Du vet det er sommer når…

 

IMG_4436

 

  • Du våkner svett i senga klokka fem, har solen i fjeset og angrer på at du heller ikke i år prioriterte å skaffe rullgardiner
  • Du ikke orker varm kaffe til frokost, bare kald
  • Du oppdager hvordan tærne dine egentlig ser ut, som om de ikke har vært en del av kroppen din den siste tiden («Jøss»)
  • Folk i offentlige parker viser mer hud enn deltakerne i Paradise Hotel
  • Sjonglørene kommer tilbake i bybildet
  • Folk med dreads går på slakk line (why??)
  • Mødre spiser pølser med sand på stranda uten å surne på ungene sine
  • Du husker at man kan bli svett på de rareste steder
  • Isen smelter fortere enn du kan spise den, og minner deg på hvorfor du ikke går med hvite klær
  • Fluene kommer med snippsekkene sine og flytter inn i huset. «Hei! Vi er tilbake for å irritere deg enda en sesong!»
  • Katter ligger i skyggen (og er sure som alltid)
  • Barnet ditt lukter solkrem og sand (og du snuser litt ekstra på ham i smug)
  • Menn er deiligere enn ellers («Heihei alle sammen!! WOW!!»)
  • Vann smaker bedre enn før
  • Du får solbart. Ja, det er det noe som heter, faktisk. Det gjelder oss som blir brunere på overleppa en i resten av fjeset. Heldig med den.
  • Livet er enklere enn det var i går, og det eneste som har forandret seg er været.

Fy fader dere, det er SOMMER!!!!!! I alle fall i dag 🙂

Følge denne lille bloggen på facebook? Da slipper du å huske hele adressen (for det forventer jeg på ingen måte et du skal gjøre), og får innlegg rett i feeden din.

Den oppskrytte hverdagsmiddagen (og vår absolutte favoritt)

 

IMG_4619

Illusjonen:

Hjemmelaget, sunn og nydelig mat på et pent dekket bord, harmoniske og veloppdragne unger, forelskede voksne som sender hverandre blikk fulle av kjærlighet og varme. Barna som forteller morsomme historier om ting de har opplevd, latter, hygge og grønnsaker som sklir ned på høykant. Alle blir sittende lenge, alle takker for maten, og alle rydder bort sin egen tallerken.

Realiteten:

Praktisk mat som ingen elsker, men som er rask å lage og (forhåpentligvis) sånn passe innafor, slitne og sure unger som maser om å få noe annet, som ikke liker noe av det som står på bordet, og som bare vil spille på ipaden. Foreldre som er stressa, den ene har laget middag og den andre burde hjulpet mer til. Dårlig tid, for noen skal på trening og noen bør legge seg tidlig og noen har jobb de må gjøre etter at ungene er i seng. Saus på gulvet, makaroni i nesa og et barn som griner. Ingen sitter ved bordet, alle snakker forbi hverandre og en er pottesur.

Da jeg var barn, så spiste vi middag sammen hver dag. Tre søstre, mor, far og en sulten hund som lå under bordet og slikket i seg rester som datt ned. Vi gikk runder, alle fortalte om sin dag etter tur. Jeg husker det som hyggelig, samlende og litt tvansgmessig. Tidemann og jeg er jo bare to, og selv om det hender vi spiser ved bordet og skravler og hygger oss, så løser vi stort sett middagen på andre måter. Vi spiser «på snippen», som Mommo ville ha sagt. Vi spiser ved TV-en, ute på trappen, i parker, på stranden, på veien hjem, eller sittende på gulvet mens vi spiller stigespill.

Han har en favorittmiddag, min sønn, en klassiker som går igjen hver gang han får bestemme selv, og den ville han gjerne prate om på film. «Jeg kan jo ikke skrive, men jeg kan snakke på video på bloggen, så kan alle lage det til sine egne barn! Det burde de skikkelig.»

Her altså, er Tidemanns middagstips:

Bon appetit!

