102 Comments

Det jævligste i verden

 

IMG_4336

Tenk deg å hente i barnehagen, etter det du tror er en vanlig dag, du får en stor klem av din deilige unge, putter matpakken i den lille sekken, ser på tegningene som henger på plassen, finner de skitne, små støvlene i kaoset blant alle de andre klærne, og kler på barnet ditt. Så tar du den varme lille hånden og tusler ut i det du tror blir en vanlig ettermiddag med fiskepinner til middag og Fantorangen på sofaen. Det du ikke vet, det er at det mennesket du elsker over alt på jord, det har blitt voldtatt i dag. Av en voksen mann. Barnet ditt, det mennesket du snuser på i smug, som du gladelig hadde ofret livet ditt for, det du lever for å beskytte, det har blitt voldtatt av en voksen mann i den trygge barnehagen.

Hva gjør du? Hva sier du når ungen din forteller, på ungers vis, hva han har opplevd? Tror du på det han sier? Skjønner du hva han mener? Er hjernen din egentlig istand til å begripe fortellingen som kommer ut av den lille munnen hans?

Jeg har spilt denne scenen gjennom hodet mitt en million ganger det siste døgnet. Jeg tenker på det lille barnet, hvordan han modig har tatt opp dette med sin mamma og pappa. Hvordan han må ha sett reaksjonene på fjeset deres, da han fortalte dem om dagen sin i barnehagen. Hvordan de må ha sett ut, hva de må ha sagt. Dette kunne vært meg, dette kunne vært Tidemann.

Vi vet fortsatt ikke hvor mange barn denne mannen har forgrepet seg på, han har i skrivende stund innrømmet fem. Fem unger har blitt utsatt for utenkelige ting av en foreldrene deres har stolt på. Flere hadde det nok blitt, hvis ikke den lille gutten på fire år hadde turt å fortelle foreldrene sine om det. Vi vet at 15% av norske barn blir utsatt for overgrep. Det betyr at tre barn i en klasse på 20, eller i en avdeling i barnehagen, har blitt utsatt for overgrep. Hva faen???? Hvorfor forteller de ikke om det? Hvordan får en overgriper med seg barn på å holde sånt hemmelig? Hvilke syke ting har han fortalt dem, som gjør at de ikke tør å snakke om det?

Jeg må ærlig innrømme at jeg, her jeg sitter nå, med bankende mammahjerte og adrenalin i blodet, bare tenker på hvordan jeg hadde villet slått en overgriper hvis jeg hadde møtt en. Jeg har aldri slått noen på ordentlig (og jeg kommer nok aldri til å slå noen), men i dette tilfellet frister det å kunne denge løs, til noen blør. Jeg blir primitiv når det gjelder å forsvare barn.

Rettsystemet kan gi den tiltalte i denne saken 21 år, hvis han får strengeste straff. Akkurat nå lyder det svært magert. Politiet kan gjøre sin jobb, rettssystemet kan gjøre sin jobb, all verdens terapeuter kan gjøre sin jobb, men hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg beskytte min unge mot seksuelle overgrep?

Jeg kan snakke med barnet mitt. Snakke med ham om tisser, hans egen og andres, om rumper, at kroppen hans er hans og at andres kropper tilhører dem, om hva voksne får lov til, hva de ikke får lov til. Jeg kan fortelle ungen min at noen voksne kanskje en gang vil ha ham med på en lek, en lek de sier at er hemmelig. Hvor de blir bedt om å gjøre ting med en voksens kropp, hvor en voksen vil gjøre ting med deres kropper. Og så kan jeg fortelle barnet mitt at det ikke er greit, men viktigst av alt; At han alltid skal snakke med mamma. At han skal komme til meg, uansett hva han har vært med på, uansett hva andre voksne har sagt. Jeg kan se ham inn i de store øynene og vise ham at jeg, – jeg tåler å snakke om hva som helst, når som helst.

Tankene mine går til de som nå sitter og knuger barna sine, som har fått sin verden ødelagt de siste dagene, til den modige fireåringen som turte å fortelle, til foreldrene hans som tok i mot den samtalen fra sin elskede unge, og til alle andre som har opplevd, eller opplever, overgrep. Dere går gjennom noe jeg ikke kan sette meg inn i, jeg kan bare sende dere gode tanker og håpe at det som har skjedd med dere, ikke får definere livene deres.

