Styggen på ryggen blir nydelig TV

 

Nyedlige folk, nydelig TV!! Sjekk ut "Jeg mot meg" på nrk.no
Nydelige folk, nydelig TV!! Sjekk ut «Jeg mot meg» på nrk.no (foto lånt fra nrk.no)

Under overflaten, hvis du kunne skrellet oss mennesker som løk, lag for lag, så tenker jeg at vi er vi helt klin like i kjernen. Uansett bakgrunn, alder, kropp, stil, verbale evner, språk, uansett hva vi liker å spise, hvordan vi oppfører oss på fest, om vi er gode eller dårlige til å spille dataspill, om vi har ligget med mange eller få, hatt snille eller slemme kjærester, fin eller dårlig oppvekst. Vi kan selvfølgelig dresse oss opp i tusen ulike kostymer, stiler og sveiser, men det er bare dirgesjoner. Vi er alle sammen av samme alen, vi har den samme kjernen til felles. Det koker til syvende og sist ned til dette; vi vil føle oss trygge, vi vil være oss selv og vi vil føle oss bra nok. Skreller du langt nok inn, så ender vi på det, -alle sammen.

Jeg har nettopp sett ferdig alle episodene i «Jeg mot meg», en dokumentarserie hvor vi får følge en gruppe unge folk som sliter. De har ulike problemer, de har opplevd ulike ting, de takler livet på ulike måter. De filmer seg selv og sine liv, og møtes hele gruppa i samtaleterapi en gang i uka. DETTE er sånn TV verden trenger!! Fy fader så fint!!! Så viktig!! Så frustrerende, så hjerteskjærende, så lett å kjenne seg igjen i!

Alle har vi jo de dagene, de periodene, de situasjonene hvor vi føler oss redde. Redde eller lost eller stusslige, små, triste, ikke bra nok. Usikre, forbanna på oss selv, selvdestruktive. Det er jo en del av livet, rett og slett. Livet SKAL inneholde de følelsene, det skal være vanskelig til tider, det er bare sånn det er.

Den blandinga av dritt og hygge, fortvilelse og kjærlighet og alt hverdagslivet midt i mellom som liksom er oppskriften. Likevel, selv om alle mennesker er usikre og triste og har det vanskelig noen ganger, selv om det gjelder både direktører, hurragutter, gamle damer, millionærer eller fattiglus, så snakker vi veldig sjeldent om det. Det passer så dårlig når vi alle til enhver tid føler vi må ha en kjapp replikk på lager og en  fresh plan for fremtiden. Derfor blir det så fryktelig mye vanskeligere å ha det kjipt, når man har det kjipt.

Mange av de du får se i den serien har det skikkelig tøft. De er forbi det punktet hvor det «bare er å ta seg sammen» (som om det rådet noen gang har hjulpet noen), og trenger profesjonell hjelp og støtte for å finne tilbake til en tråd, som de igjen kan nøste seg sakte tilbake til livet med. De trenger hjelp og terapi for å komme på rett spor, fokusere på det de er, det de vil og det de er glad i. De er rørende, ekte, rare, søte, kloke, smarte og veldig tøffe som kler seg så nakne for oss som ser på.

Hvis du har lyst på en pause fra den sminkede, fjollete, tidvis deilige, men også fordummende virkelighetsflukten du vanligvis får på TV, se «Jeg mot meg». Den får min uforbeholdne anbefaling, Så kan dere ha kjappe replikker og  freshe planer for fremtiden etterpå.

Apropos virkelighetsflukt, jeg stikker til Marbella i morgen. Der har jeg planlagt å bruke minimalt med tid på indre demoner, men heller drikke sangria i sola og skravle med fine kollegaer. Livet ass, det skal liksom inneholde litt av hvert.

God natt, folkens! 🙂

4 Comments

En femårings kur mot stress

 

Is mot stress, - en skikkelig god idé!
Is mot stress, – en skikkelig god idé!

«Mamma, hva betyr egentlig «stress» for noe?» Vi er på vei inn i bilen, på vei hjem fra barnehagen. Jeg bærer to sekker, en pose med klær, min egen veske og prøver å åpne bildøra med en lillefinger. «Eh, det er liksom når man har dårlig tid, når livet er masete». Vi stabler alt vi har inn i en skitten bil, hvor skiene mine fortsatt ligger slengt, blandt diverse søppel fra påskeferien, noen aviser og gamle blader og sikkert 12 tomflasker (det er viktig å kildesortere, men bilen lukter som en gammel fest).

