Lørdagsbrevet; Kjære hvetebakst

 

Hvetebakst 4 president!!
Åh, elskede!

Deilige luftige boller, knasende brødskorpe og søte brioche; dere er under angrep. Det har kommet en bølge av skepsis til landt vårt, og det er du, den mest velduftende saken som finnes, som er utpekt til synder. Om du ikke får skylden for verdens overvekt, så ropes det «gluten» med høye røster, eller du kuttes brutalt fra folks diett, fordi det er sesong for «sommerkroppen 2016», og du er fienden.

Kjære hvetebakst, jeg ser deg hver dag. Jeg ser deg ligge der i vinduene, i diskene, du flørter med oss som går forbi. Du lukter kanel, kardemomme og har pyntet deg med vaniljekremer og glasur, og du vet hvor deilig du er. Du gir oss vann i munnen, og det sendes mange lengtende blikk i din retning. Jeg skulle skikkelig ønske at vi kunne være sammen for alltid. Jeg skulle ønske jeg kunne stå opp med deg, ha deg på sengen, leve livet mitt med dere tett på i hele tiden.

At hver dag kunne startet med en nystekt criossant, med hjemmerørt jordbærsyltetøy. Jeg skulle ønske det var loff til lunsj, eller hva med deilig surdeigsbrød med knasende skorpe? Åh, kanskje til og med akkompagnert av deres beste venn meierismøret? Herregud! Kaffe og kanelbolle, en sånn stor en med mange snurrer og mye fyll. Eller kanskje et nysktekt skolebrød? Med masse kokos og vaniljekrem? Seriøst, elskede hvetebakst, jeg skulle virkelig ønske vårt forhold var bærekraftig og sunt, for det er sterke følelser involvert fra min side, det er helt sikkert.

Men når konsekvensen er at vi (i allefall noen av oss) må løpe på tredemøller i timesvis, løfte på tunge ting av jern, hoppe opp og ned i treningssaler dag ut og dag inn, når det er til gymsalen kroppen må sendes, når vårt forhold er inne i en god periode, så blir det ikke så hyggelig. Hvorfor må det være sånn? Jeg ser at noen klarer et balansert forhold til deg, jeg ser at noen har kropper som fungerer i perfekt harmoni, dere er kanskje ikke sammen så ofte, dere klarer å holde det casual, liksom. Jeg er dessverre ikke en sånn person. Derfor, kjære hvetebakst, blir dette forholdet så vanskelig i lengden. For jeg får liksom aldri nok. Jeg mister meg selv i møte med deg, rett og slett.

Det er mange av oss. Vi som elsker deg, som ikke forstår hvordan folk kan snakke stygt om det du inneholder, eller velge deg bort på fest. Vi som elsker deg, men som like fullt vet vi ikke kan leve tett sammen. Kjære hvetebakst, det er hverken sommerkroppen eller gluteninnhold som er skylden i at vi må holde litt avstand, det er rett og slett bare at det blir for intenst. Sånne forhold er ikke sunne for noen, man kan bli klin kokos av det (åh, kokos!). Håper likevel vi møtes i ny og ne, innenfor rimelighetens grenser. Og jeg kommer alltid til å sende lange blikk i din retning, der du ligger og byr deg fram.

Lykke til med dine andre forhold, jeg håper du finner ekte kjærlighet og at vi likevel kan sees innimellom. Jeg håper du overlever glutenhets og skjønnhetstyrrani, ikke mist troen på deg selv, du er fantastisk. Takk for alle fine stunder, gleder meg til flere!

Forever yours,

🙂 Thea.

 

Hvis du vil (og er en skikkelig grei person) så kan du følge denne lille bloggen på facebook. Så får du innleggene rett i feeden din, og slipper å huske denne adressen 🙂

Legg inn en kommentar