper overleppa fri og nyter sommeren! Når vi møtes på gaten så skal jeg nikke til dere med den lille mustasjen min, og så håper jeg dere nikker tilbake.

Klem fra bartefrøken.

 

Har du lyst til å følge denne lille bloggen på facebook? Du blir rik og pen og lykkelig av det. Neida. Men du får det ikke verre heller.

 

 

#perfektsommer

 

Trehytta blir kjempefin! I går var det stor stas. I dag er alle litt lei. Men det synes ikke på bildet, selvfølgelig.
Trehytta blir kjempefin! I går var det stor stas. I dag er alle litt lei. Men det synes ikke på bildet, selvfølgelig.

Du skal ikke scrolle langt i sosiale medier for å få med deg hvor sjuuuukt digg alle har det i sommerferien. Det er solnedganger, makrellfiske, familiefred, romantikk, tær i saltvann og brune fjes så langt øyet kan se. Det ser dødsdeilig ut!!! Fyfader, så fint og idyllisk dere har det!! Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd dere hadde det sånn hele tiden. Og at det bare var i min familie sommerferien ikke alltid er sånn som på bildene.

Men jeg vet bedre, og jeg tenkte jeg skulle legge noe på den motsatte vektskåla i dag, rett og slett fordi det er sant. Og sannhet er lurt, for vi kan fort bli bedratt av all den idyllen. Vi kan faktisk ende opp med å føle oss håpløse, fordi alle andre har det så fantastisk. Livet er sårbart, humøret ustabilt, kropper blir syke, det regner noen ganger, og ganske ofte så krangler man. I alle fall hos oss.

I dag er en dag med alle de overstående ingrediensene her hos oss. Hele familien skal i dag, for første gang siden i fjor, samles på Kula (familiehytta). Pappa har vært ganske dårlig hele sommeren, men er bedre nå. Mamma har ligget rett ut i dag, fordi hun får sånne muskelspasmer i ryggen, som ingen vet hva er, og bare må ta en pille og sove. Hun prøver stadig å stå opp, men den smertestillende hun har tatt gjør at hun bare vimser rundt og ikke vet helt hva hun driver med. Søster Nanna har deadline på en søknad, og ergrer seg over å alltid være ute i siste liten, så hun sitter med litt stresset fjes i stuen ved siden av her, og banner over oppgaven hun må gjøre på vårt veldig trege internett. Tidemann er labil, på femåringers vis, og vi har allerede kranglet, fordi jeg ikke lot han se en drøy musikkvideo («Men jeg elsker Staysman, du tar fra meg det jeg elsker, Mamma, du er en idiot!»).

Yngstesøster Katja er på vei, med kjæreste og hund (noe Knut sannsynligvis blir jævlig sur for), og har fått verdens lengste handleliste i velkomstgave, fordi hun tilfeldigvis kjører forbi en velassortert matbutikk. Hun tar det med godt mot. Men hun har heller ikke vært sammen med familien så langt i sommer, så hun har liksom full tank. Vi får se hvor lenge det holder.

Mamma spør stadig om jeg skal legge på sengen, hun vil gjerne kontrollere middagsplanene, Pappa melder seg litt ut, for han blir litt sympati-syk av at Mamma er dårlig, og hun later som hun er frisk, så de surrer nå rundt her begge to (og de er ikke sammen, men har likevel vært her nede i tre uker nå, og ingen vet hvorfor det har gått så bra som det har gått). Jeg blir som en trumpete tenåring når vi er på hytta, det sniker seg frem en trass i meg, som jeg ikke kjenner så ofte på ellers. Det føles trangt å være datter og mor på samme tid. Gråværet ligger tungt over øya vi bor på, og regnet kommer straks. Jeg burde egentlig åpne selvlenseren i båten, jeg vet det, men jeg venter til Pappa maser om det. Der har du det, den trassige tenåringen. Båten kommer til å være full av vann når jeg skal dra over å hente lillesøster, og da får jeg sikkert det blikket, det «sa-jeg-ikke-at-du-skulle-åpne-selvlenseren»-blikket. Og så blir jeg våt på beina.

Flasset flagrer av meg, siden jeg visstnok overdrev solingen av puppene på den hvite stranden for en uke siden. Herregud, er det bare en uke siden?? Føles som en måned. Prøvde å lære Tidemann alle tallene opp til hundre istad, men han surna hver gang han tok feil, og tålmodigheten min tok slutt på cirka syv minutter. Han vil at vi skal bygge på trehytta, men Foffa er lei, og jeg har bare ikke lyst, så nå får han spille på mobilen min, selv om han aller helst burde ha plukket jordbær og gjort sånne sunne ute-ting.

Man skal egentlig være venner og smile, fjolle rundt på plenen og le og si at man elsker hverandre hele tiden i sommerferien. Det er sånn det ser ut som at folk har det, i alle fall. Svært få legger ut bilder av sure miner og fisketurer uten resultat. Jeg skjønner det altså, det er jo ikke særlig inspirerende. Men akkurat nå hadde det vært deilig å lese om andres hverdagsproblemer. For på tross av privilegiet vi har med å kunne samles hele gjengen på en liten perle i skjærgården, så kan dagene bli grå.

