29 Comments

Jeg tror overhodet ikke på Gud

 

IMG_4655

I motsetning til de fleste i denne verden, så tror jeg ikke på Gud. Ikke i det hele tatt, og ikke på noen av dem.

Jeg tror ikke at det satt en mann med skjegg, eller turban, eller med beina i kors, noe som helst sted og var guddommelig og visste alt. Jeg tror ikke en menneskeskikkelse (eller noen annet vesen) skapte universet eller jorden vi lever på. Jeg tror ikke på at lover og regler som ble laget av en gjeng med det ene eller det andre livssynet, nødvendigvis er gode lover å følge i 2016. Jeg tror ikke på å lese i en gammel bok, tolket av andre menn i turbaner eller kjortler (eller hva de nå hadde på seg), for å finne svar på dagens utfordringer.

Jeg tror ikke på å ta tradisjoner for god fisk, bare fordi de er tradisjoner. Jeg tror ikke hverken kirke, moske, eller noe som helst annet bedehus, er helligere enn andre steder, eller at de som jobber i dem, er mer opplyste, og bør ha større innflytelse, eller mer makt, bare fordi de jobber der.

Jeg tror heller ikke på at kvinner har en plass, mens menn har en annen, jeg tror ikke på at noen ble laget av noen andres ribbein, jeg tror ikke på at kjærlighet bare er for par av ulikt kjønn, jeg tror ikke på helvete, og jeg tror heller ikke på himmel. Jeg tror ikke at man må spise noe til visse tidspunkter, eller la være å spise på andre tidspunker, for å være et bra menneske.

Jeg tror ikke noen noensinne kommer til å «belønnes» med hverken englesang eller jomfruer etter at de dør. Jeg tror ikke små babyer trenger velsignelser av folk i kapper for å være trygge, jeg tror ikke at giftemålet er hellig bare fordi det gjøres i en kirke. Jeg tror ikke at folk som tror på det ene, er bedre enn folk som tror på det andre. Jeg tror ingen er «utvalgte». Jeg tror ikke på engler, ikke på mirakler og jeg tror heller ikke noe særlig på aftenbønn (eller andre bønner for den saks skyld). Jeg tror ikke at hverken tempel, kirke, moske eller katedral er steder vi får svar på livets store spørsmål.

Jeg tror heller ikke på våre «moderne» guder, jeg tror ikke penger er veien til lykke, idealkropp er målet for et godt liv, eller perfeksjon og makt er ting man bør jakte på.

Jeg fortalte dette til en muslimsk taxisjåfør forleden, og han sa; «Hva tror du på da?». Jeg satt ganske brisen i baksetet, på vei hjem fra en bar og tenkte meg litt om. «Jeg tror på kjærlighet, for alle, uansett, jeg tror på frihet til å være som man er, jeg tror på trygghet, både fysisk og psykisk, og jeg tror på folk. Jeg har skikkelig trua på folk, rett og slett.»

Når folk skyter mennesker ned, bomber byer sammen, stikker hverandre ihjel, når folk voldtar, misbruker, hater og ødelegger hverandres liv, dreper unger, selger kropper og raserer byer, så skulle jeg skikkelig ønske at vi bare kunne innkalle til et allmøte. At vi kunne lagt fra oss alt vi tror på, hele verdens befolkning, satt en strek over alt vi tror er «sannhet», og begynt på nytt. For hvis det ikke hadde fantes noen Gud, ingen religion, ingen makt og ingen penger, og vi skulle startet på nytt, hva hadde vært viktig for oss?

«Kjærlighet» svarte taxisjåføren. Det tror jeg ganske mange andre ville ha svart også.

 

 

 

 

 

 

4 Comments

Når en fremmed fyr redder dagen

 

Jeg er ikke vant til at fremmede menn redder dagen, men det gjør de faktisk noen ganger.
Jeg er ikke vant til at fremmede menn redder dagen, men det gjør de faktisk noen ganger.

Lite visste du, fremmede mann, hvordan vi hadde hatt det i dag. Du går kanskje rundt og tror det du gjorde bare var en bitteliten gest, men du redda faenmeg hele dagen, samt ga meg fornyet tro på verden.