Vi har hatt helg med masse program, jeg skal rekke å jobbe og blogge og lage podcast, i tillegg til at vi jaggu skal kose oss litt, Tidemann og jeg også. I går var det familiemiddag med ti mennesker og crispy duck (oppskrift her) hjemme hos oss. Vi bakte brownies, Tidemann smakte på deigen og vasket opp. Han er en liten og seriøs kjøkkenhjelper når han vil. Det var råhyggelig, men så ble det plutselig mandag, og armer og bein og matpakker og klær er overalt, og nå må vi rekke å kjøpe sunn middag.

«Hvorfor har man så mye stress da? Hva kan man gjøre med det liksom?» spør han mens jeg rygger ut av parkeringsplassen. Jeg skammer meg alltid litt når jeg kjører bil til barnehagen, føler at Miljøpartiet De Grønne en dag kommer til å gå i demonstrasjonstog mot meg, for vi bor latterlig nærme. Nesten så jeg unnskylder meg til alle de andre foreldrene der jeg kommer kjørende, «Vi skal ut og handle skjønner dere, derfor jeg kjører, hei-hei dere, ha det!». Tomflaskene ringler i bagasjerommet.

«Jeg vet ikke, man kan jo prøve å ta det litt rolig da, kose seg med det man har, puste med magen og kanskje ikke planlegge alt for mye på en gang?» svarer jeg. Faen, rødt lys. Jeg er sulten. «Kan vi kjøpe bursdagsgave i dag?» spør Tidemann. Han skal i bursdag til en i barnehagen på lørdag og har planlagt lenge hva han vil gi. Jeg har sjukt lite lyst til å dra på et kjøpesenter i mandagsrushet. «Please, jeg vil at vi to skal gå sammen og kjøpe, det er så koselig!». Det stikker litt i hjertet, for det er pappaen hans som har handlet bursdagsgaver de siste tre gangene.

Vi drar på Storo. Sultne, med lavt blodsukker, inn forbi folk som vil ha meg til å vaske bilen, folk som mener jeg bør begynne å trene på SATS og generelt middagssure mennesker. Vi kjøper gave. Skitten barnhageunge, med gjørme i fjeset, og mamma med høy puls og grått tryne. Skitten hånd i min. «Vi skal ikke bare bestemme oss for å være helt rolige nå da, Mamma? Vi trenger ikke kjøpe middag, vi har jo mat hjemme. Kanskje vi bare skal leie en film og kose i sofaen? Så får vi mindre stress?».

Akkurat idet han ga meg løsningen på alle foreldres hverdagsproblemer, så gikk vi forbi en isbutikk. «Jo, det gjør vi, det var en veldig god idé» svarte jeg. Så kjøpte vi is. Stor is med godteri på. Så satte vi oss bare ned blandt folk og styr og spiste den isen i fred og ro, det føltes nesten ulovlig. Blodsukkeret steg, pulsen sank, det var gøyalt godteri på toppen som smalt i munnen. Nå er vi hjemme, har laget eggerøre til middag og ser på tegnefilm. Han har fortsatt gjørme i fjeset. Samma det vel.

🙂 God mandag alle sammen!

 

6 Comments

Hvor sint er det lov til å bli på ungen sin? Og hva funker eventuelt bedre?

Dette er ikke alltid virkeligheten hos oss, for å si det sånn.
Dette er ikke alltid virkeligheten hos oss, for å si det sånn.

Du vet når du står i butikken, etter en lang dag på jobb, du har hentet i barnehagen, du bærer sekker og bager, du skal prøve å finne på noe til middag, det er rushtid, blodsukkeret er lavt og stressvinået er høyt, og så bestemmer ungen din seg for at nå, nå er det nok! Noen som har opplevd det? At akkurat der, i plenum, ved sjokoladehylla, så legger barnet seg skrikende ned; «Jeg vil ha sjokolade NÅ!!!!!!!!».

Da får jeg lyst til å si opp mamma-jobben. «Jeg tror ikke dette er noe for meg likevel, jeg» tenker jeg da. Likevel prøver man først å være forståelsesfull, prøver å håndtere det sånn at de andre folka i butikken ikke dømmer deg (eller barnet), for det er ikke lørdag, vi skal ikke ha sjokolade, vi skal spise fiskepinner eller noe annet kjedelig, og du orker rett og slett ikke dette. Når ungen ikke vil høre, bare skriker og det hele plutselig likner på en scene fra «Nannyhjelpen», så er det sjukt vanskelig å beholde roen.