Jeg velger derfor å se baksiden av de idylliske bildene dere (og jeg) legger ut inni hodet mitt. Jeg trøster meg med at dere sikkert kranglet litt for å få til det gruppebildet på brygga, at dere er solbrente på steder dere ikke viser for kamera, at bildene av solnedgangen faktisk ikke ser sånn ut, dere har bare brukt filter, for det får meg til å  føle at vi ganske sikkert har det på samme måten. I alle fall innimellom, eller?

Sånn, når jeg får dette ut, så føles det så mye bedre. Jeg ser dere folkens. Jeg ser at dere har det dødsfint (og jeg håper det stort sett er sånn), men jeg håper også at dere tar all den idyllen med en klype salt. Husk hvordan folk har det bak de bildene. Det kan umulig bare være meg.

Livet er som det er, og blir som det blir, og snart er vi samlet her hele familien, på denne lille, skjeve, gamle hytta. Den tåler en støyt, og det gjør vi også. I morgen er det meldt sol. Så får vi se.

God fredag!

Ti minutter etter at dette koselige bildet ble tatt, kranglet vi. Men det nevner man jo som regel ikke på sosiale medier.
Ti minutter etter at dette koselige bildet ble tatt, kranglet vi. Men man får jo ingen likes hvis man skriver det.

«Mammaer bare er sånn, Pappa»

 

Gjenforening
Gjenforening

Jeg liker å tro at jeg er en ganske kul type, litt sånn laidback og rolig, tåler en støyt liksom, men noen ganger viser det seg at jeg også er et aspeløv. Ti dager uten å se ungen min er liksom min magiske grense. Jeg vet jo at han har det bra, selv har jeg vært på ferie med puppene i sola og drukket sangria fra morgen til kveld liksom, men likevel. Når vi bikker ti-dagersmerket så merker jeg det på kroppen.

Det hjelper ikke å snakke på telefon, det hjelper ikke å se bilder eller filmsnutter, jeg blir urolig. Jeg vil kjenne konsistensen av kinnene hans, jeg vil se på alle uttrykkene når han snakker, jeg vil høre fortellingene hans og lukte på håret hans. I går skulle Tidemann endelig komme hjem, jeg hadde fått et klokkeslett, jeg gledet meg så mye at jeg ikke klarte konsentrere meg om annet. Med sommerfugler i magen gikk jeg hjem fra jobb, og bare ventet. Og ventet. Og ventet. Klarte ikke skrive noe, klarte ikke gjøre noe. Bare ventet. For flyet var forsinket, Pappaen hans hadde ikke batteri på telefonen, og jeg fikk ikke beskjed.

Sikkert fordi jeg vanligvis er ganske kul og laidback, så regnet han ikke med at det var så farlig. Og vanligvis ville jeg tatt det helt rolig, men sånn ble det ikke i går. Hjernen min klarte å lure meg til at dette var helt krise. Jeg googlet flighten deres, jeg sjekket alle politiets oppdateringer på twitter, jeg sjekket alle nettaviser, og holdt på å ringe rundt til ulike sykehus. På en drøy halvtime hadde jeg gått fra å tenke «de ringer meg snart», til «nå har de dødd i en bilulykke og jeg får aldri se dem igjen». Jeg så for meg ulike scenarioer, ulike alternative ulykker, terrorangrep, akutt sykdom. Jeg kjente pulsen i ørene, adrenalinet i årene og gråten i halsen. Og et skikkelig sinne som bygget seg opp, i tilfellet dette bare handlet om tomt batteri. «Det finnes vel telefonkiosker?!!??» Kremt (det gjør det jo faktisk ikke).

Så da Tidemanns lyse stemme ringte meg og fortalte at han var hjemme, at jeg kunne komme og hente ham, da rant det helt over for meg. Pappaen til Tidemann og jeg har et skikkelig fint forhold, det er sjelden friksjon, vi har fått til en trygghet som ikke så lett lar seg rokke. Bortsett fra når jeg tror de har omkommet. Jeg prøvde å roe meg ned, utrolig lettet over at alt var i orden, men da jeg så Tidemann komme springende mot meg, så bare rant det helt over. Først rørte, glade, lettede tårer, store klemmer og knugende armer, før tårene ble litt sinte og blikket strengt og Pappaen hans fikk høre det. Herregud, jeg kan være ganske urimelig. Det er jo lov å bli forsinket med fly og gå tom for batteri. Men fyren jeg har laget barn med, han kjenner meg godt. Han bare tar det i mot, forklarer, beklager, og lar meg bli ferdig. Og så ser jeg at han ser at det bare er fordi jeg har vært redd. Og så ser han at jeg skjønner at jeg har vært litt urimelig. Og så går det over.

Det er ingenting så deilig som å få ungen sin hjem. Jeg mener det, det slår alle forelskelser, alle gjenforeninger, alle beruselser jeg vet om. Vi kunne ikke ta øynene fra hverandre. Jeg fikk gaver, en stor pose skjell som Tidemann har samlet på stranden. Hvert skjell skal forklares, studeres og legges et fint sted. Vi sovnet sammen på gjesterommet (fordi jeg hadde glemt (igjen) å lukke takvinduet, så senga mi var full av regn) og jeg lå bare å snuste på ham hele natten, sov nesten ingentin. Jeg lurer på om jeg har blitt litt koko. Hvis kjærlighet blir sterkere enn dette, så tåler jeg det i alle fall ikke.

