Note to self

 

Viktig med ferske aviser og avslappa holdning når man er live på radio
Viktig med ferske aviser og avslappa holdning når man er live på radio

God morgen! Vi startet dagen hos Tidenes Morgen på p13 i dag, Tidemann debuterte på direkteradio, og fortalte blant annet at han planlegger å drikke øl i friminuttene på ungdomsskolen (!). Oppdragelsespoeng til meg der altså. Reagerer med å tenke «hvor har han det fra?», for jeg drikker aldri alkohol når han er hos meg. Jeg har jo annenhver helg fri til å drive med den slags, så det løser seg selv. Men så hører jeg meg selv i dette intervjuet,  og registrerer at jeg snakker både om drinker og hvitvin på fem minutter liksom. Herregud, det bør vel være grenser for hvordan jeg skal idyllisere promille? Note to self; snakke mindre om alkohol foran barnet mitt.

Ellers var jeg så stressa før vi kom oss til NRK at jeg ble brysk med han bak disken på Kaffebrenneriet, han skravlet i vei med en dame, sikkert om hyggelige ting, men jeg ble hun som snerret at jeg hadde dårlig tid, og himlet med øynene. det førte til at han gjorde feil, og ville lage kaffen min på nytt, men det hadde jeg ikke tid til, så da ble stemningen bare enda mer stressa. Note to self: ikke vær sur på fremmede folk, det er ikke deres skyld at jeg har dårlig tid.

Vi trodde det skulle bli regn i dag, og hadde planlagt å dra i svømmehallen, men siden jeg egentlig ikke liker klorvann, og sola skinner, så tar vi en u-sving når det gjelder den planen. Vi drar på hytta. Men siden jeg legger min sjel i å ikke legge for mange planer, så er ikke klærne våre nyvasket, bilen er full av panteflasker (ref. første avsnitt) og jeg vet ikke hvor buret til Knut er. Han må jo bli med. Han hater å kjøre bil, og kommer mest sannsynlig til å bæsje på seg. Å sitte timesvis i en bil med schtinkende kattebæsj er på topp ti lista mi over ting jeg hater. Note to self: det er fint å leve i nuet og sånn, men når man har barn og katt og ferie, så kan det være lurt å planlegge bittelitt.

Vi får se hvordan denne dagen utvikler seg. Jeg kjenner allerede på dag tre, at det er vanskelig å holde forventningene til erkeidyll nede. Det er bare å minne seg selv om at det blir som det blir, ta det rolig i svingene, og fokusere på det som er bra. For midt i min veldig selvsentrerte verden, hvor stress før iskaffen er konsumert og manglende rene klær har hovedrollene i dag, så leser jeg om terrorangrep i Istanbul og andre grusomheter. Fy faen. Note to self: Husk hvor vanvittig heldige vi er. Vi er trygge, vi har hverandre, og sommerferien er såvidt i gang. Alt annet er uviktig, det er bare lett å glemme det.

Sånn. Det er bare å sette i gang.

God onsdag!

 

 

 

 

Skatter, strand og samtalekondis

 

Speider etter kvinner og gull
Speider etter kvinner og gull

Når man blir sittende opp til klokka to, fordi den gode samtalen dukker opp med en venninne, så er det litt dumt at Tidemann vil stå opp halv syv neste morgen. Men sånn er livet, og selv om jeg med list og lemp prøvde å kjøpe meg tid med både TV, muffins og løfter om en blidere mamma hvis jeg fikk være i fred, så ble jeg dratt opp av dyna og inn i morgenen ukristelig tidlig til ferie å være.

Likevel vil jeg understreke at det var verdt det. De kveldene den gode samtalen, den praten man ikke kan få på bestilling, dukker opp, så må man bare ta den. Er dere ikke enige? Det er en evne jeg setter veldig høyt hos folk, det med samtalekondis, når man er inne i en god skavleflow. Mange folk ser på klokka for å vurdere om man skal fortsette samtalen, mens andre bare blir i den. Sånn var det i går kveld, mens alle andre så på fotballkamp og heiet på Island, så min venninne Kristine og jeg på Ungkaren, sesong 20 (!), til langt på kveld. Da vi skulle avslutte og gå hvert til vårt, så starten den store samtalen om kjærlighet. Eller, i alle fall en av samtalene man kan ha om kjærlighet. Hvem hadde trodd at Ungkaren kunne gjøre noe sånt?