Ukas episode i Foreldrerådet (lik gjerne siden!) handler om mat. Barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen gir mange skikkelige gode råd til hvordan hverdagsmiddagen med unger kan bli en hyggeligere opplevelse. Du får også høre Berit fortelle om en litt klein situasjon fra mammalivet, noen ganger kan man faktisk også fortelle ungene sine for mye…

 

God mandag folkens!!! 🙂

 

 

«Jeg tror det er den best ideen i verden, faktisk»

 

Svett og lur fyr
Svett og lur fyr

Etter en helg fylt av fjas og vin og utdrinkingslag, så våkner jeg til en morgen med regn, støvete kroker og SØNDAG skrevet med store bokstaver over stemning og gjøremål. Jeg er vanligvis ganske lite glad i søndager, jeg har skrevet om det før, jeg kommer på alt jeg burde ha gjort, og etter det; alt det andre jeg også burde ha tenkt på at jeg burde ha gjort.

I dag hadde jeg skikkelig lite lyst til å ha en sånn dag. Da er det bare å brette opp ermene å få unna ting, så man slipper å tenke på det. Jeg tror tiden det egentlig tar å løse hverdagslige oppgaver er mye, mye mindre enn den tiden man bruker på å irritere seg over dem. Likevel gjør jeg mest av det sistnevnte. Knut skvatt veggemellom med trøtt tryne da jeg skiftet på senger, støvsugde, vaksket og styrte. Han blir dritsur på meg når jeg rydder. Katter vil jo helst bo i en rønne, hvor de kan krype inn i huler i rotet og lage seg reder. Vel, ikke i dag Knut.

Da Tidemann ble levert på døren (det beste jeg vet er å se det fjeset og kysse de kinnene igjen etter noen dager) så var jeg svett av husvask, mens han på sin side, var så full av energi som bare fyrer på fem kan være. «Kan vi pliiiiiiis dra på Hopp i Havet?». Bare tanken på å være i et innendørs lekeland fikk meg til å rynke på nesa. «Nei, det har jeg ikke noe lyst til i det hele tatt. Jeg må skrive noen mailer og sånn, og så må vi lage middag, og så skal jeg henge opp en vask» svarte jeg. Men Tidemann er en smart fyr. «Det som er veldig fint med Hopp i Havet er jo at du kan ta med deg datamaskinen, Mamma. Du kan skrive de tingene, og så kan jeg leke sånn at jeg blir svett, og så kan vi handle middag sammen og jeg kan hjelpe deg å lage den etterpå?». Stort lurt smil i et veldig søtt fjes.

Jeg føler at jeg som mor bør stå ved mitt nei, når jeg først har sagt nei. På en annen side er det jo sånn i verden, at folk med gode argumenter vinner frem i samfunnet? Hvis man er god til å prate for seg, så kan man snakke seg ut av det meste, både billettkontroller, bøter og kleine situasjoner. Sånn er livet, og det er jo min jobb å forberede Tidemann på livet. Er det ikke?

Så her sitter jeg da, på Hopp i Havet. Barnet er svett og lykkelig der han løper rundt, jeg har sendt alle mailene jeg trengte, morgendagen er forberedt, og jaggu er ikke huset støvsugd og hyggelig når vi kommer hjem. 1-0 til Tidemann for Hopp i Havet, og 1-0 til meg over den grå søndagen.

God søndag, godtfolk!

Lørdagsbrevet; Kjære sommerkroppen 2016

 

IMG_4279

De siste årene så har kropper i generell forstand fått en ny forventning over seg, de skal ikke bare bære oss rundt, de skal ikke bare holde oss i live og ta seg ut på generell basis, de skal visst også fornyes hver sommer. «Sommerkroppen» er på alles lepper, kroppen må jobbes med, den skal presser, trenes, den skal svette, løfte, løpe, den skal måles og vurderes, før den til slutt eventuelt kommer gjennom nåløyet, og kan merkes med «sommerkroppen 2016». Først da kan den sprade på stranden, ha på seg bikini og bade i havet.