Han ble hentet igjen i morges, han skal på hytta, for jeg er tilbake på jobb. Faren hans kjører ham til Mommo og Foffa, og han gleder seg. Det skar i hjertet å si hadet. Begynner jeg å bli gal? Føler meg som en klin kokos needy mor. Herregud.

«Jeg tror det er best vi ringer Mamma når vi er fremme» hørte jeg femåringen si til faren sin da de gikk mot bilen. Han nikket, og Tidemann fortsatte; «Hun er så glad i oss, skjønner du, så hun må vite hvor vi er hele tiden. Mammaer er bare sånn».

Han har skjønt det. Jeg er ikke så laidback likevel.

 

Tom hjerne og full innboks

 

Dette er både et bilde av utsikten jeg hadde for en uke siden, og et bilde på hvordan hjernen min føles første dag på jobb. Tom og stille.
Dette er både et bilde av utsikten jeg hadde for en uke siden, og et bilde på hvordan hjernen min føles første dag på jobb. Tom og stille.

Stikkord fra første arbeidsdag etter ferien:

  • Forsov meg, løp avgårde med sovestriper og solbart (ja, det er noe som heter det, og hvis du har det så vet du hva jeg snakker om)
  • Nye folk på Kaffebrenneriet, måtte forklare hva jeg ville ha (men han var søt)
  • Hadde glemt pålogginga på PC’n, så måtte lete i hjernen for å logge meg på. Husket det til slutt.
  • Fant tre pokemons på kontoret
  • Leste 179 mail (de ble i allefall sortert og slettet, overraskende få trengte svar)
  • Skravla med folk jeg har savnet, fikk vite at alle har det bra og delt sporadiske minner fra sommeren så langt (som førte til at jeg bare har lyst til å gå ut i ferie igjen, for man blir fysen på hvitvin når man snakker om det)
  • Så på alle videoene jeg har av Tidemann på telefonen, prøvde å ringe, men fikk ikke tak i ham (han er i Gibraltar i dag og hilser på aper).
  • Ryddet pulten (fant neglelakk, gamle kvitteringer, tre år gammel sigg, noen DVD’er og tre bøker jeg hadde glemt)
  • Flasset veldig på puppene (vi er ikke toppløse på jobb, men det ble merkbart i åpent landskap da jeg gjentatte ganger måtte klø). Viste seg at kollega Johanna elsker flass (!!) og ble misunnelig på at jeg kunne pille, hun ble så ivrig og glad på mine vegne at jeg ser på flass med nye øyne nå.
  • Drakk fem kaffe.
  • Prøvde å lage en timeplan for høsten.
  • Hørte på masse fin radio, konstaterte at verden generelt (og Radio Norge spesielt), lever helt fint uten at jeg er på jobb (noe jeg håper min sjef ikke leser).

Kroppen skjønner ikke helt hvorfor jeg må forholde meg til klokka, på bare fire uker han den visst tatt seg fri fra tid. Men hjernen våkner sakte til liv, og i morgen er ting på stell igjen. Samtidig kom jeg på at jeg jo er i min fulle rett til å strekke feriefølelsen så lenge jeg kan, så nå blir det ei litta grillfest på tunet. Viktig å smoothe inn i hverdagen igjen, ellers kan man jo få sjokkskader.

Ha en deilig ettermiddag, fine folk!!!

🙂

Back to reality

 

I det ene øyeblikket er livet sangria, strand og tom hjerne, i det neste er det klesvask, hverdag og rutiner. Begge deler er fint (minner jeg meg selv om).
I det ene øyeblikket er livet sangria, strand og tom hjerne, i det neste er det klesvask, hverdag og rutiner. Begge deler er fint (minner jeg meg selv om).

Jeg føler det er så lenge siden sist! Det har bare gått en drøy uke, men livet kan inneholde sjukt mye på bare åtte dager. Det kan inneholde strand, kald hvitvin, bare føtter, nakne pupper som bader (sammen med resten av kroppen selvfølgelig, det hadde vært veldig imponerende hvis de hadde badet helt alene) i Middelhavet. Det kan inneholde lange samtaler, sånne man bare har med de aller beste, tårer, fnising, dansing til langt på natt og mange, mange mugger med sangria.

Etter en uke på en øy hvor internett har lav prioritet, mens sol, hav og resten av livets deiligheter har høy prioritet, så er jeg tilbake i Oslo. Jeg måtte sove en natt i Frankfurt, på et loslitt hotell, som en indisk taxisjåfør fant til meg (takk!!), siden alle andre rom var opptatt og flyplassen full av 5000 mennesker som ikke kom seg hjem. Og så hadde jeg flaks dagen etter, og fikk fly business ved siden av en hyggelig fyr, så jeg endelig kom meg hjem, mens mange av de andre måtte vente enda lenger. Kofferten ble nettopp levert på døra, lurer litt på hvor den har vært de siste dagene, håper den har reist verden rundt og opplevd gøyale ting.

Den lukter av saltvann og solkrem, og selv om det bare er timer siden jeg selv var på de deilige strendene, så føles det nesten nostalgisk å vaske de skitne klærne. Gulvet rundt kofferten er full av sand som lengter tilbake til Middelhavet. Her i Oslo går alle rundt og fanger Pokemons, noe ingen gjorde før jeg dro. Jeg har faktisk fanget noen selv i dag, og vet ikke helt hva jeg tenker om det. Tidemann er på ferie med faren sin i Spania. Han har fått en løs tann, ny sveis og blitt god til å svømme over hele bassenget uten å stoppe. Det er bare ti dager siden jeg så ham, men det føles som en evighet.