Siden hun har nøyaktig like mange spørsmål (og like få svar) som meg, og minst like god kondis på skravling, så ble den samtalen veldig lang. Ingen av oss endte med hverken nye menn eller de store svarene, egentlig. Men jeg ble bittelitt klokere, både på henne, og på meg selv, og på selve programmet Ungkaren og kjærlighet generelt. Da får man bare tåle å gå med sovestriper i fjeset dagen derpå, spør du meg.

Like fullt, prosjekt lave forventninger har gått som ei kule i dag, for da jeg fikk gnidd søvnen ut av øynene så var det sol og varmt, til min store overraskelse. Så vi pakket med oss mat og badetøy og den nye metalldetektoren i bilen og stakk på stranden. Det var det ingen andre i Oslo som gjorde tydeligvis, vi var nesten alene hele dagen, og kunne sole kroppene, bade i sjøen og finne skjulte skatter.

Med en fangst full av skjell, rustne spiker, ståltråd og sand (tror han er over snittet opptatt av skrap), ble dagen en suksess. Og når man får krysset av på bading, is, og strand i ferieskjemaet, så føles det ikke så ille at det er spådd regn i en uke fremover. Eller, det er løgn. Men jeg stoler nesten like lite på meteorologer som jeg gjør på horoskop (som jeg også leser bekymringsverdig ofte), det får bli som det blir.

Nå spiser min salte skrotnisse pinne-is i badekaret («Jeg må få dessert hver dag når det er ferie, Mamma»), før han skal stupe i seng. Jeg skal endelig få sett siste episode i Game of Thrones etterpå, for sånt blir det lite av når solen står høyt, og den gode samtalen tar fokus fra serier på internett. Sommerferie ass.

Håper dere koser dere glugg alle sammen!

🙂

Jeg sa han skulle finne en diamantring for å øke feriebudsjettet. Han fant en ståltråd, men var like fornøyd.
Jeg sa han skulle finne en diamantring for å øke feriebudsjettet. Han fant en ståltråd, men var like fornøyd.

 

Prosjekt lave forventninger

 

Idyll ser ikke alltid ut som man tror
Idyll ser ikke alltid ut som man tror

Jeg er verdensmester i forestille meg ting. Dere som leser denne bloggen vet jo det, jeg ser alt for ofte for meg idyll, suksess og perfekte dager, men så innhentes jeg brutalt av realiteten, og blir skuffa. Selv om jeg vet det, selv om jeg har gjort den samme feilen en million ganger, så lærer jeg veldig sakte, synes jeg. Og nå er det ferie, det er da drømmene mine blir mest urealistiske.

Jeg tror for eksempel alltid, når jeg tenker på sommerferien fra distansen, at jeg skal bli kjempebrun. Jeg ser for meg sandaler hver dag, nøttebrun kropp, gjerne iført kjole, med en blid unge ved min side. Jeg ser for meg lange sommernetter, med reker og hvitvin, harmoni på hytta med Mamma og Pappa, null friksjon, null regn og kanskje til og med at jeg skal jogge i skogen hver dag. «Til sommeren, så skal jeg bli en sånn person som oser av overskudd» tenker jeg. Og så ser jeg bare for meg latter, perfekte situasjoner og kanskje til og med en sommerflørt.

Jeg glemmer at jeg egentlig er en person som ikke blir brun (før jeg har vært gjennom hummer-fasen), at det som oftest regner en hel del, at jeg blir litt koko av å være på hytta med familien, og at jeg ikke liker så godt å jogge. Og så glemmer jeg at unger kan være akkurat like irriterende om sommeren som resten av året, og ikke minst at de står opp veldig tidlig. Blæh. Derfor blir jeg bare ikke frustrert over de litt mindre idylliske dagene, jeg blir ordentlig forbanna på meg selv, og skuffet, fordi drømmene ikke innfris.

Vel, denne sommeren skal bli annerledes. Jeg lanserer «prosjekt lave forventninger». Det høres kanskje trist ut, men jeg tror det kan bli råbra. Mitt mål denne sommerferien, er å stå opp hver morgen, med åpent sinn, og minimalt med planer. Vi har tre uker sammen, Tidemann og jeg, og vi har ingen konkrete planer. Vi trenger å bare være sammen. Uten at hodet mitt er hundre andre steder, bare stå opp hver dag, kjenne etter i kroppen og sammen finne ut hva vi har lyst til. Ikke hva vi har sett for oss, ikke hva vi forventer, ikke hva vi burde. Hva har vi lyst til?