Nå har jeg sett en del kropper i mitt liv, jeg har jo også en egen kropp, og jeg vet ikke hvor hyggelig kroppene våre egentlig synes det er at dette sommerkropp-begrepet har blitt innført. Har noen spurt kroppene våre hva de egentlig har lyst til? Min er i alle fall ganske ukomfortabel med å skulle forholde seg til masse mas om at den skal forandre seg før hver sommer. Jeg merker det på den, den setter seg på bakbena, rett og slett. Den får mindre lyst til å bade, mindre lyst til å sykle seg en tur, mindre lyst til å gå på stranden. Og det viktigste med sommeren, som i utgangspunktet er så alt for kort, er vel at flest mulig får kose seg med den? Her går kroppene våre rundt hele året og gleder seg til å kjenne på solen, magen gleder seg til å være i det fri, føttene gleder seg til å gå barbent, og så skal vi sette kriterier for den?

«Du får bare kose deg på stranden hvis du går ned noen kilo og strammer opp rumpa». Jeg syns ikke det er en så hyggelig beskjed å gi kroppen, jeg. Her jobber den hardt hele året med å holde deg levende, gjøre deg glad, og så skal du liksom kritisere den for å ikke være bra nok?

Så kjære «sommerkroppen», eller kjære kroppen som snart skal møte sommeren, gi nå faen i det folk sier! Ikke la de sure stemmene, de festbremsene av noen meninger ta fra deg sol og bading og fine dager i sola. Bare kle av deg, gå ut, løp i skogen, bad i havet, spis grillmat og nyt hver eneste dag med varme dette landet har å by på. Tusen takk for at du er så grei, for at du fungerer som du skal, for at du bærer hver og en av oss rundt så vi kan leve livene våre. Det står det skikkelig respekt av faktisk. Jeg lover deg at jeg ikke skal slenge noe dritt denne sommeren, jeg skal heller prøve å se på deg med kjærlighet, så vi sammen kan nyte hver eneste dag på stranden, hver eneste tur i skogen, og hvert eneste bad.

God lørdag!!

4 Comments

The dark side

 

Bak vinduet i dette flyet satt det et rasshøl i dag.
Utsikten var fin, men hun som tok bildet er et ordentlig rasshøl noen ganger.

Jeg vet ikke med dere, men jeg har en mørk side. Det er bare å innrømme det, først som sist (det er mulig jeg har flere, men denne er jeg mest i kontakt med). I familien min kaller vi den «blid-streng», men det er egentlig et alt for hyggelig begrep på en ganske ufyselig versjon av meg. Jeg er rett og slett uspiselig. Gankse ofte klarer jeg å holde det inni meg, og godt er det, for hvis noen hadde lest tankene mine så hadde det fått store sosiale konsekvenser.

Etter et par dager, masse møter, mange folk, god mat, god vin og egentlig bare velstand, skulle vi i dag hjem fra Bergen. På et eller annet tidspunkt mellom sikkerhetskontrollen og boardingen, så dukket den mørke siden opp. Jeg begynner å skule litt på folk, og synes alle er veldig i veien. Jeg synes barn er stygge (!), folk er håpløse, jeg synes de har på seg duste klær og har rare sveiser og det irriterer meg at ikke bare alle tar seg sammen og er litt mindre til bry. Det irriterer meg at folk bare «er».

På Flesland i dag var det mange glade folk som skulle ut og fly, noen venninnegjenger som frakk øl, fornøyde familier som skulle på ferie, det var god stemning og fredag og ingen problemer. Midt i det surret av folk satt jeg, stadig mer irritert, skulende med stygt blikk. Jeg tror ingen av kollegaene mine merket noe, jeg sier jo ingenting, jeg bare sitter der og kritiserer alt som kommer i min vei, inne i hodet mitt. Etter å ha stått i en irriterende kø med folk som enten snakket for høyt, virket for blide eller gikk for sakte, så kom vi ombord til flyvertinner som også var irriterende der de sto i uniformene sine og hilste, og så fikk jeg vindusplass, rett ved siden av en sykt irriterende fyr. Han var en helt vanlig fyr, han gjorde ingenting, han var høflig og han holdt seg på «sin side», men når jeg er over på den mørke siden så er det ingen som slipper unna.