Søndagsfølelsen sitter i kroppen, ikke bare fordi det er søndag, men fordi det i morgen er første arbeidsdag, etter fire uker fri i hjernen. Jeg husker ikke helt hva jeg egentlig gjør på jobb, er det et dårlig tegn? Eller er det bare et tegn på at jeg har vært flink til å ha ferie? Må nesten bare stole på at jeg husker arbeidsoppgavene mine idet jeg kommer inn på kontoret i morgen.

Slutten på sommerferien var en skikkelig big deal da jeg var yngre. Husker dere hvor spennende det var å komme tilbake på skolen, å se alle igjen? Jeg husker at jeg gledet meg så mye til første skoledag, hvert år hadde jeg problemer med å sovne den siste kvelden før ferien var over. Det føles ikke akkurat sånn nå, det skal jeg innrømme. Ikke ligger det nye klær på stolen (jeg har faktisk ingen rene klær i det hele tatt), ikke ligger ranselen klar i gangen (det er sand i alle veskene mine) og ikke har jeg mat til hverken frokost eller matpakke. Men det skal nok gå på et vis. Hverdagen er jo faktisk ganske fin, så vidt jeg kan huske.

God søndag, folkens, jeg har savnet dere!!

🙂

Å reise fra

 

Jeg savner ham allerede. (Foto: Nanna)
Jeg savner ham allerede. (Foto: Nanna)

Jeg har alltid hatet oppruddsstemning. Uansett om det er etter hyttetur, jobbseminar eller ferie; jeg liker ikke overgangen. Uansett om jeg er lei av folka jeg er sammen med, eller stedet jeg er på, uansett om jeg gleder meg til neste etappe, om jeg er sliten og klar for endring, så synes jeg overgangen er ubehagelig. Jeg liker ikke omstillingen, rett og slett.

Når man har vært tre uker tett inntil femåringen sin, når man hver dag har sovet sammen, tøyset, kranglet, oppdaget nye ting, diskutert, badet, fjollet og lekt, så blir det oppbruddstemningen skikkelig sterk. Blæh. Jeg vet at Tidemann kommer til å ha en helt fantastisk ferie med faren sin, og selv skal jeg til selveste paradis, med gode venner, og drikke kalde drinker og sove så lenge jeg vil. Likevel ass. Blæh.

Jeg vil liksom kysse kinnene hans littegranne til, holde hånden hans noen minutter ekstra, se ham le seg i hjel av tullinga vår en stund til, eller svare på nok et umulig spørsmål («Men hvor mye veier et helt univers med sement da?»). Men så må man bare pakke den lille bagen, brette de små klærne, huske at han vil ha med seg den roten han fant i skogen forleden, og den båten han har snekret selv, og så må man smile og si «Ha det helt fantastisk på ferie, husk å spis mange is, jeg elsker deg!». Og det klynker i hjertet, men det kan man ikke si, for det klynker litt i hans hjerte også, og det tåler vi. For det er jo det som er kjærlighet. Og vi sees snart igjen.

Jeg sitter på Gardemoen nå, og får tårer i øynene mens jeg skriver. Kanskje er det fordi verden virker farlig og meningsløs på morgener som denne, når man sender meldinger til venner i Frankrike for å høre om de er i live. Fy faen. Kanskje er det fordi jeg er trøtt, og litt klein, etter å ha drukket to hvitvinsglass for mye i går kveld, og ble liggende våken og følge oppdateringene fra Nice. Kanskje er det fordi jeg hater overgangene, oppbruddstemningen. Men paret som drikker morgenpils ved siden av meg ser det. Og mannen nikket vennlig. De ser greie ut.

Det er ikke alltid så lett å dra fra ungen sin, uansett hvor trygg og fornøyd han er, uansett hvor forlokkende den hvite stranden som venter på meg virker. Det er ikke alltid lett å legge fra seg verdens brutaliteter, selv om de foregår langt fra her jeg sitter, sammen med morgendrikkende nordmenn på vei til syden. Jeg klarer ikke å ta det inn, det som har skjedd i Nice. Jeg klarer ikke å forstå det. Jeg scroller nyhetssak på nyhetssak, og jeg føler meg bare tung. Jeg tenker på de familiene, det kaoset, de som febrilsk prøver å ringe noen de er glad i, men som ikke tar telefonen denne morgenen. På panikken de må ha kjent på i går, de som var der. Og her sitter jeg liksom. Her sitter vi, solkåte reisende på Gardemoen. Og det eneste jeg vil er å holde ungen min. Jeg vet det går bra, jeg vet han er trygg, at vi er heldige, elsket og at jeg bare burde glede meg til denne uka, den har jeg drømt om i månedsvis. Akkurat nå er det bare litt… blæh.

Kos med ungene deres, ligg med kjærestene deres og fortell alle en ekstra gang at dere elsker dem. Det kan ikke gjøres for mye, ikke i den verden vi lever i. Ønsker dere alle en fin fredag, – med eller uten klynk i hjertet.