I dag står det mellom å kjøpe metalldetektor (!), stikke på Hopp i Havet, eller besøke Foffa. Vi skal kjenne litt på det, mens vi spiser eggerøre og spiller Stigespill. Jeg har også litt lyst til å besøke en bondegård, hvis jeg skal være ærlig. Vi får se.

Hvis du kjenner deg igjen i det der med forventninger som ikke innfris, hvis du ser for deg at sommeren skal tilbringes med romantisk idyll, lading av batterier og perfekte barn, så er du hjertelig velkommen til å delta på prosjektet mitt. Hva skjer når man tar vekk forventningene? Hva skjer når man bare tar det som det kommer? Muligens vil familieterapeutene ha mindre å gjøre til høsten, hvis vi alle hadde sett på sommerferien med realistiske øyne.

Ukas episode i Foreldrerådet handler nettopp om sommerferien. Familieterapeut, sexolog og barnevernspedagog Thomas Winther gir konkrete tips til en vellykka ferie med familen. Og det handler ganske mye om å være realistisk. Da kan det nemlig bli større sjanse for faktisk idyll.

 

Familieterapeut Thomas Winther er heller ikke alltid perfekt. Det er digg å vite.
Familieterapeut Thomas Winther er heller ikke alltid perfekt. Det er digg å vite.

Når alle andre sover

 

IMG_2637

En situasjon jeg husker veldig godt fra min egen barndom, det var den ene gangen Mamma vekket meg, bare for hyggens skyld. Det var en fredag tror jeg, det var Grand Prix-finale, og jeg hadde sovnet i sengen min. Og så kom hun med varsom stemme, og vekket meg selv om det var lenge etter leggetid, og så spurte hun om jeg ville være med ned og se på.

Så fikk jeg sitte med dyne i sofaen, og være oppe midt på natten, sammen med de voksne, og se på TV. Jeg fikk spise varmt hvitløksbrød og drikke saft, og ingen andre barn var våkne. Det sitter i kroppen min som en helt magisk kveld. Derfor spurte jeg Tidemann i dag, siden vi har sommerferie, og jeg har festivalpass, om han ville være med på konsert, etter leggetid. Det ville han selvsagt.

Følelsen av å være oppe en sen og regntung sommerkveld, med høy musikk, vel vitende om at alle andre barn ligger og sover, den gjorde inntrykk. Og for meg, det å holde en liten varm hånd, å ha han med meg, som mannen i mitt liv, det var nesten enda hyggeligere. Riktignok håper jeg kanskje at mannen i mitt liv (han som jeg møter i fremtiden en gang), ikke er like opptatt av å samle søppel og skrot, som Tidemann var i dag, men man vet jo aldri?

Med sekken full av «skatter», tunge ben og store øyne, kom vi nettopp hjem, og han måtte ta en runde rundt på tunet her, for å kikke inn vinduene til nabobarna og forsikre seg om at det var sant, at han var den eneste ungen som var våken. Svært stolt, og svært sliten konstaterte han at det stemte.

Nå ligger den lille søppelsamleren i dyp søvn, i min seng, og sveisen hans lukter av panteflasker. Men det gjør ingenting. Vi kan alltids bade i morgen? Det er sommerferie, liksom. Takk for en superfin helg, Piknik i Parken, og riktig god natt folkens!

🙂

Han lukter som panteflasker i natt. Det får bare være.
Han lukter som panteflasker i natt. Det får bare være.
Liten, sliten og svært fornøyd.
Liten, sliten og svært fornøyd.

Den første dagen

Den aller første frokosten, på den aller første feriedagen
Den aller første frokosten, på den aller første feriedagen

Den første dagen du våkner opp, og kjenner deg litt forvirret. Den dagen du våkner med en følelse av at det er noe du har glemt, men du kommer ikke på hva. Kroppen er tunf, du har sovestriper i fjeset, det er klamt under dyna. Ikke før du står på badet, kommer du på hva det er som er annerledes. Og fra å være litt urolig, så blir du lettet, fra å tro du kanskje hadde et viktig møte, så faller alt på plass, og pusten blir plutselig dypere. Du har fuckings FEEEEERIEEEEE!!!!!