Her er noen av tankene jeg hadde i hodet i løpet av de 40 minuttene det tok fra vi lettet til vi landet:

  • «Herregud så irriterende bukser!!!! Er det kødd?? Hvem er det som går med sånne bukser?? Han har sikkert ikke noe liv.» (Han hadde på seg vanlige jeans)
  • «Må han puste rett ved siden av meg? Kan han ikke bare snu seg mot midtgangen når han skal puste? Er hdet noe seriøst galt med ham eller?» (Han satt og så rett frem, helt stille)
  • «Kødder du, skal han drikke vann? Kan han ikke bare vente til vi lander? Hvor sensitiv og fanatisk er du hvis du må drive å drikke vann konstant på fly, egentlig?» (Jeg drakk masse vann selv, hele turen)
  • «MÅ han se ut av vinduet? Det er JEG som sitter ved det jævela vinduet, og det er jo rimelig crazy oppførsel av han å se denne veien HELE tiden! Hva er det han vil? Skal han liksom prate, eller er han bare helt idiot?» (det var nydelig utsikt og sol over fjellene, og han kikket kanskje ut tre ganger)

Da vi gikk ut, så tok han ned bagen min, lot meg gå ut foran, og jeg presset frem et «takk» mens jeg inne i hodet mitt bannet, kalte ham for «drittsekk» og himlet med øynene. Jeg hatet de som tok trappen istedenfor rulletrappen (det er egentlig litt forståelig, de sender sånne «åh, se på dere som er late, vi liker å trene i trapper vi»-blikk), jeg hatet også de som sto på rullbåndet da jeg ville gå, og de som gikk forbi meg på rullebåndet da jeg ville stå. Jeg hatet Gardemoen, flytoget, alle folkene ombord, stemmen som sa at vi snar var fremme, og alle som smilte og sa «god helg».
Så der har dere det folkens, jeg kan virke hyggelig, men jeg er egentlig et rasshøl. I alle fall av og til. Det verste er at jeg tror sånn på min egen irritasjon, at selvinnsikten er helt borte. Helt til jeg snakker med for eksempel søsteren min, og hun bare ler av meg, fordi hun elsker at jeg er «blid-streng». Og så sier hun at vi må drikke vin, fordi hun elsker å ha meg med på byen når jeg er «blid-streng». Og så skjønner jeg selv hvor dust jeg er, og hvor mye slemt jeg har sagt til alle inne i hodet mitt, og så forvinner surheten som dugg for solen. Så hvis du som satt ved siden av meg på flyet i dag, på sete 9E på Norwegian fra Bergen til Oslo klokkan 14.40, så beklager jeg.Jeg trekker tilbake alt, buksene dine er helt ok og du er sikkert kjempegrei. Håper du får en veldig fin helg og kliner mye med noen. Og så vil jeg gjerne takke universet for at folk ikke kan se hva jeg tenker, og søstreren min som ler av meg, helt til jeg blir meg selv igjen.Sånn. Nå er det fredag!!!:)

 

B-B-B-Bergen!!!!

 

IMG_2169

Jeg orket ikke vente lenger på at William skulle svare Noora, og at folk skulle snakke om at William burde svare Noora, så jeg satte med på et fly til Bergen. Måtte bare komme litt bort. Da jeg landet, så hadde de jammen meg sett på Skam her også, og alle var lette etter William og synes at nå bør han for faen svare snart. Norge har gått av hengslene med den serien.

Ikke et vondt ord, altså. Skam lenge leve, hva skal alle mine venner på 30 pluss gjøre når den serien tar pause? Og hva skal facebookfeeden min inneholde? Det er klart, det blir noen babyer og poster om dem kanskje, ganske mange blogginnlegg fra meg, og så legger jo Mamma og hennes venner ut ganske mange tester, hvor de får meningsfylte ord om seg selv og sitater. Og så reisebilder da. Folk reiser mye. Man har faktisk hverken reist eller trent eller fått unge i 2016, hvis man ikke har delt det på sosiale medier.