 

Det gylne hyttesnitt

 

Idyll og blank overflate, det er sånn det fremstår på utsiden. Inni hytta kan stemningen være en ganske annen innimellom, det må være lov å si.
Idyll og blank overflate, selve symbolet på hyttelivet. Eller?

Å være på hytta er selve kjernen i norsk familietradisjon. I alle fall hvis man er så priviligert at man har en hytte til rådighet. Da er man så heldig, da må den brukes, nytes og elskes, gjerne tett-i-tett med hele familien.

Vår hytte heter «Kula» (det har den hett i 200 år, og ingen vet hvorfor), den er bildet på ren og skjær idyll. Liten sandstrand, liten brygge, tre små hus på et lite tun. Det er markblomster og frukttrær, man får fisk fra brygga og krabber i strandkanten. Det likner litt på de husene på Saltkråkan (en serie jeg har et nært forhold til, fordi alle sa jeg liknet på Tjorven da jeg var barn, takk for det).

Like sikkert som at vi er priviligerte, og idyllen lyser ut av bilder og motiver her nede, like sikkert som at makrellen er i fjorden og solnedgangen er vakker, så er hyttelivet utfordrende. Noen som kjenner seg igjen? Når man balanserer på den tynne grensen mellom «Åh, fy fader vi er heldige!» og «Fy faen, så irriterende dette er!», så blir det kort mellom nytelse og frustrasjon. Mamma og Pappa har ikke vært sammen på mange, mange år (og ingen av oss forstår hvordan de egentlig klarte å være sammen så lenge som de var heller, for å være ærlig), men de tilbringer likevel mye tid her nede i felleskap. Vi tre søstrene har ikke bodd med noen av foreldrene våre på mange, mange år, men vi flytter ned hit om sommeren vi også. Og så har jo jeg fått meg en unge, med ganske sterke meninger og en god mengde energi, samt en katt som tar livet av alle smådyr han ser, og ofte klorer når han får kos. Alle bringes ned på denne øya i juli. «Dette skal bli råhyggelig!!!»

Vi har prøvd og feilet, gjennom hele vår karriere som familie, noen ganger har vi gått skikkelig på trynet. Jeg dro for eksempel herfra i harnisk med tårene strømmende og Tidemann under armen, for noen år siden, fordi jeg synes Mamma maste for mye om at vi skulle spise samtidig. «Jeg er for faen ikke sulten, bare fordi du er sulten!!!» Det var riktignok dråpen som fikk glasset til å renne over, men rimelig mange av de dråpene som hadde fylt glasset fra før, var av samme (uviktige?) karakter.

Vi har kranglet, grått, smelt i gamle, skjeve dører, dratt på båtturer kun for å få ro, gått sinte turer i skogen, og pappa har tilbragt veldig mange timer i verkstedet, «fordi han skal pusle med noe», som egentlig har betydd at han vil røyke sine sigaretter et sted det ikke finnes kvinner, hverken koner (eks-koner), gjester eller døtre (han er i tillegg vokst opp med tre søstre, så det må kanskje være lov).

Jeg vil likevel si at vi har fått det til ganske godt. Det har vært bratte somre, det har vært drama, store vanskelige samtaler, samlivsbrudd, det har vært sykdom, kjærlighetssorg, tøffe tak og noen ganger har jeg trodd at nå, nå går vi på en skikkelig smell. Men så har vi har jaggu landet på beina igjen.

Folk sier ofte at vi er heldige, siden vi er så nære i min familie, og det er helt sant. Men vi jobber også ganske hardt, spesielt på hytta. Og da mener jeg ikke med blomsterbedene, med løse bryggeplanker, eller soppvask av veggene (det gjør vi også), men med hverandre. Det funker nemlig ikke å late som ingenting i denne gjengen. Det funker kanskje i én dag, men når regnet sildrer ned, og det 48kvm store «hovedhuset» har båret hele gjengen gjennom kalde, fuktige dager med samenbitt «Det gjør ikke noe»-holdning, så blir de gamle tømmerveggene til en slags trykkoker. Så vi har lært å gi beskjed. Noen bedre enn andre, noen varsommere enn andre, noen kanskje litt for ofte (jepp, det er meg). Vi har også lært oss (med varierende hell) å lytte til de andres beskjeder. Vi øver faktisk på det hver dag.

Familie er liksom litt som hyttelivet i seg selv; det er alltid noe å ta tak i. Det er noe som bør fikses, noe som kan sprekke til vinteren hvis vi ikke får ordnet det nå, noe som gror igjen, noe som for lengst skulle ha vært rengjort for muselort, eller skrubbet for alger, eller kanskje rett og slett vært kastet på dynga. Vi balanserer mellom idyll og friksjon, solskinn og kuling med regn, latter og skikkelig sure miner.

De siste dagene har jeg øvd meg på å være litt i fred. Det er ganske vanskelig, men jeg følte jeg var klar for oppgaven. Hvis oppgave nummer en er å gi beskjed, og oppgave to er å lytte til andres beskjeder, så er oppgave nummer tre å sørge for egne behov. Disse tre tingene er selve essensen i å få til et brukbart hytte-/familieliv. Det tok meg riktignok 33 år, men jeg har altså klart å være i fred på full hytte både noen ganger i går, og noen ganger i dag. Jeg har lest en halv bok, sittet i telefon, latt være å bli med på padletur og skogstur. Det høres jo ikke stort ut, men det er faktisk en skikkelig bragd. I går la jeg til og med frem det radikale forlaget om at vi skulle spise middag «på snippen». Det vil si at vi spiste det vi ville, når vi ville det, TIL MIDDAG!!! Det ble mottatt med skepsis, men Mamma skal ha skikkelig applaus for at hun lot det gå gjennom. Jeg ga beskjed, tok ansvar for eget behov, og så ble jeg rett og slett hørt. Hvem skulle trodd det?! Vi var muntert overrasket begge to, faktisk.