Ganske ofte klarer jeg ikke det, faktisk. Ganske ofte, både i butikken og hjemme, på fest, på tur eller på bussen, så blir jeg skikkelig sinna. Er det greit? Hvor sint er det lov å bli på ungen sin egentlig? Jeg synes de fleste andre foreldre virker så rolige, stemmer det? Er det bare jeg som tramper i gulvet, hever stemmen og får tårer i øynene av sinne noen ganger? Gjør det meg eventuelt til en dårlig mor? Og hva kan man gjøre istedenfor, som kanskje funker bedre, på sånne skikkelige vanskelige dager?

Denne søndagens episode i Foreldrerådet handler om trass. Om trass og sinne, om frustrerte voksne og forbanna barn, og hva man skal gjøre for å få det litt hyggeligere.

Elisabeth Gerhardsen er ukas gjest, hun er spesialist i klinisk barne- og ungdomsspsykologi og har mange konkrete tips til problemløsning i hverdagen. I denne episoden får du også høre Ida fortelle om den dagen i mammajobben hun skammer seg alle mest over.

Del gjerne, fine folk, for det er mange som trenger å høre disse rådene, og jeg tror de aller fleste foreldre synes det er deilig å høre at det ikke bare er dem som opplever sånne dager innimellom.

🙂 God søndag!!

2 Comments

Heltinne om dagen, heltinne om natten, -og dagen derpå…

 

IMG_1375

 

På torsdag, etter all den sykt hyggelige tilbakemeldingen og applausen fra dere for at jeg tok den joggeturen, så avtalte jeg med lillesøster å starte fredagen med trening (!). Altså, jeg vet dette er helt vanlig for store deler av befolkningen, at det er helt normalt å stå opp, løpe en mil eller ta seg en styrkeøkt, sånn før første kaffekopp liksom, men det er det IKKE for meg.

Jeg våknet for sent, kastet meg ut av sengen, dro på meg treningstøy og før jeg egentlig hadde rukket å registrere at dagen var i gang, sto jeg på treningssenteret med sovestriper i trynet. Vi løftet tungt, det gjørde vondt, kroppen var veldig overrasket. Vanligvis får den slumre i senga en god stund, før det er rolig start med speilegg og hygge. Med mørbankede muskler dro jeg på jobb, stolt og forbauset over egen innsats.

Er det mange av dere som trener sånn før jobb? Resultatet er jo at man går rundt og kjenner på stolthet og såre muskler resten av dagen. Resultatet er også (for min del i alle fall) at jeg blir ekstra innstilt på å drikke vin på kvelden. Blir liksom litt bekymret for at jeg skal bli en kjedelig treningsperson (kjemperisiko for det si), så jeg utliknet med venninnefjas og flere flasker prosecco. Vi dro ut og danset, før hodet traff puta sånn i 3-tiden.

Det jeg ikke hadde tenkt på var hva kombinasjonen av hard styrketrening og et par flasker prosecco gjør med kroppen dagen derpå… Våknet med dundrende hodepine, dårlig tid, uten å være i stand til å løfte armene. Hvordan tar man på seg klær og trange strømpebukser da? Hvordan får man i seg en paracet når man ikke klarer å løfte vannglasset?

Til slutt måtte jeg lene meg ned til glasset selv, så armene slapp å løfte høyere enn til haka. Karret meg ned i strømpebukse ved hjelp av vrikking. Jeezes.

I dag blir det kos med Tidemann og film på getboksen. Får være grenser for YOLO 🙂

God lørdag, deilige folk!!!

 

14 Comments

Kjære kåte ungdommer i kjeledresser, kjære russ

 

Klok, gammal røy hilser til ungdommen
Klok, gammal røy hilser til ungdommen

På vei i seng, i mitt voksne hverdagsliv leser jeg et sårt innlegg i Aftenposten, en russegutt forteller om da han ble fryst ut av «de kule gutta», og ikke fikk være med på bussen fordi han ikke kjente «nok folk» og visstnok var «kjip på varene». Lederhannene i den tvilsomme gruppa pubertale rasshøl, silte ut potensielle medlemmer med spørreskjemaer. Du måtte visst ha pult en del, ha bra med cash selv, elske snus (!) og ha foreldre som tjener mer enn en million for å være med på den «stekeste bæssen».