Derfor forteller jeg nå at jeg er i Bergen, for først da er jeg i Bergen. Her kan jeg melde om sol og skyfri himmel, og så er det mange bergensere her (!), som snakker masse om at det er nettopp sol og skyfri himmel. God skarre-stemning! Planen er å jobbe, spise, drikke, lage innslag med hyggelige folk jeg treffer gatelangs og sove på hotell. Jeg gleder meg allerede til hotellfrokost i morgen tidlig, jeg får vann i munnen av å tenke på det.

Det er mange kinesere på det samme hotellet som meg, jeg sa hei til dem da jeg kom inn i resepsjonen, og da ble de helt fnisete. Det er mulig de skal på Festspillene, men det kan også hende at de bare skal vandre gatelangs i gjeng og peke på det de ser. Jeg skulle gjerne laget innslag med dem, men jeg er altså ute etter folk som snakker (relativt godt) norsk. Jeg vil høre historier og minner folk har til låter de elsker. Hvis du akkurat nå tenker «åh, men jeg har en låt jeg elsker! En som alltid får meg til å tenke på sommer, eller på eksen min, eller på en fest jeg var på, eller som minner meg om pappa», så vil jeg gjerne høre den historien. Da kan du rett og slett ta den opp, du har helt sikkert en telefon med lydopptaker, og så kan du sende den til meg på thea.klingenberg@gmail.com. I sommer skal vi nemlig spille hundrevis av sånne historier på Radio Norge, og så skal vi spille låtene dere elsker.

Hvis noen av dere ser meg gatelangs i Bergen, kom gjerne bort, jeg trenger all den hjelp jeg kan få. Og hvis du har et tips til et sted jeg bør gå, en restaurent, en park, en bar, en fest, – si fra!

Jeg går straks ut i sola, skal bare sjekke om William har svart først.

God onsdag!!!!!

 

 

Regnvann i stua, hull til tærne og hundre matpakker

Sur katt, verandamøbler i stua og unge på kjøkkenbenken. Og så er det likevel en skikkelig god morgen!!
Sur katt, verandamøbler i stua og unge på kjøkkenbenken. Og så er det likevel en skikkelig god morgen!!

Hvorvidt en regntung tirsdag blir en rævva dag eller ikke, er faktisk ganske vanskelig å si. Man skulle jo tro at forutsetningene for god stemning var litt dårligere når det sildrer regnvann inn av vinduene og  det er mange dager til helg, men det trenger ikke alltid være sånn.

Jeg ble vekket av en morgengretten unge i dag, en som liksom ville ha kos, men samtidig furtet. Jeg trodde vi hadde forsovet oss, så jeg spratt opp. Hadde visst glemt å lukke takvinduet, regnvann på gulvet. Må vaske regnbuksa Tidemann lånte i barnehagen i går, fordi han (jeg) glemte sin egen. Det er turdag i barnehagen og det er stas med litt ekstra gode matpakker (ja, ikke bare en, men to). Alle verandamøblene står midt i stua, klissvåte, fordi det skal males ute, og malerne må få plass. Knut (katten) er sur, han mener alltid det er min skyld at det regner, – og jeg har ikke kaffe.

Jeg har heller ingen strømpebukser uten hull, jeg trodde sesongen var over. Må gå for en med nupper, som noen av tærne stikker ut av. Alt i alt så kunne denne morgenen vært skikkelig under snittet, med andre ord. Men så oppdager jeg at vi ikke har forsovet oss i det hele tatt, for etter at matpakkene er i orden, så skjønner jeg at den morgengretne ungen min vekket meg halv syv, ikke halv åtte. Og så spiller NRK Super 24 timer med Marcus og Martinus!!! Tidemann har gledet seg, og velger å innta frokosten oppå kjøkkenbenken. Jeg har aldri vært fan av noen (hadde en periode jeg likte Jahn Teigen, men det vil jeg helst ikke snakke om), så det er litt fascinerende å se hvordan han elsker alt de gutta gjør.

Jeg gleder meg til jobb, rett og slett fordi jeg liker å jobbe. Det er ikke alltid jeg har det sånn, men akkurat denne tirsdagen så gleder jeg meg litt ekstra til å henge med fine folk på jobben. Jeg har til og med restemat fra gårsdagens middag i matpakken, det er digg. Poeng til meg.