Til alle dere som nå sitter på en hytte med irritasjon i magen, jeg vet skikkelig godt hvordan det er. Det føles trangt, det føles varmt i magen og presserende i brystet og man skammer seg samtidig, fordi man jo «er så innmari heldige, som har en hytte å bruke midt på sommeren». Du kan jo prøve de Klingenbergske triksene, altså å gi beskjed, lytte til de andres beskjeder, og så dekke dine egne behov. Og hvis ikke det funker, så vil jeg bare minne om at det er lov å dra hjem, sommeren er rett og slett for kort. Er dere ikke enig?

🙂

PS: Hvis du vil ha råd fra en ordentlig familieterapeut (ikke bare en blogger), når det gjelder å få til en vellykket sommerferie med familien, så får du det i denne episoden av Foreldrerådet 🙂

 

 

Lørdagsbrevet; Kjære campingfolk

 

Skogen er ikke det eneste som skiller campingfolket fra hyttefolket på denne øya.
Skogen er ikke det eneste som skiller campingfolket fra hyttefolket på denne øya.

Vi kaller dere nemlig det, vi med hytte. Vi er hyttefolket, og dere er campingfolket. Og helt siden jeg var liten, og gikk med bare føtter gjennom skogen, knugende på noen mynter i en svett liten hånd, med kursen for campingplassen og kiosken og isen, så har vi tilhørt ulike grupper. Min aller første opplevelse av klasseskille, dalte nemlig ned i meg på en campingplass. Jeg ville så gjerne leke med ungene på campingen, jeg hadde fått meg noen venner med dobbeltnavn, sånne dobbeltnavn ingen hadde på Oslo vest (der jeg vokste opp), og de ungene med sånne navn var tøffe i trynet, og fikk lov til å gjøre mange flere ting enn meg. Glenn-Gøran, Laila-Helene, Ronny-Arne og de andre måtte aldri være hjemme til middagstid.

De fikk lov til å spise ekstra mye sukker på corn flakes-en, de fikk sitte inne i campingvogna å se på TV når det var sol ute, og de fikk lage røyk til foreldrene sine med en sånn kul maskin. Mamma ville ikke at jeg skulle henge så mye på campingplassen. En gang kom hun inn i campingvogna til min splitter nye, tøffe venninne med rart dobbeltnavn, og dro meg ut med makt. Jeg skrek og lagde en kjempescene, trodde liksom at jeg var i en film, et familiedrama, og ropte høyt at jeg skulle ringe barnevernet. Det hjalp ikke. Mamma mente veldig sterkt at jeg ikke skulle spise så mye sukker på corn flakes-en, og sitte inne og se tegnefilmer og lage sigg når det var sol. Jeg skulle leke i fjæra, plukke jordbær og gå turer i skogen. Vennene mine kunne bli med hjem til oss hvis de ville, men mamma ville helst at vi skulle drive med krabbefiske og bading og sånn.

Det var ikke da klasseskillet dalte over meg. Det bidro kanskje litt, at mamma ble litt stiv i fjeset de gangene hun ble tilbudt «husholdningslikør» på vei til skogen. «Nei takk!» smilte hun til dem og jogget i vei mot skogbrynet. En gjeng campingfolk satt hver dag i sola på gresset utenfor vognene sine og snakka hyggelig til oss («dette er livet dere!») og tilbød «husholdningslikør» over en lav sko. For de av dere som ikke er så bevandret i drinkmiksing, så er det altså hjemmebrent og husholdningssaft. Servert i plastglass, på plastbord, og nytes helst sammen med en sigg (rullet av begeistrede barnehender).

Den dagen jeg oppdaget klasseskillet mellom campingfolket og hyttefolket, var også den dagen jeg ble klar over at det å være fra Oslo betydde noe mer for folk, enn det at jeg bare bodde i en by som heter Oslo. De tøffe barna med rare dobbeltnavn snurpet sammen munnen og hermet etter meg da jeg sa «solen» og ikke «sola», «oss» og ikke «vårs». De sa jeg var «fin på det», og at jeg ikke bare skulle tro jeg kunne komme opp på den campingplassen og spise deres corn flakes sånn helt uten videre. De synes klærne mine var «sossete», og jeg visste ikke hva det betød, og så ned på min flekkete t-skjorte og lurte på om det kom til å hjelpe hvis jeg vasket den. Jeg sa ikke noe om at vi hadde utlagt vann og ingen vaskemaskin, for det slo meg ikke som relevant på det tidspunktet, men jeg skjønner nå at det kanskje hadde vært det.