Morgenen startet nemlig klokka 05.25 hos oss i dag, fordi Tidemann hadde mareritt. Han drømte at noen tråkket på ham (!), og vekket meg med angst i øynene. Vi snakket, jeg trøstet, det gikk over, men med sola skinnende inn gjennom vinduene, og katten mjauende utenfor døra, så var det vanskelig å sove.

Katten ga seg ikke, han er masete og sur (fordi jeg har kjøpt «feil» mat til ham), og ungen ville opp og hoppe. Jeg har også glemt å kjøpe kaffe. Da klokka ble halv åtte, hadde vi allerede vært våkne en stund og jeg hadde rukket å bli irritert på det meste. For å endre denne dagen, for å liksom gi den en ny start, ble Tidemann og jeg enige om at det var lurt å gå på Kaffebrenneriet. Man kan faktisk kjøpe seg ut av dårlige morgener noen ganger. Å trylle en slitsom start på dagen til en «kosemorgen» er litt av en kunst, men det er utrolig hva en kanelbolle og en iskaffe gjør med humøret. Hvetebakst og koffein ass, fantastiske remedier.

Med sekker og saker og matpakker og et stort vanngevær (vannkrig i barnehagen i dag), toget vi inn på caféen, så skranglete og bråkete som vi alltid er. Det var kø. Vi tripper og venter, og akkurat i det Tidemann har bestemt seg for hvilken bolle han skal ha, etter møysommelig vurdering av hvert enkelt bakverk, så forteller dama i disken at de ikke tar kort. Systemet er nede, og bare kontanter gjelder. Hjertet synker, jeg har ikke en krone. Og jeg er så fysen på iskaffe at jeg nesten kjenner tårene presse bak øynene i ren fortvilelse. Jeg prøver  å ta meg sammen, for det å være en gråtende dame med svette armhuler, hundre sekker og et svært vanngevær rundt halsen, på café før klokka åtte en tirsdags morgen, er ikke min største drøm.

Tidemann ser fortvilet på meg, men en liten pekefinger trykkende mot glasset, der hans utvalge bolle ligger. «Hva skal vi gjøre nå, Mamma?». Fuck. Jeg vet at livet byr på større utfordringer enn akkurat denne situasjonen, jeg vet veldig godt at vi har vært gjennom verre før og skal gjennom verre senere, men akkurat i øyeblikket blir jeg bare helt matt. Og så kommer du, fremmede mann.

Plutselig stikkes en stor neve frem mot meg, en manneneve med mange mynter i. «Jeg liker ikke å ha mynter uansett, ta disse du.» Sier du til meg, og smiler. «Er det kødd??» svarer jeg, usjarmerende som jeg er der jeg står med et kjempegevær rundt halsen, «Jeg kan ikke bare få penger av deg. Har du vipps?» Jeg prøver å ta opp mobilen med den ene hånden, men du bare gir meg pengene i den istedenfor og smiler til Tidemann og sier «Ha en deilig dag!», og går.

Kjære fremmede, snille fyr; TUSEN TAKK! Vi kjøpte kanelbolle, iskaffe, juice og har fortsatt mer igjen. Mynter er også penger, i alle fall når man får mange av dem. Vi snakket om deg hele morgenen, og Tidemann mener vi bør invitere deg på besøk. «Så kan han få mat hjemme hos oss, og kanskje være med på vannkrig».

Hvis du leser dette, fine, søte fyr; send meg nummeret ditt. Så kan jeg både vipse og invitere (vannkrig er valgfritt). Håper dagen din ble fantastisk, – du redda i alle fall vår.

🙂

Kanelbolle-konsentrasjon
Kanelbolle-konsentrasjon

En skamfull hemmelighet

sove

Jeg fikk en henvendelse fra en mamma her forleden. Hun vil gjerne være anonym, men hun sendte meg en mail og fortalte at de i hennes familie hadde en utfordring. Hennes datter på seks tisser på seg om natten, og hun ville gjerne at jeg i Foreldrerådet skulle lage en episode om sengevæting.

