6 Comments

Note to self

 

Jeg er skikkelig dårlig til å bare ha det helt greit. Dette er et bilde av meg som øver på å bare ha det sånn.
Jeg er skikkelig dårlig til å bare ha det «helt greit». Dette er et bilde av meg som øver på å bare ha det sånn.

Noen ganger så føles det litt rart å ha en blogg. Nå har jeg ikke hatt denne bloggen så innmari lenge, men lenge nok til at det har blitt en del av hverdagen å sette seg ned, en eller annen gang i løpet av dagen, og forfatte et innlegg. Ganske mange spør meg hvordan jeg finner på ting å skrive om, og svaret på det er rett og slett at jeg ikke vet hva som kommer, før jeg åpner macen og starter å skrive. Da får jeg gjerne en klar idé fra dagen som har gått, og taster bekymringsløst i vei.

I dag derimot, så er jeg litt usikker på hva jeg skal fortelle. På fredager liker jeg aller best når jeg føler på feststemning, ekstra hygge og overskudd opp mot helg, for da kan jeg tulle og dele det med dere. Da får jeg likes og fine hilsener, og av og til føler jeg at jeg kanskje har sendt dere inn i helgen med en slags klem, eller en virituell high-five.

Akkurat i dag kunne jeg sikkert også gjort det, jeg mener jo at dere fortjener det aller beste, å ligge masse med noen dere liker, å kose dere glugg på fest, i sofaen eller hvor dere nå enn er. Men så åpnet jeg macen, og så var det liksom ikke det jeg skulle skrive om i dag. Det er ikke det at jeg er lei meg, men det er litt tåkete på en måte, jeg vet ikke helt hvorfor. Så jeg ringte søsteren min, Nanna. Når jeg skriver her, så tenker jeg ofte at jeg skriver til søstrene mine. De er lakmustesten på hva som er greit, hva som er innafor. De krever ærlighet, men de tåler en støyt, akkurat som dere andre som leser her, men som ikke er født av samme mor som oss (med mindre det er noe mamma ikke har fortalt oss, vel å merke).

Nanna spør om mitt liv, jeg forteller om dagen, den har egentlig i sin helhet vært fin. Jeg prøver å finne ut av hva det er som skurrer, hva det er som gjør at jeg ikke har en sånn «livet er enkelt»-holdning på fredagskvelden, som jeg pleier å ha. Er det fordi jeg fortsatt ikke har støvsugd? Er det fordi jeg er sliten? Har det skjedd noe? Er det fordi jeg egentlig vil drikke gintonic på bar, men må være hjemme med Tidemann? Nei, det er ikke derfor. Jeg er faktisk ikke det spor fysen på gintonic (!).

Er det fordi Tidemann, for første gang i sitt liv i dag, savnet faren sin skikkelig? Det var litt rart, faren hans er på ferie, han kommer hjem i morgen, og som regel er det null problem. I dag var han lei seg, men ville ikke ha kos, han sa bare «Jeg er bare litt ferdig med deg nå, Mamma. Jeg vil til Pappa.» Barn kan være ganske krasse i sin ærlighet ass. Men det er ikke derfor heller, jeg synes egentlig det er skikkelig fint at han savner noen andre enn meg, og i morgen kommer faren hans hjem og det blir så fint for dem begge å se hverandre. Så det er ikke det heller.

Heldigvis da, takket være søsterskravling, så kom jeg på hva det var. Det tok litt tid, men så skjønte jeg det. Det er bare sånn livet er! Jeg kan glemme det helt innimellom jeg, at livet også er ment å ha disse dagene. De litt flate, litt tåkete, litt treige dagene, hvor man hverken er blid eller sur, glad eller trist. Det er ikke noe galt med meg, jeg må ikke fikse noe, jeg trenger ikke å ransake sjelen, eller ta frem støvsugeren (selv om det på ett eller annet tidspunkt må gjøres). Jeg trenger heller ikke skrive et morsomt eller selvironisk innlegg om det på denne bloggen. Jeg kan jo bare fortelle det som det er, faktisk; hvis flere hadde fortalt om disse dagene, så hadde jeg kanskje ikke vært så forvirret i utganspunktet. Det er lett (og fristende) å spjåke til livet, men det er jo ikke alltid ærlig?

Nå som jeg både har funnet ut av det, og deler det her med dere, så skal jeg bare synke ned i sofaen, drikke noe midt på treet godt, og se på noe helt passe underholdende på TV. Så håper jeg at fredagskvelden til hver og en av dere er superhyggelig (mente alt det jeg sa med ligging istad), men hvis den ikke er det, hvis den bare er sånn passe, så kan dere joine meg i å bare akseptere at livet har sånne dager som det her også. Så kan vi se på TV fra hver vår sofa, og vite at det er helt innafor å ha det midt på treet. Og så er det jo lørdag i morgen. Hvem vet hvordan den blir?

God helg!

🙂 Thea.

 

 

6 Comments

  1. Åh, nok en gang setter du så fint ord på livets opp-og nedturer (eller bare bortover-rettfremturer). Jeg liker både deg og bloggen din??

    1. Åh, takk!!!! «Bortover-rettfremturer» er akkurat det livet mitt er i dag!!! Bra begrep ? God fredag til deg, Marta!!! ❤️

Legg inn en kommentar