Til alle andre; Snakk med ungene deres om sex! I DAG!! Snakk med naboungene, med venners barn, med nevøer og nieser!! Om tiss, rumpe, kropp, forplanting, grenser og regler!! Snakk med dem ofte, vis dem at de kan være åpne med deg! Vi kan ikke kontrollere alt, men vi kan kontrollere det. Vi kan gjøre handlingsrommet til overgriperen mye, mye mindre, og overgrepene jævlig mye vanskeligere å få til. For hva det er verdt.

Fy faen.

 

Bli med i facebook-eventet «Ødelegg for overgriperen, snakk med barnet ditt om sex!»


 

PS: Lurer du på hvordan du skal ta den praten i dag? Hvor mye du skal fortelle? Akkurat hva du skal si? I denne episoden av Foreldrerådet forklarer sexolog Thomas Winther deg nettopp det:

 

 

Følge denne lille bloggen på facebook? Gjerne det, hvis du er en hyggelig type.

Gode råd fra Frøken Stussligsen

IMG_1572Det er noe som aldri slår feil, og det er å uttale seg om egen friskhet. Hvis man sier høyt og skrytende til andre på jobben «jeg er aldri syk, jeg har faktisk ikke vært en dag borte fra jobb på så lenge jeg kan huske» så kan du banne på at du ligger rett ut en uke senere. Denne gangen tok jeg til og med forhåndsregler og lagde et poeng ut av at jeg sikkert jinxset livet mitt ved å si det, så jeg trodde faktisk det skulle gå bra. Like fullt ligger jeg her, frøken Slapp Stussligsen, på tredje dagen.

Jeg synes så utrolig synd på meg selv når jeg er syk! Ikke hvis jeg bare har vondt i halsen eller vondt i hodet, da er jeg ganske tøff og går som regel på jobb likevel. Men når jeg har feber, så tror jeg plutselig at jeg har blitt deprimert og begynner å revurdere alt i livet. Er jeg egentlig lykkelig? Er jeg ordentlig fornøyd? Hva om dette ikke er det jeg skal drive med? Hva om Tidemann egentlig ikke er så fornøyd som han gir uttrykk for? Og hva skal vi gjøre i sommer? Tenk om det ikke blir sol? Jeezes.

Jeg rekker alltid å bli ganske bekymret for egen livssituasjon før jeg forstår at det bare er feber. Og selv om jeg har vært like stusselig mange ganger før, så er det en liten spire av tvil inni hodet, som ligger og bekymrer seg for fremtiden og skammer seg over det som er å pirke på, mens kroppen verker. Det er jo fullstendig tullete. Jeg kan noen ganger i hverdagen ha lyst til å være litt småsyk, ha en hel dag under dyna og se på serier, men så glemmer jeg at det aldri passer og at jeg faktisk blir sutrete og trist av det.

Heldigvis er det på vei over nå, Tidemann steller med meg, jeg klarte å både levere og hente i barnehagen i dag, og jeg har til og med grillet pølser til middag. I regnskuren, riktignok. Man glemmer hvor digg det er å være frisk, når man er frisk, når man bare farter rundt og får til alt og puster med nesa og har normalt energinivå. Ta deg en skål for deg selv og kroppen din hvis du er frisk, vær snill mot deg selv hvis du er syk  (og vent med å revurdere livet til feberen er over), og ALDRI, ALDRI, ALDRI si høyt til folk at du ikke blir syk.

God mandag 🙂

Sånn føler jeg meg. Heldigvis har snap et filter som understrekr poenget. Legg meg gjerne til, heter theakli.
Sånn føler jeg meg. Heldigvis har snap et filter som understreker poenget. Legg meg gjerne til, heter theakli.

 

Hva gjør du når babyen bare gråter? (bortsett fra å klikke)

 

Harmonisk og råkoselig med baby, er det ikke?
Harmonisk og råkoselig med baby, er det ikke?

Hva gjør du når den lille søte ungen din skriker hele tiden? Når du aldri får sove, aldri får fred, når lyden av babygråt er den lyden du kjenner best, og du er så sliten at du ikke husker ditt eget navn? Hva er egentlig kolikk? Og hva hjelper? Det er tusen råd på internett, men hva er det som faktisk fungerer?