I mitt (litt uvitende) hode, så var sengevæting noe som rammer barn med psykiske utfordringer, eller som har det vanskelig. Jeg vet ikke hvor jeg har det fra, men det er den assosiasjonen jeg fikk. Heldigvis finnes det smarte folk, som kan ødelegge fordommer (som mine) og opplyse om sannheten, og heldigvis kan jeg invitere dem i studio. Siri Harket er ukas gjest i Foreldrerådet, hun er uroterapeut og har jobbet med barn og sængeveting i 16 år. Hun setter skapet på plass, forklarer hva sengevæting egentlig er, hva det kommer av og hva man kan gjøre med det.

Jeg ble faktisk litt opprørt av det hun fortalte meg. Ikke bare gjelder sengevæting veldig mange barn, men den skammen de føler på er veldig sår og vanskelig. I snitt er det tre barn i hver 1.klasse som jevnlig tisser på seg om natten. De tør ikke sove hos venner, de tør ikke være med på skoleturer, de føler at de bærer på en hemmelighet, og de skammer seg. I ukas episode får du høre hva de selv har skrevet om å slite med dette, det er sårt og vanskelig, og mange av barna er fortvilet.

Som mamma og voksen, tenker jeg at skam er noe man kan (og bør) skravle ihjel. Dette er noe som må løftes opp og frem, noe alle foreldre bør vite om, på lik linje med allergier eller andre utfordringer unger kan ha. Vi kan ikke ha det sånn at barn skammer seg for noe de selv ikke kan noe for, vi må møte dem med åpenhet og kunnskap, og hjelpe dem.

Jeg oppfordrer dere herved, alle sammen, til å høre denne episoden, bli smartere på noe dere kanskje ikke er så smarte på fra før (det kan jo hende at det bare var meg som ikke visste en pøkk om dette, men det tror jeg ikke) og dele det med vennene deres. Sammen kan vi foreldre gjøre våre egne unger, naboens unger eller våre barns venner tryggere og lykkeligere. Sånn, da var dagens oppfordring gitt.

Jeg er skikkelig takknemlig for at dere sender mail, fortsett med det, vi lager denne podcasten i felleskap!

God mandag!

🙂 Thea.

Smeltet ost, sol og alle muligheter

Knut ligger og fordømmer alle som er fyllesyke
Knut ligger og fordømmer alle som er fyllesyke

Etter en helg preget av hvitvin, gintonics og fjolleri, så er det fint med søndag. Men hva skal den brukes til? Jeg har lyst til å jobbe (faktisk), jeg har lyst til å sole meg, jeg har lyst til å spise ting med smeltet ost, og drikke kald drikke med isbiter. Jeg har lyst til å hvile, kjøpe enda flere blomster (jeg er fortsatt den eneste av naboene med tomme blomsterkasser), og hvis butikkene hadde vært søndagsåpne så hadde jeg jaggu dratt på shopping. Jeg er litt fysen på alt.

Sånn. Snart brunch.
Sånn. Snart brunch.

Hva skal man velge? Jeg starter med maten. Her blir det grillet portobello-sopp med chorizo og smeltet ost, tomatsalat med koriander og en klein lillesøster. Hun sover aldri bort sumernatta. Så hun må ha sterk kaffe og skygge når hun kommer på brunch. Hvis formen hennes forbedres av den smeltede osten og den svarte kaffen, så tror jeg det beste er å dra på en strand. Hente Tidemann, kysse hans myke kinn, og kjøre til en stille strand. Det er alltid bra for folk å være ved havet.

Hvis dagen skal bli helt perfekt, og det har jeg på følelsen at den blir, så er det noen andre folk på den stranden. Og så kan jeg intervjue dem, og lage innlag til Radio Norge, med blide, fine folk, mens jeg spiser noe grillmat fra minigrillen og ungen min fisker krabber. Vi må huske å ta med bøtte denne gangen, sist måtte krabbene overleve i et plastglass. Så skal vi spise is på veien hjem i bilen, og alle skal være varme i kroppen og salte i huden og helt perfekt fornøyde med dagen.

Jada, jeg vet at det sjelden blir sånn som man vil. Jeg vet at dette er en litt for romantisk illusjon om hvordan en søndag kan bli. Kanskje ender det med sure miner og stikkete sand i bikinien og irritasjon. Men det kan jo hende? Jeg starter med den smeltede osten og den svarte kaffen, så får vi se.