Jeg vokste opp, og etter at den første innsikten begynte å sige inn, så ble det mindre og mindre kontakt mellom campingbarna og meg. Jeg var fra Oslo vest, og uansett hvor mye jeg la om til Grenlandsdialekt, så gjorde jeg aldri suksess med dem. Jeg var Oslo-jenta, hun med hytte, hun som ikke lagde sigg til foreldrene sine, hun som etterhvert også selv, rynket på nesen av å sitte inne i en vogn en solkinnsdag. Klasseskillet flyttet inn i meg, og jeg så etterhvert flere og flere forkjeller mellom campingfolket og hyttefolket. De mente vi hyttefolk trodde vi var bedre enn dem, og vi hyttefolk, vi trodde kanskje at vi var litt høyt på strå.

Derfor skriver jeg dette nå, kjære campingfolk, for jeg skulle egentlig ønske at det ikke var sånn. At ikke dere skulte på oss, og at ikke vi skulte på dere. Jeg ser dere når vi går i kiosken, og jeg ser at dere vurderer meg litt, og lurer på hvem jeg er for en type. Jeg er redd for at dere tenker «Oslo-frøken» når jeg går forbi, uansett hvor barbeint og uflidd jeg er. Jeg vil derfor veldig gjerne at dere skal vite dette; Jeg har alltid ønsket å være med i gjengen deres. Helt siden barndommen har jeg sendt lange blikk i deres retning, for det ser digg ut med sånne store møbler i forteltet. Det er jo deilig med parabol, for det regner ganske ofte om sommeren, og corn flakes smaker ektra godt når det knaser i sukker mellom jekslene. Jeg var svært avstandsforelsket i alle de pubertale guttene som motvillig var med på campingferie med familien, da jeg var litt yngre. Men jeg, vestkant-jenta, kunne jo ikke flørte med dem. Så jeg bare kikket. Og drømte om at de skulle kysse meg, sånn som det ble fortalt om i alle «Girls»-bladene mine.

Jeg vet jeg skal elske hytte høyest, for jeg tilhører hyttegjengen, men jeg er ganske misunnelig på all den pynten deres. Det må være litt gøy å kjøpe inn sånne nisser og alver, og lykter, kanskje en liten fontenelinkende sak, og telysholdere formet som ender og snegler og andre dyr, som dere har utenfor forteltene deres. Jeg hadde aldri fått familien min med på det. Jeg beundrer dere i hemmelighet, der dere sitter så fornøyde og koser dere rundt et bord. Det ser ikke ut som noen av dere føler at dere burde gått tur i skogen, eller badet morgenbad før frokost hver dag. Dere gjør bare det dere har lyst til, liksom. Jeg synes det også ser fint ut å bo så tett, være så nærme, bli så godt kjent. Her på hytta er kommer det bare folk på besøk når vi inviterer dem. Og selv da blir de som oftest bare to dager, for sånn er liksom reglene i hytteverdenen. Og så må folk alltid ha med gaver, jordbær og vin for eksempel. Husholdningslikør er det ingenting av.

Kjære campingfolk, vi er ikke egentlig så veldig forskjellige. Kanskje jeg er født i feil gjeng? Er det mulig å skifte? Vil dere ha meg? Barnet mitt elsker bobiler, men har aldri vært i en. Kanskje vi skal prøve oss?

Ville dere tatt godt i mot oss, hvis vi kom rullende inn en dag, på tross av vestkant-aksent og hyttevaner? Mulig vi ikke kommer til å skjønne hvordan ting funker, og tråkke i salaten sosialt sett fra første dag. Men kanskje noen vil forbarme seg over oss? Og så kan vi snu alle fordommene rundt og viske dem ut, og bli venner? Jeg håper det.

God sommer, alle dere i campinggjengen!! Vit at dere beudres i smug fra den andre siden.

Vennlig hilsen lengselsfull hyttefrøken fra Oslo vest.

🙂

(Som dere ser så vet jeg ikke så mye om livet på en campingplass, og snakker rett fra egne fordommer. Jeg mener ikke å støte noen, håper det er greit at jeg er sleivete og generaliserende, på hyttefolks vis. Og hvis jeg tar helt sjukt feil, fortell meg gjerne hvordan livet egentlig fortoner seg på en campingplass, for jeg har jo aldri opplevd det selv, sånn på ordentlig.)

 

2 Comments

En natt i bingen

I huset til høyre sov vi i natt, til trøtte grynt og grisesnork.
I huset til høyre sov vi i natt, til trøtte grynt og grisesnork.

Som aller første gjester, fikk vi i natt sove på Hotell Grisegod. Det er en splitter ny leilighet, med bad og kjøkken og fantastisk takterrasse, bygget over landets gladeste griser, på Løten. Det er mye å forklare, mye å fortelle, mye å vise fram, så jeg må ta dette i stikkordsform, ellers vil beskrivelsene bli endeløse.

Jeg kjenner en skikkelig trivelig fyr, som driver Bakken Øvre, en svær gård. Der er det griser som snøfter og koser seg i det fri, der er det lykkelige kuer, søte kalver, fine høner, hunder, katter, hester og sauer. Over grisenes utebinge og «spa-område» (de har både «Grisebukta» og andre dammer å vralte seg i), så har rett og slett Bonden (eller Ole Martin Kildahl som han heter, men Tidemann kaller ham bare «Bonden») og hans folk, bygget en leilighet. Så folk kan sove med griser, og griser kan sove med folk. Vinduet ved sengen (og på badet, ved kjøkkenet, ja overalt) går rett ut i bingen, så man føler nærmest at man ligger inntil dormende grisetryner. Der har vi vært i natt, Tidemann, Mommo og jeg.