Må du gå til en spesialist? Er det din feil at barnet ditt har det kjipt? Kan det få følger senere i livet, at starten var så full av ubehag?

Denne uka handler Foreldrerådet om kolikk. Jeg har besøk av helsesøster Tone Aanderaa, som gir helt konkrete tips og løsninger for at babyen din (og du) skal få det bedre. For hvordan vet du at det er kolikk ungen din har? Og akkurat hva kan du gjøre med det?

I tillegg så får du høre Annette fortelle om en dag i mammajobben hun skammer seg over. Det er fantastisk og deilig og vidunderlig å få barn, men det er jaggu ganske krevende (og irriterende) innimellom også. Derfor finnes denne podcasten, så vi kan gi hverandre felles trøst og felles råd. For jeg er vel ikke den eneste som kan synes mammajobben er litt vanskelig innimellom? Håper virkelig ikke det.

 

Kjenner du noen med en fersk baby? Del gjerne denne! Her er den mange tips alle med nyfødt unge kan ha nytte av. Huske at du kan abonnere på Foreldrerådet på iTunes, og dere? Jeg blir skikkelig glad hvis noen trykker på noen stjerner og skriver en omtale der. Er det lov å be om? Kanskje ikke, men jeg gjør det likevel.

God søndag, og takk for overveldende respons på gårsdagens innlegg!!! Dere er best ass.

🙂

3 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære triste kristenfolk

 

KJærlighet!!
Kjærlighet!!

Den siste uka har jeg hørt mange triste kristne folk på radioen. I jubelen fra folk flest over at kirken åpner for å vie homofile, så er det tydeligvis en gjeng av dere i den norske kirke, som er skikkelig lei dere. Det er jo kjipt. Noen kristne, unge folk på vestlandet sa de til og med skulle ønske det sto i Bibelen at det var greit å være homofil, for da hadde de liksom kunnet stille seg bak det. I dag på Ukeslutt hørte jeg en gammel trist prest, som ba med resten av sin gjeng, fordi de virkelig så på den siste ukas hendelser som noe helt forferdelig i forhold til sin egen tro. Fordi det står i Bibelen at menn ikke skal ligge med menn, og hvis de gjør det, så skal de straffes med døden.

Hvis det er grunnen, hva med alle de andre tingene som står i Bibelen? Er du klar over hvor mye stress det er hvis man får mugg på huset sitt i følge 3. Mosebok?

Sykt stress å få mugg på huset.
Sykt stress å få mugg på huset, spesielt for den lokale presten som må farte frem og tilbake.

Altså kort fortalt må man tilkalle presten, han må kikke på muggsoppen, vurdere fargen og så må han stenge huset i syv dager. Hvis det ikke hjelper, så må man etter syv dager skrape ut all soppen, bryte ut steinene som har fått mugg på seg, og kaste alt på et urent sted utenfor byen (i vår tid blir det ett eller annet sted som driver med renovasjon). Hvis soppen så kommer tilbake, da er man rett og slett fucked, da må man igjen hente presten, rive ned hele kåken. Alle som har vært innom huset, eller som har spist der, er også urene og må vaske alle klærne sine. Hvis huset derimot ikke har mugg lenger, så må det renses, og da må man ringe presten så han kan skaffe to fugler, litt sedertre, karmosinrød ull og noe som heter isop. Og så må (den overarbeidete) presten slakte den ene fuglen, og dyppe den andre i den førstes blod sammen med en miks av vann og diverse, og sprute det på huset syv ganger. Så skal den stakkars levende fuglen fly ut av byen, og så er huset rent og man kan fortsette å bo der.

Det er ikke kødd, dette står i bibelen, i den samme delen som snakker om homofili. Dere prester som er så lei dere, forholder dere dere også til dette? Mye slakting av duer og mugg-utdrivelse i hverdagen? Hva med når damer har mensen, det er jo MINST like mye stress!!! Alt en menstruerende kvinne rører ved, alle stoler hun sitter på eller senger hun sover i er jo urene, alle må bade hele tiden og vaske husene sine, og er urene til kvelden. Det er i det hele tatt veldig mye som er urent, veldig mye presten må kalles inn til å undersøke og unnskyld uttrykket; jævlig mange duer som må ofres.