Jeg er en gammel røy for dere kids på 17, jeg har barn og leilighet og jobb og sånn. Jeg husker likevel veldig godt hvordan det var å være 17 år, og hvis jeg hadde kunnet reise tilbake i tid, og holdt en tale for meg selv og de på min alder, så hadde jeg sagt dette her:

Kjære kåte ungdommer i kjeledress, kjære russ

Akkurat nå tenker dere at dette er det aller viktigste som finnes i hele verden. Dere planlegger ungdommens største fest, dere vil ha den feteste bussen, deres sosiale kapital avhenger så sinnsykt av hvilken buss dere havner på og hvor fete dere er i russetiden. Dere ligger våkne om natten og bekymrer dere for sponsorer, for penger dere skal svi av på pils og over at dere egentlig ikke har pult, men løyet om at dere har det, fordi «alle andre» har knulla.

Det du ikke vet nå, det som er vanskelig å se fra der du står, det er at det kommer så vanvittig mye bedre tider. Det kommer tider hvor du våkner om morgenen uten å bekymre deg for hvem som liker deg, hvor du ikke hater ditt eget speilbilde, hvor du ikke snuser for å virke fet, hvor du ikke får panikkanfall over en kvise ingen kan se. Det er helt sant.

Det kommer dager hvor du har mer sex enn du kunne ha drømt om, med mennesker som faktisk vet hvordan ligging skal foregå, fordi de har gjort det flere ganger enn de har sett det på nett. Du skal få oppleve vanvittige bølger av lykke, av frihet, av stolthet, fordi du har fått til noe skikkelig viktig. Du skal få oppleve å elske noen mye høyere enn det du elsker den kjæresten du har nå, du skal få kjenne deg mye mer forelsket, mye tryggere, og så veldig mye lykkeligere enn du føler deg nå.

Du skal også oppleve sorger, skikkelige rævva dager, som sannsynligvis setter de dårlige periodene du har hatt hittil i livet, i et helt annet perspektiv. Du skal gråte så mange tårer, være så forbanna, og virkelig få kjenne hvordan livet river i deg. Du skal kjenne på savn, på usikkerhet og på redsel. Du skal oppleve hvordan det er å miste noen, at folk som betyr hele verden for deg i dag flytter, at dere mister kontakten, -det kan faktisk også hende du opplever at noen dør.

Alt dette ligger foran deg, du har nettopp begynt på oppdagelsesreisen, du tror du snart står på toppen av livet, og at den toppen heter «russetiden». Det du ikke kan se fra ditt perspektiv, er at det bak den toppen ligger så uendelig mye mer, så mye høyere fjell og mye dypere daler.

Vi som står litt høyere opp på det fjellet ser deg der nede, og vi ønsker deg en riktig god russetid, men det kan være greit å vite at dette ikke er livets viktigste hendelse. Ingenting defineres av de tre ukene, uansett hvor fett, eller hvor jævlig det blir. Jeg vet du ikke tror meg, men bare vent, så får du se. Rasshøl kommer til å tape, skudd kommer til å blomstre, og du kommer til å få det veldig mye bedre enn du har det nå.

Uansett hvor deilig du gjør deg nå, hvor flid du «russer» deg til, så kommer du til å se tilbake på bilder av deg selv fra denne tiden og synes at du var helt lættis. Du kommer til å huske på hvor usikker du følte deg, hvor mye folk skrøt og hvor lite dere egentlig visste. Du kommer ikke til å huske om du faktisk lå med noen, eller om du bare løy så mye at du til slutt trodde på det sjæl. Jeg håper også at du kommer til å huske det som noe fint, men jeg lover deg at dette; det er nokså ubetydelig i det store bildet.

Ha en bra russefeiring, pass på deg selv og vennene dine, gi litt faen i alle andre, livet er for kort til å ikke kose seg så mye du kan, -enten du er på buss eller ei.

🙂 Thea, Russ 2001.

PS: Jeg blir dritglad hvis du følger denne bloggen på facebook. Vet ikke om du også blir dritglad av det, men du blir i alle fall ikke surere 🙂

OBS: Viser seg i dag at innlegget i Aftenposten var falskt, og at den såre 17-åringen bare har løyet for å komme i avisen. Pussig. Jeg står likevel ved alt over.