Før første gang på fem år, så har jeg fire uker sammenhengende ferie!!!!!!! Jeg vet ikke engang hvordan det kommer til å føles. Akkurat nå føles det MAGISK, for å si det mildt. Fire uker, fire hele uker, hvor dagene og deres innhold, kan bestemmes fullt og helt av Tidemann og meg. Han kommer hit i morgen. Det betyr at jeg denne dagen, denne solfylte lørdagen, har min aller første feriedag på helt egne premisser.

En av de menneskene jeg elsker aller høyest i hele universet, min lillesøster Katja, hun ligger og sover nå, i huset sitt rett oppi gata, og hun har bursdag. Og bursdag er ingen spøk i denne familien, spesielt ikke siden vår andre søster heter Nanna, og er en bursdagsmaskin. Katja sover søtt nå, så jeg kan trygt skrive det her, men straks får hun besøk av oss (og hun vet det ikke). Ingen bursdag passerer i denne familien, uten at du får morgenbesøk med kaffe og boller, Det kan faktisk bli litt i meste laget noen ganger, men det tas ikke hensyn, bursdager må feires. Uansett om du er syk, nyforelsket eller har flyttet til et annet land, så får du besøk på bursdagen din, hvis du deler gener med oss (eller har vikla deg inn i nærmeste krets på noe vis).

Vi skal på festival i dag, vi skal drikke kalde leskedrikker med alkohol i sola, vi skal høre på musikk og jeg skal hele tiden, hvert eneste minutt, minne meg selv på at det er den aller første, blanke, skinnende dagen, i min sommerferie. Jeg aner ikke hvordan den blir, det kan hende det blir regn, det kan hende det blir forventninger som ikke innfris, diskusjoner med femåringen, tørt brød og skorpe på leverposteien, men akkurat i dag er alle muligheter åpne, og det føles som jeg skal ut på eventyr. Den følelsen skal jeg knuge på, så lenge jeg kan. Fyttirassen så digg!!!!!

God lørdag, deilige folk!!!!

🙂

Homoinvasjon

På det skiltet der står det at man ikke skal kaste spytte, eller kaste sneiper på gulvet. Greit med noen regler, tenker jeg.
På det skiltet der står det at man ikke skal kaste spytte, eller kaste sneiper på gulvet. Greit med noen regler, tenker jeg.

Jeg så for meg at St.Hanskvelden skulle brukes til betaling av regninger, jobbinnspurt og kanskje noen episoder av «The Wire» på sofaen. Jeg lå riktignok til lading i går, men følte likevel ikke at jeg hadde full tank i dag. Så noe forefallende arbeid og et par speilegg til middag, var liksom ambisjonene for kvelden. Men så er jo livet sånn at det ikke alltid blir som man tror. For mens jeg satt på jobb og prøvde å komme gjennom lista med gjøremål, så tikket det inn ei litta tekstmelding.

«Du husker at vi kommer i kveld? Handler på taxfree, vi sees sånn klokka sju!». Jeg vet egentlig ikke om Eirik egentlig har gitt meg beskjed før, det er godt mulig (han er en ryddig type, det er han som har det slottet (!) jeg har skrevet om før), men jeg kan ikke huske å ha blitt fortalt at han og kjæresten skal kjøre fra Paris til Oslo og besøke meg denne helgen. Men nå satt de plutselig på Color Line, og spiste buffet, og gledet seg til å se meg.

Plutselig ble kvelden med speilegg, til en liten fest med de skjønneste menn fra Frankrike. Og fine menn fortjener rent hus, og blomster i vaser, og kald hvitvin. Så den ekstra lange arbeidsdagen, ble kuttet ned til et minimum, og før jeg visste ordet av det var kroppen min i butikken og armene fulle av blomster, vin og mat.

Jeg kjøper alltid blomster når jeg skal vaske hus. Jeg setter en vase med blomster midt på bordet i en schtøgg stue, og så blir det veldig mye lettere å gjøre resten fint. Noen ganger, når det er skikkelig mye å fikse, så kjøper jeg meg et interiørblad også. Så setter jeg meg ned midt i hverdagsrotet, og leser om andre menneskers plettfrie hjem, og på ett eller annet tidspunkt, så blir jeg så irritert over at de har det så fint, at jeg får ånden over meg. Men i dag trengte jeg bare blomster.