God søndag 🙂

Lillesøster jubler over smeltet ost.
Lillesøster jubler over smeltet ost.

Stål i puppen

 

IMG_4452

Når dagen har vært skikkelig lang, og man er lei av sin egen stemme, og man er lei av sin egen sveis, og du egentlig ville kjøpe blomster, fordi blomster er det som gjør at du får lyst til å rydde, men blomsterbutikken har stengt, fordi du kom for sent hjem. Og grunnen til at du kom for sent hjem, var at du glemte igjen nøklene på jobb, og måtte dra tilbake, og så ble du igjen og jobbet litt mer, og tiden gikk, og så ble du kvalm på trikken, fordi det sto en med dårlig ånde rett ved siden av fjeset ditt og pustet på vei hjem. Og så kommer du hjem til slutt, og så burde du rydde selv om du ikke har blomster, men du har ikke lyst. Og så ringer barnet ditt, fordi han har tryna på sklien i barnehagen og fått sitt livs første blåveis, og så trøster man på telefon, men aller helst vil man klemme ham, og stryke på blåveisen. Men det kan man ikke, for han er ikke hos deg i dag. Du må klappe på katten istedenfor, men katten er sur.

Da kan man kanskje føle seg litt alene. Og så kan det hende at yndlings-BHen, den man kjøpte i New York, at den har blitt ødelagt, og at den knukkede spilen stikker deg i puppen. Og det har gått bra en hel dag, men nå gjør det vondt. Og du har snakket med så mange folk i dag, at du er helt tom. Alle folka har vært greie, men du er bare lei av å skravle. Og så begynner man kanskje å lure på om man egentlig burde drive å skravle så mye. Og om man egentlig burde dele så mye. Men før man rekker å ta stilling til det, så kjenner man at man er skikkelig sulten. Og det er alltid lurt å spise når man er sulten, for hvis ikke kan man bli skikkelig sur.

Da er det fint at man har pulled chicken i kjøleskapet, og avokado på benken, og at man kan ta av seg BH-en og åpne vinduene, og høre på radio. Og så er det fint at man har en sofa, og en hel kveld uten planer. Og når man har spist, og ringt den ene søsteren sin, og satt på en vask, så er det fint at man kan gå på internett og bestille kjempemange nye BHer fra Amerika, som blir sendt over havet nesten med en gang, mens man ser på TV som ikke krever noe, hvor andre mennesker skravler mer enn en selv. Og så kommer man på at man ikke er alene i det hele tatt, man er bare litt sliten. Og at det som er lurt da, det er å slutte å gi seg selv forslag til gjøremål. For det man trenger da, det er å sitte i sofaen, med den sure katten, og puppene løse under kjolen, og bare slappe av litt. For i morgen er det fredag, og maten var skikkelig god, og livet er egentlig ganske gøy, og huset er egentlig ikke så rotete, katten ikke egentlig så sur, og det er sommer og det skulle bare mangle at man ikke var litt sliten noen ganger.

God torsdag 🙂

2 Comments

Karma, første skoledag og stjålne briller

 

Disse brillene har jeg strengt tatt stjålet
Disse brillene har jeg strengt tatt stjålet

Hvis noen glemmer noe et sted, og ikke henter det igjen, hvor lenge etter kan det de har glemt igjen gis bort til noen andre? To uker? To måneder? Mer? Aldri? Kommer det an på hva det er? Dette har jeg kjent litt på i dag. Jeg fant nemlig et par solbriller, for mange uker siden, på Rubicon, der jeg lager podcasten. De har bare ligget der, gjenglemt på et bord. Hver gang jeg har vært innom, så har jeg prøvd dem, for de er ganske kule. Men de er jo noen sine.

Sist jeg var innom, så hadde jeg glemt mine egne briller hjemme. Sola stakk i øynene, og jeg hadde vondt i hodet, og der lå de gjenglemte, de forlatte. Så jeg bare tok dem, med velsignelsen til de rundt. «Det kan hende de er Sophie Elise sine, hun var innom her for kjempelenge siden, men de har ligget her siden, så du kan sikkert ta dem» sa de jeg jobber med. Vips så hadde jeg nye briller, og gikk fornøyd ut i sola.

