4 Comments

Er Mammas storhetstid over?

 

IMG_2494

Jeg har blitt vippet ned fra tronen i det siste. Den hellige, store, deilige Mamma-tronen. Jeg trodde jeg skulle være helt kul på det, men det er jeg faktisk ikke.

Tidemann har hatt meg som sin «favoritt-forelder» hele sitt liv. Det er kanskje litt usympatisk å si, sånn rett ut, men jeg har fått lov til å være Mamma med stor M, jeg har vært den han har savnet når jeg har vært borte, jeg har vært den han først søker for trøst, den han kommer til med alt. Både insekter han finner, hemmeligheter han vil fortelle om og spørsmål han vil ha svar på.  Pappaen hans har vært rett bak på rangstigen, tre millimeter unna min status, han har vært raus og grei, og tilsynelatende ikke brydd seg om at Tidemann med jevne mellomrom vil ringe meg flere ganger om dagen når han er der, at han blir ekstra oppspilt de dagene han skal komme hit, og spør hundre ganger hva klokka er, fordi han gleder seg til å se meg.

Men nå, i det siste, så har ting snudd. Tidemann har fått Pappa som favoritt! Barn er jo tydelige typer, i alle fall legger ikke min sønn to fingre imellom, så han har gjentatte ganger i det siste, rett og slett fortalt meg (helt umotivert, gjerne midt i en hyggelig stund) at han liker Pappaen sin best, «jeg likte deg best før, Mamma, men nå er jeg mest glad i Pappa. Jeg har rett og slett blitt litt ferdig med deg, så jeg savner Pappa mest. Når skal han hente meg?» gjerne akkompagnert av et trist uttrykk i fjeset, når svaret på det er mer enn «om en time».

Altså, jeg skjønner at dette ikke nødvendigvis betyr noe som helst. Jeg skjønner med hjernen min at Tidemann elsker meg, jeg både ser og føler den ubetingede kjærligheten han føler for meg, og at dette er bare noe han har begynt å si. Han elsker oss like mye, det har han alltid gjort, men han har vært mer uttalt hengiven i min retning. Nå er han mer uttalt hengiven den andre veien, og det er egentlig veldig hyggelig, for Pappaen hans fortjener virkelig det. Jeg mener det med hjernen min, 100%. Men likevel, smålig som jeg er, så innrømmer jeg at det er littebitt rart. Det stikker litt, ikke i hjernen, men i hjertet. Er det lov å si det? Er det lov å føle det? Har noen andre opplevd det samme?

Jeg er helt kul på det når Tidemann snakker om det, jeg bare backer opp og sier «Ja, du trenger ikke ha noen favoritt egentlig heller, det er helt greit å savne Pappa, det skjønner jeg at du gjør, jeg er sikker på at han gleder seg veldig til å se deg også». Smiler i fjeset, mens den gale, smålige morsfiguren inni meg river seg i håret og er fortvilet.

Sukk. Dette skal sikkert skje mange ganger i livet. Tenk når han får seg en kjæreste da?! En ordentlig kjæreste? Er dette bare en forsmak? Hva er det jeg har begitt meg ut på? Tenk om jeg blir en sånn gal, eiesyk mor med kjevle i den ene hånda, ti katter i stua og vorter overalt? Håper dere sier fra til meg hvis jeg begynner å virke klin kokos på alvor?

Enn så lenge er det bare en katt her altså, han er sur fordi det er så varmt, kjevlen ligger i skuffen og jeg har ingen vorter. Men det stikker bittelitt i hjertet.

🙂