Nå er hvitvinen kald, gulvene rene, pannen svett og vennene mine rett rundt hjørnet. Det blir ikke bål (med mindre ting går helt over styr, det hender jo), men jeg vet det blir skravling og fjas og fnising. Jeg trodde jeg trengte en kveld til med hvile, for å fullade liksom, men jeg tok feil. Jeg trengte bare homobesøk fra Paris og noen blomster i en vase.

Uansett om du skal ligge på sofaen, ligge med kjæresten din, eller seile rundt på fjorden denne kvelden;

God St.Hanskveld, fine folk!!

🙂

2 Comments

Viktigheten av en innadvendt onsdag

 

Hilser fra sofaen, der det feires innadvendt onsdag.
Hilser fra sofaen, der det feires innadvendt onsdag.

Noen ganger blir jeg lei av meg selv. Gjelder det bare meg, eller er det noe alle føler innimellom? Blir Kongen lei av seg selv noen ganger? Hva med Fotballfrue? Eller sånne motedronninger med store øyenbryn og rare klær? Jeg blir i alle fall lei. Jeg blir lei av å høre min egen stemme, jeg blir lei av å møte mitt eget blikk i speilet, jeg blir lei av å være i egen tilværelse. Etter 33 år som meg selv, så har jeg heldigvis lært hva det egentlig betyr.

Da jeg var yngre så var det på sånne dager som dette at jeg bestilte meg turer til utlandet, gikk bananas på shopping eller ommøblerte i leiligheten. Jeg trodde den følelsen, den litt grå følelsen av å være lei, betydde at jeg måtte endre noe, flytte på senga, kjøpe nytt undertøy, eller dra til Spania.

Det kan bli både dyrt og ganske irriterende, for uansett hva jeg kjøper eller hvor jeg drar, så drar jeg jo dit med den samme pakkeløsningen av et menneske; -meg selv. Og det var jo akkurat denne personen jeg var lei av, så det ble aldri helt sånn som jeg så for meg.

Misforstå meg rett, jeg er helt fornøyd, jeg har ingenting alvorlig å utsette på egen person, jeg kan bare bli litt lei liksom. Skjønner dere hva jeg mener? Litt sånn som man blir lei av folk man ikke kjenner kjempegodt, men likevel drar på hyttetur med. Og så står man der på fjerde døgnet, og kanskje vasker opp i en balje på et hyttekjøkken, og så kjenner man at man bare er lei. Personen som står ved siden av er hyggelig og alt det der, men man orker ikke flere historier. Man orker ikke stemmen, ikke faktene og ikke stilen. Og så begynner man å lete etter feil, og skulle ønske man hadde dratt på hyttetur med noen andre. Men det hjelper jo ikke, for der står man, stuck i oppvasken, og man skal ikke hjem før i morgen.

Uansett, det er altså ikke så lenge siden jeg prøvde å løse sånne dager som dette, med å skape digresjoner for meg selv. Men det var før jeg skjønte helt hva som lå bak. Jeg må si det er ganske mye enklere nå, for nå har jeg funnet løsningen. Den handler ikke om å kjøpe billetter til et varmt land, eller nye kjoler, eller å invitere masse mennesker på fest. Når jeg er lei av meg selv, så er det rett og slett et tegn på at jeg er litt sliten, og trenger en innadvendt dag. En dag uten noen forventninger, uten selskap, uten planer og uten å vurdere egne prestasjoner. En dag hvor jeg i mindre grad skravler, leverer, mener og løser problemstillinger. En dag hvor jeg er på sparebluss. Hvor mottoet mitt er «Det er som det er, og blir som det blir». Det gjentas mange ganger for meg selv, mens jeg gjør alt ganske sakte og helt uten forventning.

I dag kom det snikende, da jeg var på vei fra jobb. Mens jeg satt på bussen, så bli jeg lei av meg selv. Da jeg registrerte hva som foregikk, så kansellerte jeg planene jeg hadde, dro i butikken, handlet bare det jeg var mest fysen på (fajitas, herregud jeg elsker fajitas!), dro hjem, droppet alt jeg hadde på listen over gjøremål, og skrudde av lyden på telefonen. Det er innadvendt onsdag her hos meg ikveld. Jeg hører at folk er ute i sola, jeg skjønner at kvelden er ung og sikkert kunne inneholdt en hel rekke gøyale ting, men jeg skal bare være her. Jeg skal bare lade. Kanskje grer jeg Knut (minner om at han er en katt), kanskje legger jeg på rent sengetøy, kanskje tar jeg et glass vin, kanskje leser jeg en bok, kanskje gjør jeg det ikke. Det er som det er, og blir som det blir, – og det er ganske fint.