Vel, i går og i dag, så har Tidemann vært på førskoledager. Herregud, han begynner på skolen! Jeg vet det ikke høres ut som noe big deal for alle andre, men bare synet av ham bak en pult fikk meg til å klynke. Mens ungene fikk navnelapper og grupper og skulle leke skole i noen timer, så satt vi voksne i foreldremøte. Ledelsen på skolen viser powerpoints og forteller. Alle følger med. Alle som er der er veldig voksne, liksom.

Han er kjempeklar. Det er ikke jeg.
Han er kjempeklar. Det er ikke jeg.

Jeg snuser i smug, sjekker telefonen og fikler med mine stjålne briller. Er dette min nye hverdag? Det er timeplaner, lister over skolens forventninger til foreldre, årsplaner, regler, tidspunkter, verv og møter. Det er målinger, kartlegginger, lekser, fraværsregler og grupper. Jeg kjente at jeg ble nervøs. Nervøs og trøtt på en gang. Tidemanns øyne tindret da jeg hentet ham, han var stolt som en hane over å ha hatt «ekte friminutt» som han sa. Han hadde til og med blitt venn med noen «skikkelig store gutter i fjerde». Herregud. Hvordan skal dette gå?

Blir det slutt på lange kosemorgener når skolen er i gang? Kommer vi (jeg) til å klare å være der presis?
Blir det slutt på lange kosemorgener når skolen er i gang?

Han vokser fra meg, blir stor, skal inn i et system som jeg må følge opp, mens jeg tusler rundt og stjeler briller fra folk jeg ikke kjenner, spiser middag på snippen og snuser i smug på foreldremøte. Jeg føler meg skikkelig utenfor comfortzone. Tidemann er kjempeklar for skolen han, men er jeg??? Kan jeg klare å levere ham presis hver morgen? Kan vi få til kosefrokost på Kaffebrenneriet likevel? Og må jeg nå bli en sånn «ordentlig» mamma, som har plastmapper til alt og ikke finner på noe tull?

Hjælp. Hvis noen av dere kjenner Sophie Elise, si fra til henne at jeg har brillene hennes. Og at jeg passer godt på dem, og gjerne sender henne dem i posten når hun vil. De er uansett sikkert finere til henne. Det er dårlig mamma-karma å forsyne seg av ting som ikke er dine, og jeg trenger alle odds på min side hvis jeg skal naile den høsten som kommer. Og hvis dere har noen gode råd til hvordan jeg best mulig kan forberede meg på skolebarn-tilværelsen; rop ut!!!

God onsdag 🙂

 

6 Comments

Dette skulle jo ikke bli en mammablogg…

 

IMG_2322

Nå er det ti  måneder siden jeg startet denne bloggen, tenk på det!! Lite visste jeg for et år siden, at dette skulle bli min elskede hobby, jeg hadde blitt oppriktig sjokkert hvis noen hadde fortalt meg det da. Jeg hadde nok ledd høyt og ristet på hodet; «Blogging er for folk med restylane, som trener veldig mye eller fikk barn da de selv var ungdommer, ikke for sånne som meg!!!» hadde jeg sikkert sagt. Og det stemmer jo ganske bra egentlig, sånn hvis du tar et kjapt overslag over de bloggerne som faktisk ligger på topplisten.

Like fullt, det var altså plass til meg også. Vi i denne gjengen (for jeg ser for meg at vi er en gjeng, dere og jeg) har rett og slett laget et sted på internett hvor hverdag, fest, idyll, rot, irritasjon, digresjoner og foreldreliv kan leve om hverandre hele tiden. Men dere, jeg lurer på noe. Er dette en mammablogg? Er det egentlig det det har blitt? Det var i utgangspunktet ikke meningen. Men Tidemann er i livet mitt, akkurat som vin og fest og jobb og nyheter og sånn er, og da blir det jo mye om oss. For jeg henger mer med Tidemann, enn med vinflasker (gudskjelov).

Den siste tiden har vi blitt flere i denne fine gjengen, og jeg lurer på; Er det noe dere (nye eller gamle lesere) vil vite? Noe om meg, noe om ungen min, noe om livet mitt, er det noe dere er nysgjerrige på? Jeg føler jo at jeg deler i hytt og pine, men jeg har skjønt at det kanskje er noen ting dere vil jeg skal fortelle mer om. Hva lurer dere på?