"Ikke sett deg der!!!! FUCK, nå må vi vakse ALT en gang til!!"
«Ikke sett deg der!!!! FUCK, nå må vi vaske ALT en gang til!!»

Jeg har fortsått det slik at kristne egentlig ikke forholder seg så veldig mye til det gamle testamentet. For Gud sendte Jesus til jorden, dere tror han døde for våre synder, så det er Det nye testamentet, fortellingen om Jesus og hva han sa, som er det viktige. Jesus sier vel ingen ting om homofili? Han snakker om kjærlighet mellom mann og kvinne, det gjør han. Men han sier vel også; «Dere dømmer etter skjødet ; jeg dømmer ingen.»? (Johannes 8:15). Paulus var skeptisk, det var han. Men trumfer ikke Jesus Paulus? Og skal ikke denne boken forstås som en veiledning, fra en annen tid enn vår? Hvordan velger dere hva dere skal følge og hva dere skal drite i?

Kjære triste, fortvilte kristenfolk, det er veldig vanskelig å forstå hvorfor dere er så lei dere. Hvorfor er dette så vanskelig? Hvorfor reagerer dere ikke like mye på muggsopp og kvinners blødninger, hvis det er bibelen ordrett dere forholder dere til? Hva er (trangsynt) tradisjon og hva er faktisk tro? Religion er det perfekte skalkesjul for fordommer, men dere peker på en bok som rett og slett ikke gir dere rett i å holde homofile utenfor, noe mer enn den gjør det ulovelig for dere å ta på dama deres når hun har mensen. Please correct me if I’m wrong. Jeg liker den norske kirke ganske godt, jeg applauderer åpenheten og praten om kjærlighet, jeg er sikker på at dere betyr mye for mange. Og enda mer for enda flere nå som dere faktisk viser at dere tror på kjærlighet, uavhengig om den er mellom mann og kvinne, mann og mann eller kvinne og kvinne.

Dere trenger altså ikke å være lei dere, for den tidligere litt skeptiske Paulus gjorde det rimelig klart, når det kommer til dette med tro og kjærlighet:

«Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten».

God lørdag!

🙂

PS: Hvis noen som leser dette faktisk har klare svar, så tar jeg gjerne imot innspill!! Jeg er oppriktig nysgjerrig, jeg skjønner virkelig ikke hvorfor folk tar på vei.

Trykk her hvis du vil følge denne bloggen på facebook! Da blir du tynn, pen og veldig rik. Neida, men jeg blir skikkelig glad 🙂

2 Comments

Helt vanlig og litt fantastisk

 

IMG_1545

Leser en glimrende kommentar i VG, skrevet av Ingvill Dybfest Dahl. Du vet når noen skriver noe du selv har tenkt på, men de klarer å formulere det bedre enn deg selv? Jeg blir så glad av det! Hun setter fingeren på vår tids ønske om å skille oss ut, at gapet mellom drømmer og virkelighet kan gjøre oss syke, fordi vi tror vi bare lykkes hvis vi får oppmerksomhet, hvis vi gjør det aller best, hvis vi stiger til toppen av næringskjeden.

Jeg har så mange ganger selv vært inne i den spiralen. I går faktisk, så satt jeg sammen med lillesøster Katja, i et rotete hus, og diskuterte avstanden mellom forventninger og realitet. Hun sa «Du tror ganske ofte at du ikke nailer livet, Thea, men du nailer jo egentlig livet hele tiden». Dette gjelder på ingen måte bare meg, jeg føler at alle rundt meg innimellom måler det de gjør mot det de helst skulle ha gjort, og så blir man aldri fornøyd. Og for hver gang man når et mål, for eksempel pusser opp huset, starter en blogg eller hva det skal være, begynner å trene, får den nye jobben eller den kjæresten eller den ungen, så flyttes fokuset til et nytt mål.

Noen som kjenner seg igjen? Noen som denne i løpet av denne helgen har tenkt til å forbedre seg litt? Som skal gå løs på det ryddeprosjektet? Som på mandag har tenkt til å spise litt sunnere, jobbe litt hardere eller som håper at denne våren, eller denne sommeren, skal bli bedre enn den forrige? At du skal komme litt nærmere det målet du har om at livet skal være litt mer spesielt, om at du snart er fremme, snart skal lykkes?