Fra dypet av sofaen logger jeg med dette av macen (eller ikke helt, jeg skal se på serier, men dere skjønner hva jeg mener) og legger meg til lading.

God onsdag, alle sammen!

🙂

 

 

2 Comments

Tett inntil, hele tiden (og det kan være litt slitsomt)

 

Tidemann en uke gammel. Her hvilende tett inntil Mommo (så jeg kunne ta meg en dusj).
Tidemann fem dager gammel. Her hvilende tett inntil Mommo (så jeg kunne ta meg en dusj).

Jeg husker veldig godt at det alltid var varmt hjemme, i sterk kontrast til alle kuldegradene utenfor. Jeg husker at jeg surra rundt, med puppene ute, tidvis påkledt på resten av kroppen, tidvis ikke. Jeg husker at jeg etterhvert fikk senebetennelse i armene, at jeg var stiv i nakken og at jeg aldri fikk være i fred. Jeg husker også at jeg følte meg som en apemamma, en som alltid hadde en annen kropp klengende på meg. Jeg husker at det var koselig, jeg husker at det var vamt og fint og nært. Og jeg husker at det var slitsomt.

Når man først går i ni måneder med en unge inni kroppen sin, så gleder man seg ettehvert veldig til å få kroppen sin tilbake. Jeg gjorde i alle fall det. Men så kommer babyen ut, og man skal starte hele den nye tilværelsen, og man vil gjøre det riktig, og det er amming og kos og venner som skal se, det er besteforeldre som skal hilse på, turer med vogn, gruppeaktiviteter man skal være med på og kanskje noe trening. Og så sover man lite, og så blir man sliten, og så lurer man på om det var sånn det skulle være?

Må ungen henge på pupp eller kropp hele tiden? Hvorfor det? Kan man få gå på do alene liksom? Hva om man blir lei da, hva om man vil være litt for seg selv? Hvorfor er det så viktig med den nærheten? Hva skjer i babyens kropp når den er inntil mamma, og hva skjer med mammaens kropp? Burde man alltid sove på samme rom som ungen sin? Hva om man ikke får sove da?

Nok en gang er fødselslege (og ammeguru) Gro Nylander gjest i Foreldrerådet. Nok en gang gjør hennes tilstedeværelse, hennes kunnskap, og hennes svar, at jeg får lyst på en unge til (!). Jeg får lyst til å gjøre alt på nytt. Jeg skulle så veldig gjerne ha visst alt dette før jeg ble mor! Da hadde jeg kanskje skjønt viktigheten av å virkelig ta det helt med ro, og kanskje ville jeg hatt større glede av den aller første perioden i Tidemanns liv.

Det gikk jo bra med oss, jeg angrer ikke liksom, men jeg håper dere deler denne episoden med noen som er gravide, eller som akkurat nå sitter hjemme med en helt nyklekket baby. Kanskje får de en litt bedre start på det hele da? Det hadde vært fantastisk. Og så håper jeg dere liker historien om Lille Boris, den elsker nemlig jeg.

Klem fra verpesjuk, singel kvinne (uæææææ!!!! Takk Nylander!!).

God mandag!

 

Søndagstrøst

Blomstene Tidemann har plukket er viktigere enn fettflekkene på bordet, i dette bildet.
Blomstene Tidemann har plukket er viktigere enn fettflekkene på bordet, i dette bildet.

Når helgen er over og mandagen nærmer seg litt for fort, når det du skulle ha gjort i går, ikke ble gjort allikevel, og det du gjorde i går kanskje ikke er det du er aller mest stolt over, så trenger man kanskje litt trøst. Sånn er det i alle fall for meg. Hvis du ikke har noen som sier akkurat det du trenger å høre i dag, så kan du få det av meg;