Mamma ble skikkelig god venn med en sau.
Mamma ble skikkelig god venn med en sau.

Det siste døgnet har vi vært med på å rope inn kyr fra beitet (KOOOOOOOOOOOOM-Da), et lokkerop Tidemann har begynt å bruke på meg også, når han venter utålmodig. Vi har melket, vi har foret kalvene, vi har plukket mange egg og undersøkt hønenes tilværelse, vi har kost med sauer, og snust dem i den korte ulla, vi har ridd på hest, og vi har vært mye i grisebingen. Heter det grisebinge når det er så stort og utendørs? Jeg vet ikke. Jeg visste heller ikke at kuas spener måtte vaskes møysommelig med en varm klut før melking, eller at hønene kunne være så mobbete, eller at sauer som er foret på flaske er ekstra kosete, alle disse tingene har jeg lært det siste døgnet. Samt at griser er skikkelig ålreite dyr. De snorker, og de liker å sove inntil hverandre. En av dem veltet meg i dag, og gryntet meg fornøyd i fjeset der jeg lå i møkka. Den ville at vi skulle kose, og det var faktisk ganske hyggelig.

Øyeblikket før jeg ble veltet av en kosete gris.
Øyeblikket før jeg ble veltet av en kosete gris.

På Bakken Øvre lager de mat av dyra og det de gir oss. Vi har spist skinker og oster fra gården, vi har drukket eplejuice fra nabolaget og melk rett fra spenene på den snilleste kua. I dag morges klokka seks, våknet Tidemann, spratt ut av senga og satte av gårde ned til hønene for å hente frokostegg. Vi spiste dem stekt i panne med meierismør på, før vi gikk i fjøset for å melke. Og til lunsj fikk vi være med å lage vår egen vaniljeis, av melk og fløte fra kuene. Mulig det var fordi jeg laga den sjøl, mulig det var fordi gårdsluften gjør meg ekstra sulten, men det er den deiligste vaniljeisen jeg har smakt.

Ung meierifyr spiser sin første egenlagde is.
Ung meierifyr spiser sin første egenlagde is.

Jeg vet at mat kommer fra dyr, men man vet ikke alltid hvordan de dyrene har hatt det mens de levde. Jeg skulle virkelig ønske at det aldri var tvil, når man står der med en pakke kyllingfilet eller kjøttdeig i hånda på butikken, om at dyret som lå inni den pakken hadde hatt det fint, før det endte sitt liv som mat for oss. Derfor føles det skikkelig bra å være på en gård hvor livet er fint, både for firbeinte og tobeinte.

Herregud, bybarn (som mitt eget) har så godt av å se dyr andre steder i en «klappe-bondegård», for det å ligge på et stort gress med snusende, nysgjerrige sauer rundt, er noe helt annet enn å stå i kø for å se et lam en stakket stund. Jeg var spent på hvor skeptisk Tidemann kom til å være, for kuer er store og selv høner kan være overveldende når man ikke har frekventert så ofte med dem, men det tok fem minutter så var han ivrig på spenevask, melkestell og eggesanking.

Mine absolutt favoritt-griser er de som lager seg små huler i høyet.
Mine absolutt favoritt-griser er de som lager seg små huler i høyet.

Folka på Bakken Øvre er like lune og varme som dyra sine. Ole Martin, hans barn, hans foreldre og alle de andre som jobber på gården er gjestfrie, åpne og forståelsesfulle når vi viser hvor lite vi vet om gårdsdrift. Vi fikk lov til å være med på alt, spørre om alt, snoke i alt, smake på alt. Nå vil ungen min at jeg skal bli bondekone, og har byttet ut alle sine ønsker om lego og blinkesko, med ønsker om diverse husdyr (jeg definitivt ikke kan ha på Torshov). «Du kan jo bare finne deg en kjæreste som har en gård da, så kan vi liksom flytte rett inn der. Da skal jeg i alle fall ha min egen hest, min egen ku, og helst en papegøye også». Vi får se.

På Bakken Øvre går hunder på tur med hester, som går tur med folk.
På Bakken Øvre går hunder på tur med hester, som går tur med folk.

Tusen takk, Bakken Øvre og Hotell Grisegod, for en fenomenal gårdsferie!!!! Dette går inn i historien som et av de mest vellykka sommerferiedøgnene i min karriere som mamma. Hvis noen der ute lurer på om de skulle tatt et døgn på en ordentlig bondegård, så rommer Hotell Grisegod hele familien, og ligger bare en drøy time fra Oslo. Det er helt nytt, så jeg vet ikke når Bonden er klar for å ta imot flere, eller hvor mye som allerede er booket denne sommeren, men man kan kontakte Bakken Øvre her, så finner han nok plass til dere. Jeg lover at du kommer hjem med fjøslukt i håret, mett mage og fornøyde unger.

God helg!!!!

🙂

Resultatet av dagens eggjakt.
Resultatet av dagens eggjakt.
Han sang "Stå opp din gris" i morges, så gjengen våknet.
Han sang «Stå opp din gris» i morges, så gjengen våknet.
En kalv på to bein, og noen på fire.
En kalv på to bein, og noen på fire.