Ikke bare blir vi irriterte, frustrerte og misfornøyde av det. Noen blir faktisk syke. Jeg kjenner mange som har gått på en smell, fordi forventningene til livet, til seg selv, til kjærligheten og karrieren, ikke har blitt innfridd. Og hvis de har blitt innfridd, så har de ikke blitt innfridd godt nok. Ny dag, nye mål. Aldri hvile, aldri gi opp.

Jeg synes absolutt vi skal ha prosjekter for eget liv, vi må gjerne strekke oss etter å bli bedre, gladere, snillere og få til ting vi setter oss fore. Det er jo sånn vi mennesker har overlevd, sånn vi er skrudd sammen, og det skaper fremdrift og (ganske ofte) gøyale prosjekter.

Men hva om du faktisk, bare for en uke, bare for en helg, bare for en dag, var helt fornøyd? Bare en time om dagen, satt deg ned og smilte fordi livet var helt og holdent fullkomment, akkurat sånn som det er? Bare hvilte i at dette, det livet du har, enten det er med eller uten kjæreste, penger, barn og jobb, dette livet akkurat sånn som det er, er godt nok? At kroppen din, sånn som den kjennes ut akkurat nå, der du er når du leser dette, er helt fin? Hva hadde skjedd da? Hva hadde du tenkt på da, hvis du bare for et øyeblikk ikke skulle forbedret noe? Hvordan hadde du følt deg?

Nå mener jeg ikke at du skal bli hundre prosent gladkristen på egen tilværelse og droppe jobben og begynne som inspirator på internett liksom, men å ta seg tid til å være fornøyd med ting sånn som de er innimellom er faenmeg ikke bare lov, det er helt nødvendig.

Sånn på vei inn i helgen, så vil jeg bare si TAKK til hver enkelt av dere, for at dere følger denne bloggen. Når dere leser, liker og backer meg opp på det jeg deler, så gjør det meg bare mer og mer sikker på at det rotete, uperfekte, støyende, vanlige, artige og tidvis kjedelige livet jeg viser frem her, er bra nok. Takk, og god fredag!!

🙂 Thea.

 

PS: Er du et hyggelig menneske og vil være med i internetts fineste gjeng? Da er du jaggu velkommen til det.

 

4 Comments

Fort gjort å glemme primære behov

 

God morgen fra verdens ferskeste skater!
God morgen fra verdens ferskeste skater!

God morgen! Etter flere dager med energinivået til en brunsnegle og utstrålingen til en gråstein, så har jeg endelig våknet omtrent som meg selv igjen. Jeg hadde rett og slett glemt noe ganske viktig. Jeg gikk nemlig her og bekymret meg litt de siste dagene, kroppen har vært treig, hodet har vært tungt, jeg har sett problemer fremfor løsninger. Jeg har vært litt klynkete liksom, hatt litt beslutningsvegring. «Hva vi skal ha til middag? Nei, jeg har ingen anelse jeg.»

Når livet er skikkelig hektisk og gøyalt og man har mange prosjekter å holde på med og mange folk å være sammen med, så er det fort gjort å glemme det helt elementære. At man tross alt lever i en kropp, og at den kroppen trenger mat, aktivitet og ikke minst søvn. Det hadde jeg glemt litt. Jeg har rett og slett droppa en del søvn den siste uka. Litt fordi jeg har vært på fest i Marbella, litt fordi jeg har ligget våken og lest, litt fordi jeg har jobbet, og mest fordi hjernen har vært så opptatt at det liksom ikke har gått an.

Vel, i går, etter å ha hengt ute på tunet med Tidemann for å prøve å lære ham å skate hele ettermiddagen (noe jeg aldri har kunnet), etter kveldsbad, aftensmat og lesestund, så tok rett og slett kroppen grep. Jeg hadde nemlig tenkt til å rydde, blogge, jobbe litt, brette noen klær og se på noen episoder av noe, men kroppen la ned veto. Sovnet inntil ungen min klokka 19.30 og våknet i dag. Med sovestriper i fjeset og klærne på, men uthvilt. Fy fader så deilig. Hadde glemt hvordan en uthvilt kropp kjentes ut.