  • Du er kjempeflink. Det er veldig viktig å kose seg, og det er akkurat det du har gjort denne helgen. Bra jobba!
  • Du er skikkelig fin. Du er søt når du er bustete og litt uflidd, når du ikke har brukt tid foran speilet, men ute i livet istedenfor.
  • Du er innmari morsom. Spesielt når du slipper deg helt løs, og ler så mye at du gråter, da er virkelig helt fantastisk. Det burde du gjøre mer.
  • Istedenfor å stresse over det som ikke ble gjort av klesvask, støvsuging eller jobbing akkurat denne helgen, så burde du klappe deg selv på skulderen for at du lot være. Det er imponerende å klare å legge fra seg sånne uviktigheter, og bare nyte livet.
  • Livet ditt avhenger ikke av det du presterer akkurat nå, det handler faktisk svært lite om prestasjon. Så lenge du er fornøyd, føler deg trygg og bruker tid på folk du er glad i, så er du akkurat der du skal være.
  • De tingene du tviler på en søndagskveld, de skal du ikke vie så mye oppmerksomhet til. Bruk søndagskvelden til å lade, gjøre noe fint (for eksempel se siste sesong av «Orange is the new black»), og så kan du vurdere det i morgen. Det er jo fortsatt helg, eller hva?
  • Du er bra nok. Med alle dine svake sider, med alle dine tvil, med den kroppen du har, det fjeset du har og det livet du har. Du er helt og holdent bra nok. Give yourself a break.

God søndag! 🙂

 

Fra klynk i hjertet til kebab-prinsesse

 

Jeg liker faktisk ganske godt å rydde oppetter fine fester.
Det ser ikke så gøy ut nå, men det var det.

Tidemann stakk med Mommo på hyttetur, han ville lage «en hemmelig klubb» med henne og gå tur i skogen og lese bøker og være bare de to. Jeg kunne jo ha insistert på å være med selvsagt, men når fem år gamle fyrer med bestemt mine vil «finne insekter under steiner sammen med Mommo fordi hun er så kul», så tenker jeg at de skal få lov til det.

Så da satt jeg der, en fredag i juni, uten en eneste plan. Jeg kjente på et lite klynk i  hjertet, det skal jeg innrømme. Når man ikke er sammen med barnet sitt hver eneste dag, så får man noen ganger klynk i hjertet. Det varer ikke lenge, det er som et lite stikk, og det stikket minner deg på hvor ufattelig forelsket man er i sin egen unge, og hvor avhengig man er av å være sammen. Når stikket er over, så kommer man på hvor heldig man er, og så begynner man å se mulighetene i en junifredag uten planer.

Kvelden i går ble til en sånn kveld man bare har en gang i blant. La meg prøve å oppsummere ganske kort;

Ringer venner og søstre, sjekker beholdningen og har mange poteter og tre flasker alko. Lager patatas bravas, mens jeg dusjer (høres imponerende ut, men de sto altså i ovnen, mens jeg sto i dusjen). Åpner flasker, venner kommer, hører på musikk, synger mye, skravler mer. Har drikkelek fra fortiden til «Påa’n igjen» med Jan Eggum, tenker at lite har forandret seg siden jeg var 16. Glemmer tiden, danser på stuegulvet, søster kommer, danser mer. Vimser ut i sommernatten, ler så mye at jeg gråter mer enn fem ganger. Får vondt i kinnene og magen, og kjenner at det er det beste som finnes å le så mye. Drikker vann på bar, fordi kroppen ikke vil ha noe annet. Tror kvelden nærmer seg slutten, går forbi mitt gamle nabolag og møter kebabmannen. Han husker meg fra 15 år tilbake og mener jeg bør lage kebaben min sjæl. Tar over i disken, serverer burgere og alle slags retter til vennene mine (jeg vet at den pommes friten ble litt rar, Nanna, men det er første gang), mens vi synger til Jahn Teigens «Optimist» som spilles svært høyt på anlegget. Blir filmet av mine venner, fremmede folk begynner å bestille, jeg tar stive priser, vil øke omsetningen til foretaket. Kona til kebabmannen hjelper meg med å servere, hun er akkurat halvparten så høy som meg, hun fniser og vet bedre hvordan man lager cheeseburger. Ler nok en gang så mye at jeg gråter, ingen får det de har bestilt, men alle blir fornøyde. Spiser kebab. Tar taxi hjem. Humrer meg i søvn.

Livet ass! Det blir sjelden som man tror. Hverken når det gjelder forhold, karriere, hverdag eller fest. Det kan by på klynk i hjertet innimellom, det kan by på kjærlighetssorg, det kan inneholde de jævligste dager og mest irriterende situasjoner. Men som regel, når det ikke blir sånn som man har planlagt, så kan man hive seg rundt og så blir det bra likevel. Innimellom kan det faktisk bli skikkelig, skikkelig gøy.

God lørdag!!!! 🙂