Send meg en mail til thea.klingenberg@gmail.com (eller bare kommenter under), så kan jeg på grunnlag av spørsmål lage et innlegg om det dere ikke vet 🙂 Jeg lar dere være anonyme, men lover å svare på hva som helst. Plis ikke test meg i geografi, for det er jeg sjukt dårlig på.

Nå burde jeg egentlig fikse oppvaskmaskinen og tørke støv på badet, men det har jeg ikke lyst til. Tirsdager er sånne dager det er ekstra viktig å hygge seg, så støv får være støv til en annen dag, jeg tror jeg tar meg et glass solo med isbiter og ser en serie istedenfor. Oppfordrer alle andre til å gjøre det samme, skyld gjerne på meg!

God tirsdag, fine folk!

🙂

 

 

Om pupper og nederlag

 

We meet again.
We meet again. Denne gangen har jeg på meg klær.

Da Tidemann var sånn fem timer gammel, så lå vi i en seng på Rikshospitalet og stirret på hverandre. Jeg hadde nettopp vært gjennom det sykeste i mitt liv (han også, for den saks skyld), og vi lå der i senga og studerte hverandre. Ingen av oss visste helt hva vi skulle gjøre. Jeg hadde (nokså) flate pupper, susete hode, og var overveldet. «Er det du som har bodd inni meg?» sa jeg til ham. Han svarte selvsagt ikke, bare lå der med det rynkete fjeset sitt og kikket.

Jeg prøvde å gi ham pupp. Han deiset hodet i meg, kløna og kræsja og prøvde å få tak. Det var snø utenfor vinduet, og bak et forheng ved siden av sengen, lå en annen dame med sin nyfødte. Det hele var veldig rart. Det skulle ikke bli noe mindre rart, viste det seg, for det banket plutselig på døren, og inn kom en kjendis. Altså, hun var (og er) en kjendis for min del i alle fall. Gro Nylander, selveste amme-Gro, tidligere overlege på Riksen, superkjent fødselslege, hele Norges ammeguru kom inn på rommet mitt. Jeg ble faktisk litt starstruck.

Der lå jeg med puppene ute og den helt nye ungen min, fødesveis og bleie, og Gro sier; «Hei, gratulerer med barn! Jeg er Gro Nylander, lege her, er det i orden for deg hvis jeg tar med meg noen studenter inn?». Jeg bare nikket og smilte, og inn toget det massevis av folk som også smilte, og stilte seg rundt sengen min. Tidemann prøvde fortsatt å gripe den (litt slappe) puppen, mens Gro begunte å fortelle studentene på engelsk; «This mother has just given birth to a fullborn son, and you can see that she is trying to breastfeed him. Her breasts are still quite flat, because she does not yet have alot of milk, blabla blabla bla…» Det var peking og prating, pupper og konsentrasjon og jeg følte meg fnistete, men jeg klarte å holde maska.

Stundentene var veldig hyggelige, de smilte og nikket, og da Gro hadde snakket ferdig og de skulle gå, så lente hun seg ned til meg og sa; «Du gjør det helt riktig, det ser veldig bra ut. Takk for at vi fikk forstyrre». Jeg ble så glad!!! Tenk å få ammeskryt av selveste Nylander!!!!! Jeg var i utgangspunktet sjukt stolt over å ha klart å føde et helt barn, jeg var helt rusa på hormoner, og så fikk jeg skryt!!! «Dette kommer vi til å naile» sa jeg til Tidemann der han lå, og var sikkert på at herfra og fremover, kom ingen ting egentlig til å bli vanskelig.

Vel, jeg tok feil. Amming skulle vise seg  være mitt første (selvdefinerte) nederlag i mammarollen. Jeg var innstilt på å slenge ut en pupp hvor som helst, være kul og avslappet, og bli tynn som en strek, samtidig som ungen ble stor og sunn. Det ble ikke sånn, si. Det amme-nederlaget ble ganske tungt, og derfor var jeg faktisk litt nervøs denne uka, da jeg for første gang siden Tidemann ble født, skulle møte Gro Nylander igjen.

