Ballong-mafia, isfrokost og nasjonalromantikk

Slitne, men fornøyde folk.
Slitne, men fornøyde folk.

På tross av at jeg ikke drakk en eneste glass vin i går, så våknet jeg og følte meg fyllesyk i dag. Kroppen var tung, hodet føltes trangt, og kaffen virket liksom ikke. Hvorfor i all verden har vi ikke fri 18.mai? I nasjonen med mellomnavnet «inneklemt dag», hvorfor skal vi på død og liv jobbe 18.mai? Er det ikke mer naturlig å male den dagen rød, enn å for eksempel ha fri på Kristi himmelfartsdag?

Alle voksne jeg har snakket med i dag har vært litt grå i ansiktet, enten fordi de ventet 100 timer på et barnetog i går, eller fordi de drakk sjampanje fra morgen til kveld. 17.mai kan være en slitsom affære, rett og slett.

Når vi snakker om gårsdagen, så er det en ting jeg lurer på. Hvorfor kjøper vi sånne heliumsballonger til barna? For det første, den businessen der er rimelig lyssky. Hvem står bak? Hvem er det, i dette universet, som tenker at det er innafor å selge heliumsballonger for 300 kroner stykket, gatelangs? 300 kroner for EN BALLONG?!?!?!?! Og har NOEN sånne ballonghistorier noensinne endt godt? For hver eneste ballong som har blitt kjøpt på 17.mai, så står det et gråtende barn igjen og kikker opp mot himmelen, på et senere tidspunkt.

Jeg husker det selv, at Mamma og Pappa prøvde å fortelle meg om «ballonghimmelen» og tørke tårene mine, mens vi kikket mot skyene og så den stige høyere og høyere.  Hvor mange ballonger ble solgt i Norge i går? Hvor mange 300 kroners blanke dyr fløy mot himmelen, og lot slitne voksne og fortvilte unger stå igjen i menneskekaoset? Verdier for mange sydenturer forsvant i Oslos luftrom i alle fall. Sydenturer folk kunne trengt etter å ha gått i barnetog i hundre timer.

Uansett, dagen vår ble superfin for vår del. Jeg hadde (ved hjelp av dere) senket forventingene til det minimale, noe som anbefales på det varmeste. Da blir det som det blir, og i dette tilfellet ble det kos og hygge fra morgen til kveld (blant annet fordi vi unngikk ballongselgere). Tidemann spiste syv (!) is, det var det første han gjorde da han sto opp og det siste han gjorde før han la seg. Dagen startet med ham i lyseblå, ny dress, og da vi kom hjem så han ut som en slampete fyr som kom rett fra nachspiel med hull i buksa og skitt over alt.

Nå har jeg pakket vekk flaggene, fyrt i peisen (kom mai du skjønne, milde) og lagt meg på sofaen. Jeg fikk spist is, sett flere bunader enn øynene har godt av, jeg hørte korps, barnegråt og barnesang, og jeg fikk (som alltid) gåsehud og nasjonalromantiske tårer i øynene av det siste verset til «Norge i rødt, hvitt og blått». Takk for festen, folkens!

Nå kan vi hvile, det er et helt år til neste gang.

🙂 Thea.

PS: Har noen av dere observert folk i bunad i dag? Dette er jo den dagen i året hvor «Walk of Shame» virkelig gjør seg gjeldende. Ingenting er som å vandre gatelangs med pulesveis under bunadskysen, på vei hjem 18.mai, mens andre er på vei til jobb. Hvis noen av dere det gjelder, leser dette; håper det var hyggelig, håper dere har pleiet fyllenervene og at dere ikke møtte noen dere kjenner. Det går over.

Før- og etterbilde. 17.mai er over snittet gøy når man er fem år og har ny dress.
Før- og etterbilde. 17.mai er over snittet gøy når man er fem år og har ny dress.

 

 

 

Legg inn en kommentar