Jeg vet ikke altså, hvorfor noen dager føles kjempefine, når de sånn på papiret ikke bør score så høyt. Men dette er en sånn en. Nå tar jeg med meg mine hullete tær, min bustete unge og alle matpakkene vi har, og kjøper kaffe på Kaffebrenneriet. Vi har jo fortsatt god tid, og kaffe må man ha. Spesielt når det regner.

Ha en deilig tirsdag folkens!

🙂

«Hvor blir man av når man dør, mamma?»

Lurt fjes, alvorlige spørsmål.
Lurt fjes, alvorlige spørsmål.

Tidemann spør mye om døden. Han lurer på hva døden egentlig er, hva som egentlig skjer med øyeeplene når man kommer i graven (!), hvordan man kan være sikker på at noen er døde («tenk om de vil ut av kisten da?») og han lurer på når han selv skal dø.

«Får jeg en ny mamma hvis du dør?» kan han gjerne slenge ut i bilen, på vei til barnehagen. Jeg får umiddelbar klump i halsen av å tenke på det, og svarer så godt jeg kan for både hans og min del.  Da min onkel døde i fjor, så var Tidemann med i begravelsen. Jeg var usikker på om det var «riktig», men han ville veldig gjerne se hvordan det var, så han ble med. Jeg var redd for at han skulle være urolig, at han skulle bli opprørt av å se mange voksne som gråt, og jeg var bekymret for hvordan han kom til å reagere på den alvorlige stemningen.

Under bisettelsen, mens orgelet spilte og tårene rant, så satt han musestille på fanget mitt. Varmen fra den lille kroppen, å kjenne hans hånd i min, gjorde opplevelsen veldig sterk. Jeg satt der og kjente på livet hans (som i og for seg er hele livet mitt) på fanget, og gråt fordi onkel Bås var død. Jeg tror ikke på Gud, og synes hele konseptet med døden er ganske vanskelig  å forstå. Det er utenfor min fatteevne at folk bare blir borte. Det er rart og ukjent og jeg skjønner det ikke, rett og slett.

Tidemann fikk se på kisten, han hadde mange spørsmål («hører han hva vi sier?») og han ville helst at vi skulle åpne opp så han kunne få se hvordan et dødt menneske ser ut. Han så alle de triste fjesene og han delte ut klemmer (og så oppførte han seg rimelig bråkete i selskapet etterpå, jeg måtte til slutt ta han med ut så han kunne løpe av seg energien). Det føltes fint, og vanskelig, og sterkt og riktig at han var med i den begravelsen.

Hvor mye barn skal barn egentlig få vite om døden? Mange foreldre jeg kjenner vil ikke snakke om det i særlig grad, noen forteller om himmelen og Gud, andre vil beskytte barna sine mot egen sorg, og forteller så lite som overhodet mulig. Denne uka i Foreldrerådet har jeg besøk av Bianca Simonsen, hun er barnevernspedagog og foredragsholder og kan mye om dette temaet. Hun forteller både hvordan og hvorfor man bør snakke med barn om døden. Du får også høre Cathinka fortelle om en dag i «mammajobben» hun skammer seg litt over. Det er jo sånn at vi prøver vårt ytterste hver dag, men ikke alltid får det helt til. Da er det fint at vi kan dele det i Foreldrerådet, til felles trøst, og samtidig lære noe som gjør oss enda bedre. Det er tross alt verdens viktigste jobb, eller?

Lik gjerne Foreldrerådet på facebook, skriv gjerne noen anmeldelser av programmet på iTunes, og del det mer enn gjerne med vennene dine, men først og fremst; ha en deilig mandag!!!

🙂 Thea.

Lørdagsbrevet; Kjære hvetebakst

 

Hvetebakst 4 president!!
Åh, elskede!

Deilige luftige boller, knasende brødskorpe og søte brioche; dere er under angrep. Det har kommet en bølge av skepsis til landt vårt, og det er du, den mest velduftende saken som finnes, som er utpekt til synder. Om du ikke får skylden for verdens overvekt, så ropes det «gluten» med høye røster, eller du kuttes brutalt fra folks diett, fordi det er sesong for «sommerkroppen 2016», og du er fienden.