Hun er ukas gjest i Foreldrerådet, og det handler selvfølgelig om amming. Hvordan, hvorfor, og hva man skal gjøre når man ikke får det til. Jeg skulle veldig ønske jeg hadde hørt denne episoden selv, før jeg fikk barn, for da tror jeg jaggu det hadde gått mye lettere. Del gjerne denne med en gravid venninne (eller kjæresten hennes), eller en som er luta lei av å sitte med puppene ute, for her er det både råd, trøst og svar på det meste. Og så har Nylander møtt kongen! Hun ble nylig slått til kommandør av den kongelige norske St.Olavs orden for sin innsats for folkehelsen, og hva tror du hun spurte Kong Harald om da hun møtte ham? Selvsagt om han hadde fått pupp nårhan var liten 🙂

Hør hva han svarte her:

God mandag, fine folk!!!!

 

2 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære alle perfekte foreldre

 

IMG_4644

Kjære du som følger nøye med på oss hele tiden, og signaliserer med øyne, pekefinger og sukk når vi ikke gjør ting riktig. Kjære du som skriver i forumer, kommenterer på saker (noen ganger uten å ha lest dem først), du som får til alt hele tiden, som beholder roen i alle situasjoner og aldri gjør feil. Hører du meg? Jeg vil gjerne ha din oppmerksomhet et lite øyeblikk, jeg har noe å tilstå.

Jeg er nemlig en sånn uperfekt mamma. Jeg er en sånn mamma som ikke alltid vet hva hun skal gjøre i mammajobben. Jeg ser at du stirrer på oss når vi bråker på bussen. Du er trøtt og vil ha fred og ro på vei til jobben, jeg skjønner det kjempegodt, men vi er nemlig midt inni en lek fra verdensrommet. Og bussen er et romskip, eller kanskje en skute. Og noen ganger vil ungen min høre om forplantning, midt i rushtrafikken. Gjerne med utestemme.  Og jeg ser at du ser, og jeg prøver å snakke stille, holde hånden hans og alt det der, men så har vi hatt en lang morgen, og jeg er også trøtt, og vi skal i barnehagen og jeg vet at vi forstyrrer, men jeg vet ikke bedre enn å bare følge ham i leken og praten akkurat nå.

Jeg er en sånn mamma som ikke alltid klarer å si nei, når barnet mitt har gode argumenter for at jeg skal si ja. Fordi jeg tenker at verden belønner gode argumenter, og det er jo min jobb å lære ham om verden? Så jeg sier ja, etter at jeg har sagt nei, fordi barnet mitt overtaler meg, rett og slett. Og så koser vi oss med den isen, før middag til og med! Og ganske ofte spiser vi ikke ved bordet!! Vi spiser i trappa, eller på gulvet, vi spiser til og med sølete mat i sofaen! Og den bør renses, men det har jeg ikke gjort, så nå er den flekkete. Hvis du er hjemme hos meg en gang, ikke kikk under pynteputene, – de står der for en grunn.

Jeg er en sånn mamma som ikke alltid beholder roen, som kan skrike til ungen min når jeg blir sinna, jeg kan til og med begynne å gråte. Og selv da kan han fortsette å krangle. Og så krangler vi lenge, og så kapitulerer vi, også trøster vi hverandre etterpå og sier unnskyld. Og så prøver vi en gang til, men det kan hende vi krangler igjen. Noen dager krangler vi mye og er sure på hverandre, og man kan se det i fjeset mitt.

Jeg er en sånn mamma som googler råd om oppdragelse, og leser hva du skriver. Og ifølge deg, så burde jeg ikke vært mamma i det hele tatt. For vi er ikke sammen, pappaen hans og jeg, og vi har ikke en egen leilighet som vi flytter inn og ut av så barnet vårt kan bo samme sted. Ungen vår blir fraktet fra hus til hus, og han virker veldig fornøyd, men jeg ser at du mener vi burde gjort det annerledes. Vi burde holdt sammen, og vi burde i alle fall ikke sendt ham med bag frem og tilbake.

