«Hvor blir man av når man dør, mamma?»

Lurt fjes, alvorlige spørsmål.
Lurt fjes, alvorlige spørsmål.

Tidemann spør mye om døden. Han lurer på hva døden egentlig er, hva som egentlig skjer med øyeeplene når man kommer i graven (!), hvordan man kan være sikker på at noen er døde («tenk om de vil ut av kisten da?») og han lurer på når han selv skal dø.

«Får jeg en ny mamma hvis du dør?» kan han gjerne slenge ut i bilen, på vei til barnehagen. Jeg får umiddelbar klump i halsen av å tenke på det, og svarer så godt jeg kan for både hans og min del.  Da min onkel døde i fjor, så var Tidemann med i begravelsen. Jeg var usikker på om det var «riktig», men han ville veldig gjerne se hvordan det var, så han ble med. Jeg var redd for at han skulle være urolig, at han skulle bli opprørt av å se mange voksne som gråt, og jeg var bekymret for hvordan han kom til å reagere på den alvorlige stemningen.

Under bisettelsen, mens orgelet spilte og tårene rant, så satt han musestille på fanget mitt. Varmen fra den lille kroppen, å kjenne hans hånd i min, gjorde opplevelsen veldig sterk. Jeg satt der og kjente på livet hans (som i og for seg er hele livet mitt) på fanget, og gråt fordi onkel Bås var død. Jeg tror ikke på Gud, og synes hele konseptet med døden er ganske vanskelig  å forstå. Det er utenfor min fatteevne at folk bare blir borte. Det er rart og ukjent og jeg skjønner det ikke, rett og slett.

Tidemann fikk se på kisten, han hadde mange spørsmål («hører han hva vi sier?») og han ville helst at vi skulle åpne opp så han kunne få se hvordan et dødt menneske ser ut. Han så alle de triste fjesene og han delte ut klemmer (og så oppførte han seg rimelig bråkete i selskapet etterpå, jeg måtte til slutt ta han med ut så han kunne løpe av seg energien). Det føltes fint, og vanskelig, og sterkt og riktig at han var med i den begravelsen.

Hvor mye barn skal barn egentlig få vite om døden? Mange foreldre jeg kjenner vil ikke snakke om det i særlig grad, noen forteller om himmelen og Gud, andre vil beskytte barna sine mot egen sorg, og forteller så lite som overhodet mulig. Denne uka i Foreldrerådet har jeg besøk av Bianca Simonsen, hun er barnevernspedagog og foredragsholder og kan mye om dette temaet. Hun forteller både hvordan og hvorfor man bør snakke med barn om døden. Du får også høre Cathinka fortelle om en dag i «mammajobben» hun skammer seg litt over. Det er jo sånn at vi prøver vårt ytterste hver dag, men ikke alltid får det helt til. Da er det fint at vi kan dele det i Foreldrerådet, til felles trøst, og samtidig lære noe som gjør oss enda bedre. Det er tross alt verdens viktigste jobb, eller?

Lik gjerne Foreldrerådet på facebook, skriv gjerne noen anmeldelser av programmet på iTunes, og del det mer enn gjerne med vennene dine, men først og fremst; ha en deilig mandag!!!

🙂 Thea.

Legg inn en kommentar