4 Comments

The dark side

 

Bak vinduet i dette flyet satt det et rasshøl i dag.
Utsikten var fin, men hun som tok bildet er et ordentlig rasshøl noen ganger.

Jeg vet ikke med dere, men jeg har en mørk side. Det er bare å innrømme det, først som sist (det er mulig jeg har flere, men denne er jeg mest i kontakt med). I familien min kaller vi den «blid-streng», men det er egentlig et alt for hyggelig begrep på en ganske ufyselig versjon av meg. Jeg er rett og slett uspiselig. Gankse ofte klarer jeg å holde det inni meg, og godt er det, for hvis noen hadde lest tankene mine så hadde det fått store sosiale konsekvenser.

Etter et par dager, masse møter, mange folk, god mat, god vin og egentlig bare velstand, skulle vi i dag hjem fra Bergen. På et eller annet tidspunkt mellom sikkerhetskontrollen og boardingen, så dukket den mørke siden opp. Jeg begynner å skule litt på folk, og synes alle er veldig i veien. Jeg synes barn er stygge (!), folk er håpløse, jeg synes de har på seg duste klær og har rare sveiser og det irriterer meg at ikke bare alle tar seg sammen og er litt mindre til bry. Det irriterer meg at folk bare «er».

På Flesland i dag var det mange glade folk som skulle ut og fly, noen venninnegjenger som frakk øl, fornøyde familier som skulle på ferie, det var god stemning og fredag og ingen problemer. Midt i det surret av folk satt jeg, stadig mer irritert, skulende med stygt blikk. Jeg tror ingen av kollegaene mine merket noe, jeg sier jo ingenting, jeg bare sitter der og kritiserer alt som kommer i min vei, inne i hodet mitt. Etter å ha stått i en irriterende kø med folk som enten snakket for høyt, virket for blide eller gikk for sakte, så kom vi ombord til flyvertinner som også var irriterende der de sto i uniformene sine og hilste, og så fikk jeg vindusplass, rett ved siden av en sykt irriterende fyr. Han var en helt vanlig fyr, han gjorde ingenting, han var høflig og han holdt seg på «sin side», men når jeg er over på den mørke siden så er det ingen som slipper unna.

Her er noen av tankene jeg hadde i hodet i løpet av de 40 minuttene det tok fra vi lettet til vi landet:

  • «Herregud så irriterende bukser!!!! Er det kødd?? Hvem er det som går med sånne bukser?? Han har sikkert ikke noe liv.» (Han hadde på seg vanlige jeans)
  • «Må han puste rett ved siden av meg? Kan han ikke bare snu seg mot midtgangen når han skal puste? Er hdet noe seriøst galt med ham eller?» (Han satt og så rett frem, helt stille)
  • «Kødder du, skal han drikke vann? Kan han ikke bare vente til vi lander? Hvor sensitiv og fanatisk er du hvis du må drive å drikke vann konstant på fly, egentlig?» (Jeg drakk masse vann selv, hele turen)
  • «MÅ han se ut av vinduet? Det er JEG som sitter ved det jævela vinduet, og det er jo rimelig crazy oppførsel av han å se denne veien HELE tiden! Hva er det han vil? Skal han liksom prate, eller er han bare helt idiot?» (det var nydelig utsikt og sol over fjellene, og han kikket kanskje ut tre ganger)

Da vi gikk ut, så tok han ned bagen min, lot meg gå ut foran, og jeg presset frem et «takk» mens jeg inne i hodet mitt bannet, kalte ham for «drittsekk» og himlet med øynene. Jeg hatet de som tok trappen istedenfor rulletrappen (det er egentlig litt forståelig, de sender sånne «åh, se på dere som er late, vi liker å trene i trapper vi»-blikk), jeg hatet også de som sto på rullbåndet da jeg ville gå, og de som gikk forbi meg på rullebåndet da jeg ville stå. Jeg hatet Gardemoen, flytoget, alle folkene ombord, stemmen som sa at vi snar var fremme, og alle som smilte og sa «god helg».
Så der har dere det folkens, jeg kan virke hyggelig, men jeg er egentlig et rasshøl. I alle fall av og til. Det verste er at jeg tror sånn på min egen irritasjon, at selvinnsikten er helt borte. Helt til jeg snakker med for eksempel søsteren min, og hun bare ler av meg, fordi hun elsker at jeg er «blid-streng». Og så sier hun at vi må drikke vin, fordi hun elsker å ha meg med på byen når jeg er «blid-streng». Og så skjønner jeg selv hvor dust jeg er, og hvor mye slemt jeg har sagt til alle inne i hodet mitt, og så forvinner surheten som dugg for solen. Så hvis du som satt ved siden av meg på flyet i dag, på sete 9E på Norwegian fra Bergen til Oslo klokkan 14.40, så beklager jeg.Jeg trekker tilbake alt, buksene dine er helt ok og du er sikkert kjempegrei. Håper du får en veldig fin helg og kliner mye med noen. Og så vil jeg gjerne takke universet for at folk ikke kan se hva jeg tenker, og søstreren min som ler av meg, helt til jeg blir meg selv igjen.Sånn. Nå er det fredag!!!:)

 

4 Comments

  1. Ha! Jeg kjenner meg igjen – kom på jobb idag, fikk en litt kjip email i innboksen kl 09.15 – jeg tennte på alle plugger og gikk over til en kollega og freste at det kan jeg ha meg frabedt. Greit nok, mailen hennes var dårlig formulert, men jeg kunne jo tatt 10 min før jeg vandret over! Tilbake på plass og satt og skulte ned i pulten med dårlig sammvittighet – faen jeg må be om unnskyldning mandag. Men det er bare riktig. Greit mailen var dum men jeg kunne ha oppført meg bedre. Plaget meg i hele dag. Faen, noen ganger er det å være litt streng litt kjipt ass – bare spør Ruth 🙂 hun er en av oss – haha 🙂 God helg Thea!

    1. Hahahaha!!!! Digg å høre at det ikke bare gjelder meg 🙂 Du hadde i alle fall en slags grunn, jeg bare hatet han stakkars sidemannen fordi han levde 🙂 God helg!!!!

      1. Når man er sliten og trett (pokker jeg våknet halv seks idag uten grunn – ingen barn!) så går det desverre utover kollegaer noen ganger ikke sant?

Legg inn en kommentar