Et lite tips der altså, hvis du våkner i dag og tenker at livet er tungt, at alt er litt vanskelig og at du er litt misfornøyd med tilværelsen; Sov. Kanskje ikke akkurat nå, nå skal du vel på jobb og gjennomføre dine plikter, men ikveld? Dropp de planene, lukk den datemaskinen, drit i den klesvasken. Bare gå og legg deg. 12 timers søvn i ny og ne har bedre effekt på kroppen enn en uke på spa.

Ha en god dag alle sammen, snart er det helg!!!

🙂

Indre vaskekjerring og verdens dummeste idé

 

ER DET KØDD????? Dette er innholdet i en eneste skuff!! Rekk opp hånda de som vil ha hønete eggvarmere!
ER DET KØDD????? Dette er innholdet i en eneste skuff!! Rekk opp hånda de som vil ha hønete eggvarmere!

Du vet når man bare får ånden over seg, trosser sliten kropp og skittent gulv og det der, og virkelig føler at man skal ta i et tak? Jeg hadde det sånn istad, vi kom hjem fra jobb og barnehage, sola skinte, vi skulle spise sashimi på verandaen for føste gang denne våren, og alt var bare hygge. Mens vi satt der ute og skravlet og koste oss, så ble jeg enda mer klar over hvor skitne vinduene er. Den vårsola altså, den er nådeløs.

Mens Tidemann prøvde å lære seg å skate på tunet, dukket vaskekjerringa i meg opp. Hun dukker svært sjeldent opp, spesielt etter lange dager, så da gjelder det å smi. Jeg dro fram nal og vann og bøtte og såpe, og kjørte på. Forusensning, støv og fuglebæsj skulle vekk, det skulle gnistre i vinduene! Vel, jeg gjorde mitt aller beste, men nå er de altså bare stripete og liksom-vasket. Hvordan får man vinduer helt rene?? Må man ha mastergrad i husvask?? Blæh.

Jeg ble så irritert at jeg startet på et nytt prosjekt, full av initiativ tenkte jeg; dette er tidspunktet for å rydde ut av alle kjøkkeskapene!! Nå skal det skje!! Dette har jeg altså ventet i det lengste med, jeg har prioritert vin og fjoll og jobb og blogg og unge. Så jeg åpnet den første skuffen, tømte ut alt innholdet, la det på benken. Er det kødd???? Alt du ser på bildet over var nede i EN ENESTE SKUFF!!!! What the fuck!?!?!?! Jeg fant for eksempel to vinåpnere, begge med korken i, og jeg som ikke trodde jeg hadde noen? Jeg som gikk for å låne naboens forrige helg? Den ene skuffen på kjøkkenet fylte hele benken, – og så var det leggetid.

Nå er min indre vaskekjerring og ryddeentusiast borte for lengst, jeg er ikke i nærheten av å begynne å sortere alt det som ligger på benken. Det skal ligge der til spott og spe, og håne meg sammen med stripene på de nyvaskede vinduene. Vi tar frokost på Kaffebrenneriet i morgen tidlig. Sånn må det bare bli, til ånden kommer over meg igjen.

God tirsdag, godtfolk! 🙂

Fuck my life
Fuck my life

Middelhavet versus barnehagen

 

IMG_4291

Du vet de folka som lengter etter ungene når de er på jobbtur? De som ringer hjem hele tiden, og som gleder seg til å komme hjem til hverdagen, selv om de sitter ved et turkist hav og soler kroppen? De litt dølle typene som lever mer for rutiner enn for fest? Jeg har alltid fnyst av sånne, himlet med øynene og ristet på hodet.

Hodet er tungt, kroppen er litt brunere enn den var før helgen, og det kiler i magen. På bussen, i rushtrafikken, supersliten etter fantastiske dager med jobben i Marbella, er det bare en ting som står i hodet på meg; hente Tidemann i barnehagen. Jeg gleder meg så mye til å se ham at jeg holder på å begynne å grine. Jeg har hatt fantastiske dager med sjukt fine folk og fantastiske omgivelser, har tatt årets første bad i Middelhavet, kjent sola på kroppen og konsumert mer sangria enn det som godt er.

Jeg har jo en regel om å ikke blogge med promille, og det er muligens en av grunnene til at det har vært litt tynt med oppdateringer. Kremt. Det beste med å være borte er likevel (og heldigvis?) å komme hjem, og nå venter en liten gutt på at jeg skal hente ham. Kan ikke denne bussen kjøre litt fortere? Blir fristet til å ta taxi. Fy fader det blir deilig å klemme de kinnene.

