2 Comments

Viktigheten av en innadvendt onsdag

 

Hilser fra sofaen, der det feires innadvendt onsdag.
Hilser fra sofaen, der det feires innadvendt onsdag.

Noen ganger blir jeg lei av meg selv. Gjelder det bare meg, eller er det noe alle føler innimellom? Blir Kongen lei av seg selv noen ganger? Hva med Fotballfrue? Eller sånne motedronninger med store øyenbryn og rare klær? Jeg blir i alle fall lei. Jeg blir lei av å høre min egen stemme, jeg blir lei av å møte mitt eget blikk i speilet, jeg blir lei av å være i egen tilværelse. Etter 33 år som meg selv, så har jeg heldigvis lært hva det egentlig betyr.

Da jeg var yngre så var det på sånne dager som dette at jeg bestilte meg turer til utlandet, gikk bananas på shopping eller ommøblerte i leiligheten. Jeg trodde den følelsen, den litt grå følelsen av å være lei, betydde at jeg måtte endre noe, flytte på senga, kjøpe nytt undertøy, eller dra til Spania.

Det kan bli både dyrt og ganske irriterende, for uansett hva jeg kjøper eller hvor jeg drar, så drar jeg jo dit med den samme pakkeløsningen av et menneske; -meg selv. Og det var jo akkurat denne personen jeg var lei av, så det ble aldri helt sånn som jeg så for meg.

Misforstå meg rett, jeg er helt fornøyd, jeg har ingenting alvorlig å utsette på egen person, jeg kan bare bli litt lei liksom. Skjønner dere hva jeg mener? Litt sånn som man blir lei av folk man ikke kjenner kjempegodt, men likevel drar på hyttetur med. Og så står man der på fjerde døgnet, og kanskje vasker opp i en balje på et hyttekjøkken, og så kjenner man at man bare er lei. Personen som står ved siden av er hyggelig og alt det der, men man orker ikke flere historier. Man orker ikke stemmen, ikke faktene og ikke stilen. Og så begynner man å lete etter feil, og skulle ønske man hadde dratt på hyttetur med noen andre. Men det hjelper jo ikke, for der står man, stuck i oppvasken, og man skal ikke hjem før i morgen.

Uansett, det er altså ikke så lenge siden jeg prøvde å løse sånne dager som dette, med å skape digresjoner for meg selv. Men det var før jeg skjønte helt hva som lå bak. Jeg må si det er ganske mye enklere nå, for nå har jeg funnet løsningen. Den handler ikke om å kjøpe billetter til et varmt land, eller nye kjoler, eller å invitere masse mennesker på fest. Når jeg er lei av meg selv, så er det rett og slett et tegn på at jeg er litt sliten, og trenger en innadvendt dag. En dag uten noen forventninger, uten selskap, uten planer og uten å vurdere egne prestasjoner. En dag hvor jeg i mindre grad skravler, leverer, mener og løser problemstillinger. En dag hvor jeg er på sparebluss. Hvor mottoet mitt er «Det er som det er, og blir som det blir». Det gjentas mange ganger for meg selv, mens jeg gjør alt ganske sakte og helt uten forventning.

I dag kom det snikende, da jeg var på vei fra jobb. Mens jeg satt på bussen, så bli jeg lei av meg selv. Da jeg registrerte hva som foregikk, så kansellerte jeg planene jeg hadde, dro i butikken, handlet bare det jeg var mest fysen på (fajitas, herregud jeg elsker fajitas!), dro hjem, droppet alt jeg hadde på listen over gjøremål, og skrudde av lyden på telefonen. Det er innadvendt onsdag her hos meg ikveld. Jeg hører at folk er ute i sola, jeg skjønner at kvelden er ung og sikkert kunne inneholdt en hel rekke gøyale ting, men jeg skal bare være her. Jeg skal bare lade. Kanskje grer jeg Knut (minner om at han er en katt), kanskje legger jeg på rent sengetøy, kanskje tar jeg et glass vin, kanskje leser jeg en bok, kanskje gjør jeg det ikke. Det er som det er, og blir som det blir, – og det er ganske fint.

Fra dypet av sofaen logger jeg med dette av macen (eller ikke helt, jeg skal se på serier, men dere skjønner hva jeg mener) og legger meg til lading.

God onsdag, alle sammen!

🙂

 

 

2 Comments

  1. Jepp, de dagene kjenner jeg til. Veldig fin tanke, det at man bare er litt sliten når den følelsen kommer snikende. Håper du har hatt en fin kveld 😊

Legg inn en kommentar