Kjære hvetebakst, jeg ser deg hver dag. Jeg ser deg ligge der i vinduene, i diskene, du flørter med oss som går forbi. Du lukter kanel, kardemomme og har pyntet deg med vaniljekremer og glasur, og du vet hvor deilig du er. Du gir oss vann i munnen, og det sendes mange lengtende blikk i din retning. Jeg skulle skikkelig ønske at vi kunne være sammen for alltid. Jeg skulle ønske jeg kunne stå opp med deg, ha deg på sengen, leve livet mitt med dere tett på i hele tiden.

At hver dag kunne startet med en nystekt criossant, med hjemmerørt jordbærsyltetøy. Jeg skulle ønske det var loff til lunsj, eller hva med deilig surdeigsbrød med knasende skorpe? Åh, kanskje til og med akkompagnert av deres beste venn meierismøret? Herregud! Kaffe og kanelbolle, en sånn stor en med mange snurrer og mye fyll. Eller kanskje et nysktekt skolebrød? Med masse kokos og vaniljekrem? Seriøst, elskede hvetebakst, jeg skulle virkelig ønske vårt forhold var bærekraftig og sunt, for det er sterke følelser involvert fra min side, det er helt sikkert.

Men når konsekvensen er at vi (i allefall noen av oss) må løpe på tredemøller i timesvis, løfte på tunge ting av jern, hoppe opp og ned i treningssaler dag ut og dag inn, når det er til gymsalen kroppen må sendes, når vårt forhold er inne i en god periode, så blir det ikke så hyggelig. Hvorfor må det være sånn? Jeg ser at noen klarer et balansert forhold til deg, jeg ser at noen har kropper som fungerer i perfekt harmoni, dere er kanskje ikke sammen så ofte, dere klarer å holde det casual, liksom. Jeg er dessverre ikke en sånn person. Derfor, kjære hvetebakst, blir dette forholdet så vanskelig i lengden. For jeg får liksom aldri nok. Jeg mister meg selv i møte med deg, rett og slett.

Det er mange av oss. Vi som elsker deg, som ikke forstår hvordan folk kan snakke stygt om det du inneholder, eller velge deg bort på fest. Vi som elsker deg, men som like fullt vet vi ikke kan leve tett sammen. Kjære hvetebakst, det er hverken sommerkroppen eller gluteninnhold som er skylden i at vi må holde litt avstand, det er rett og slett bare at det blir for intenst. Sånne forhold er ikke sunne for noen, man kan bli klin kokos av det (åh, kokos!). Håper likevel vi møtes i ny og ne, innenfor rimelighetens grenser. Og jeg kommer alltid til å sende lange blikk i din retning, der du ligger og byr deg fram.

Lykke til med dine andre forhold, jeg håper du finner ekte kjærlighet og at vi likevel kan sees innimellom. Jeg håper du overlever glutenhets og skjønnhetstyrrani, ikke mist troen på deg selv, du er fantastisk. Takk for alle fine stunder, gleder meg til flere!

Forever yours,

🙂 Thea.

 

Hvis du vil (og er en skikkelig grei person) så kan du følge denne lille bloggen på facebook. Så får du innleggene rett i feeden din, og slipper å huske denne adressen 🙂

6 Comments

Note to self

 

Jeg er skikkelig dårlig til å bare ha det helt greit. Dette er et bilde av meg som øver på å bare ha det sånn.
Jeg er skikkelig dårlig til å bare ha det «helt greit». Dette er et bilde av meg som øver på å bare ha det sånn.

Noen ganger så føles det litt rart å ha en blogg. Nå har jeg ikke hatt denne bloggen så innmari lenge, men lenge nok til at det har blitt en del av hverdagen å sette seg ned, en eller annen gang i løpet av dagen, og forfatte et innlegg. Ganske mange spør meg hvordan jeg finner på ting å skrive om, og svaret på det er rett og slett at jeg ikke vet hva som kommer, før jeg åpner macen og starter å skrive. Da får jeg gjerne en klar idé fra dagen som har gått, og taster bekymringsløst i vei.

