2 Comments

Tett inntil, hele tiden (og det kan være litt slitsomt)

 

Tidemann en uke gammel. Her hvilende tett inntil Mommo (så jeg kunne ta meg en dusj).
Tidemann fem dager gammel. Her hvilende tett inntil Mommo (så jeg kunne ta meg en dusj).

Jeg husker veldig godt at det alltid var varmt hjemme, i sterk kontrast til alle kuldegradene utenfor. Jeg husker at jeg surra rundt, med puppene ute, tidvis påkledt på resten av kroppen, tidvis ikke. Jeg husker at jeg etterhvert fikk senebetennelse i armene, at jeg var stiv i nakken og at jeg aldri fikk være i fred. Jeg husker også at jeg følte meg som en apemamma, en som alltid hadde en annen kropp klengende på meg. Jeg husker at det var koselig, jeg husker at det var vamt og fint og nært. Og jeg husker at det var slitsomt.

Når man først går i ni måneder med en unge inni kroppen sin, så gleder man seg ettehvert veldig til å få kroppen sin tilbake. Jeg gjorde i alle fall det. Men så kommer babyen ut, og man skal starte hele den nye tilværelsen, og man vil gjøre det riktig, og det er amming og kos og venner som skal se, det er besteforeldre som skal hilse på, turer med vogn, gruppeaktiviteter man skal være med på og kanskje noe trening. Og så sover man lite, og så blir man sliten, og så lurer man på om det var sånn det skulle være?

Må ungen henge på pupp eller kropp hele tiden? Hvorfor det? Kan man få gå på do alene liksom? Hva om man blir lei da, hva om man vil være litt for seg selv? Hvorfor er det så viktig med den nærheten? Hva skjer i babyens kropp når den er inntil mamma, og hva skjer med mammaens kropp? Burde man alltid sove på samme rom som ungen sin? Hva om man ikke får sove da?

Nok en gang er fødselslege (og ammeguru) Gro Nylander gjest i Foreldrerådet. Nok en gang gjør hennes tilstedeværelse, hennes kunnskap, og hennes svar, at jeg får lyst på en unge til (!). Jeg får lyst til å gjøre alt på nytt. Jeg skulle så veldig gjerne ha visst alt dette før jeg ble mor! Da hadde jeg kanskje skjønt viktigheten av å virkelig ta det helt med ro, og kanskje ville jeg hatt større glede av den aller første perioden i Tidemanns liv.

Det gikk jo bra med oss, jeg angrer ikke liksom, men jeg håper dere deler denne episoden med noen som er gravide, eller som akkurat nå sitter hjemme med en helt nyklekket baby. Kanskje får de en litt bedre start på det hele da? Det hadde vært fantastisk. Og så håper jeg dere liker historien om Lille Boris, den elsker nemlig jeg.

Klem fra verpesjuk, singel kvinne (uæææææ!!!! Takk Nylander!!).

God mandag!

 

2 Comments

  1. Å herrejemini som jeg savner en sånn liten bylt som bare vil være tett inntil❤️ Jeg skjønte ikke helt hvor fort denne tiden gikk med førstemann – så derfor nøt jeg andremann som var skikkelig klengete til fulle drag. Spedbarnstiden går så (altfor) fort og kommer jo ikke igjen, så selv om det kanskje ikke er like lett å huske på midt oppi all grining og klenging, bare nyt babyen – pust dypt og senk pulsen – før du vet ordet av det er de tweens og da vil du tenke med lengsel på den klengete babyen😉 Selv om tweens kan være litt kosete innimellom de også, altså 😁

    1. Ja, jeg kan kjenne at jeg får litt panikk av at Tidemann vokser så fort. Men det hjelper jo ikke noe særlig 🙂 Han har lovet meg at han skal kose med meg til han blir 40 år (så får vi se).

Legg inn en kommentar