Jeg er en sånn mamma som ofte glemmer ekstra skift i barnehagen, jeg skjærer aldri ut kule former på grønnsakene i matboksen og ganske ofte er det flekker etter frokostyogurten på skjorta hans før dagen egentlig har begynt, men vi skifter ikke for jeg har glemt å henge opp vasken. En gang forsov jeg meg til Lucia-feiringen i barnehagen fordi jeg hadde vært på julebord kvelden før. Pappaen hans var der, sammen med barnet vårt, men jeg rakk det ikke. Og da gråt jeg, fyllesjuk som jeg var, og skammet meg veldig.

En annen gang, så rev jeg istykker en lekekatalog barnet mitt elsket, og kastet den på gulvet, fordi han ikke ville høre på meg. Det er helt sant. Og så sank jeg ned på gulvet ved siden av ham, og så gråt vi begge to, og da jeg hadde sagt unnskyld og vi hadde trøstet hverandre, og lest nattabok og han sov, så googlet jeg først «dårlig mor», og så bestilte jeg gråtende alle lekekatalogene det gikk an å få tak i. Da kom det åtte kataloger i postkassen noen dager senere, og vi jublet. Vi snakker fortsatt om den gangen «mamma var så dum» hjemme hos oss, mens vi kikker på bildene i de nye katalogene.

Kjære perfekte foreldre, jeg er veldig imponerte over dere alle sammen. Dere har alltid rene unger, dere beholder alltid roen, og dere vet alltid best. Jeg er bare ikke en sånn som dere. Jeg kommer aldri til å bli en sånn. Jeg håper vi kan leve side om side likevel, at barna våre kan gå i den samme barnehagen og at vi kan ta den samme bussen. For jeg tror kanskje vi kan lære noe av hverandre? Jeg er i alle fall den første til å forstå, hvis du en dag ikke helt får det til du heller. Når ungen din slår seg vrang, du klikker i vinkel eller enda verre; forstyrrer folk på offentlig transport. Jeg lover å smile til deg, for jeg vet akkurat hvordan du har det.

God lørdag!

IMG_4646

 

Ikke alltid perfekt mamma eller pappa? Sjekk ut podcasten min; Foreldrerådet. Så kan vi både lære mer, og trøste hverandre med våre uperfekte historier. For det er faktisk ganske mange av oss 🙂

 

2 Comments

Når man ikkje vil sove bort sumernatta

 

Den eldste og den yngste sjekker krabbefiskeføret
Den eldste og den yngste sjekker krabbefiskeføret

Så kjører man bil fra byen, hvor fortauene damper av en skikkelig skur som gjorde alle overraskede og veldig våte. Man putter barn og venninne inn i en skitten bil, som flyter av upantede flasker og leker og rot, og så kjøper man en is. Isen smelter nedover klærne, man kjører med åpne vinduer mens man venter på at airconditionen skal virke.

Siden alle andre også vil ut av byen, til hytter og skur og campingplasser, så blir man stående i kø. Men ungen synger sanger han finner på selv i baksetet og stemningen er god, selv om dagen allerede har vært lang, og køen er enda lengre. Etterhvert kommer man frem, og alle matvarene som var puttet i poser har trillet ut på gulvet og renner ut av alle bildørene sammen med ispapir og legoklosser, men rekene er fortsatt ferske og Foffa står og venter i båten med sommersmil i fjeset.

Så får man kjøre båt på flatt vann, hvor ungen får styre og svømmevesten lukter gammel solkrem, og så kommer man frem til en øy, hvor gresset er høyt og krabbene ligger og lurer i tangen og man blir tørst av lukten fra skogen. Og så er det hvitvin i kjøleskapet og majones til rekene og ungen er skitten og lykkelig og ingen vil legge seg. For når klokken blir mye, så skinner fortsatt sola, og det er ulogisk at man skal i seng.

Det er mye viktigere å kikke på insekter, pusle med fiskekroker, mate måker med rekeskall og spise kokosboller til dessert. Og så tøyser vi og leser gamle gulnede bøker, og skravler en del og snekrer litt. Og så ser vi på fluer som parer seg, og andunger som er søte og snakker om de somrene som har vært, og hvordan denne skal bli. Og plutselig er det langt på natt, og ungen sovner motvillig, mens vi andre åpner en flaske hvitvin til.

God natt 🙂

IMG_4682