I dag derimot, så er jeg litt usikker på hva jeg skal fortelle. På fredager liker jeg aller best når jeg føler på feststemning, ekstra hygge og overskudd opp mot helg, for da kan jeg tulle og dele det med dere. Da får jeg likes og fine hilsener, og av og til føler jeg at jeg kanskje har sendt dere inn i helgen med en slags klem, eller en virituell high-five.

Akkurat i dag kunne jeg sikkert også gjort det, jeg mener jo at dere fortjener det aller beste, å ligge masse med noen dere liker, å kose dere glugg på fest, i sofaen eller hvor dere nå enn er. Men så åpnet jeg macen, og så var det liksom ikke det jeg skulle skrive om i dag. Det er ikke det at jeg er lei meg, men det er litt tåkete på en måte, jeg vet ikke helt hvorfor. Så jeg ringte søsteren min, Nanna. Når jeg skriver her, så tenker jeg ofte at jeg skriver til søstrene mine. De er lakmustesten på hva som er greit, hva som er innafor. De krever ærlighet, men de tåler en støyt, akkurat som dere andre som leser her, men som ikke er født av samme mor som oss (med mindre det er noe mamma ikke har fortalt oss, vel å merke).

Nanna spør om mitt liv, jeg forteller om dagen, den har egentlig i sin helhet vært fin. Jeg prøver å finne ut av hva det er som skurrer, hva det er som gjør at jeg ikke har en sånn «livet er enkelt»-holdning på fredagskvelden, som jeg pleier å ha. Er det fordi jeg fortsatt ikke har støvsugd? Er det fordi jeg er sliten? Har det skjedd noe? Er det fordi jeg egentlig vil drikke gintonic på bar, men må være hjemme med Tidemann? Nei, det er ikke derfor. Jeg er faktisk ikke det spor fysen på gintonic (!).

Er det fordi Tidemann, for første gang i sitt liv i dag, savnet faren sin skikkelig? Det var litt rart, faren hans er på ferie, han kommer hjem i morgen, og som regel er det null problem. I dag var han lei seg, men ville ikke ha kos, han sa bare «Jeg er bare litt ferdig med deg nå, Mamma. Jeg vil til Pappa.» Barn kan være ganske krasse i sin ærlighet ass. Men det er ikke derfor heller, jeg synes egentlig det er skikkelig fint at han savner noen andre enn meg, og i morgen kommer faren hans hjem og det blir så fint for dem begge å se hverandre. Så det er ikke det heller.

Heldigvis da, takket være søsterskravling, så kom jeg på hva det var. Det tok litt tid, men så skjønte jeg det. Det er bare sånn livet er! Jeg kan glemme det helt innimellom jeg, at livet også er ment å ha disse dagene. De litt flate, litt tåkete, litt treige dagene, hvor man hverken er blid eller sur, glad eller trist. Det er ikke noe galt med meg, jeg må ikke fikse noe, jeg trenger ikke å ransake sjelen, eller ta frem støvsugeren (selv om det på ett eller annet tidspunkt må gjøres). Jeg trenger heller ikke skrive et morsomt eller selvironisk innlegg om det på denne bloggen. Jeg kan jo bare fortelle det som det er, faktisk; hvis flere hadde fortalt om disse dagene, så hadde jeg kanskje ikke vært så forvirret i utganspunktet. Det er lett (og fristende) å spjåke til livet, men det er jo ikke alltid ærlig?

Nå som jeg både har funnet ut av det, og deler det her med dere, så skal jeg bare synke ned i sofaen, drikke noe midt på treet godt, og se på noe helt passe underholdende på TV. Så håper jeg at fredagskvelden til hver og en av dere er superhyggelig (mente alt det jeg sa med ligging istad), men hvis den ikke er det, hvis den bare er sånn passe, så kan dere joine meg i å bare akseptere at livet har sånne dager som det her også. Så kan vi se på TV fra hver vår sofa, og vite at det er helt innafor å ha det midt på treet. Og så er det jo lørdag i morgen. Hvem vet hvordan den blir?

God helg!

🙂 Thea.