Det er støv i alle krokene hjemme, kleshaugen er igjen høyere enn kleskurven og vårsola gjør at vindusvask stiger på lista over hva jeg må gjøre. I tillegg føler jeg at de (få) treningsøktene jeg kjørte gjennom før vi dro til Spania ikke utlikner en brøkdel av de enhetene med alkohol og spanske tapas jeg har konsumert i helgen, så det må vel prioriteres det også? Vi får se. Aller viktigst er det som skal skje nå, når den bussen får karret seg til Torshov, og til den helt vanlige, hverdagslige, men samtidig så sjukt viktige hentingen av skitten unge.

Jeg har blitt en sånn type. Shit ass.

 

🙂 God mandag!!

Hva kan man egentlig forvente av besteforeldre?

 

12873465_10153881967820991_776380932_o

Hvor mye er det egentlig vanlig at foreldrene dine stiller opp når du får barn? Hvor ofte skal de være barnevakt? Vet mora til kjæresten din faktisk mer om amming enn deg, og er du nødt til å høre på henne? Hva hvis besteforeldre ikke gidder å stille opp, er det greit? Hva om de heller vil drikke vin med gode venner og leve livet enn å tørke gulp og gå på barne-kino?

Denne ukas episode av Foreldrerådet handler om besteforeldre, på godt og vondt. De kommer jo i mange former og farger, ikke alle synes det er stas å bli besteforeldre, noen strikker små sokker og gleder seg ihjel, mens andre føler seg plutselig gamle og reagerer med å dra på selvrealiseringsturer og distansere seg fra det hele. Noen ganger tar de for mye plass, noen ganger tar de ikke nok initiativ. Hva skal man gjøre? Hvor mye kan man egentlig forvente?

Tusen takk for alle spørsmål dere har sendt meg, enten på Foreldrerådet-siden eller til thea.klingenberg@gmail.com, denne podcasten blir ikke til uten dere!

Familieterapeut Thomas Winther er ukas gjest, og han svarer på alt dere lurer på. Del gjerne hvis du kjenner noen som hadde likt denne podcasten! God søndag 🙂

 

Blåhvit kvinnekropp i varmere strøk

 

Fyttirassen Middelhavet er fint om morgenen!!!
Fyttirassen Middelhavet er fint om morgenen!!!

Kroppen er i sjokk, sola stikker i øynene, huden skjønner ikke hva som skjer. Etter måneder inntulla i ull og trange strømpebukser får leggene se sol. Det er jo dette jeg har drømt om siden i fjor! Det er jo dette jeg har skrevet lengselsfulle innlegg om, hjemme i vintermørket har jeg drømt meg bort til varmere strøk, lysere tider og synet av hav.

Vel, nå er jeg her. Den rauseste arbeidsplassen jeg kjenner (og heldigvis jobber med) har invitert oss alle med på helg til Marbella, der den spanske sola skinner og Middelhavet glitrer og alt det der. Sitter på en balkong og ser på sjøen mens jeg skriver dette, i bikini. Jeg hadde glemt følgende i mine lengselsfulle stunder, da jeg drømte om sommer:

  • Kroppen får bakoversveis av å bli kledd av helt og plassert i solstek.
  • Huden krymper seg den første dagen under sola, jeg kan nesten høre små arbeidere rope fra hudens overflate «Kom igjen, hun har satt seg i sola, alle mann til melaninpumpene, vekk bakvakta, nå er det alvor!!!»
  • Øynene vet ikke hvordan de skal se ting i fullt solskinn. Hele trynet krøller seg, solbriller eller ei, og rynkene prøver å skape skygge i panna så jeg kanskje kan skimte noe der ute i lyset.
  • Føttene mine har jeg egentlig ikke sett på siden i fjor. Jøje meg, de likner ikke på de føttene jeg hadde da.
  • Bikini er et antrekk jeg hadde glemt litt hvordan var. Jeg liker det jo, jeg husker at jeg har opplevd noen av mitt livs beste øyeblikk i en bikini, men akkurat nå kommer jeg ikke helt på hvorfor.

Heldigvis har jeg også erindringer om at det er sånn som dette hvert år. De første dagene med sommer er som den festen du har gledet deg til alt for lenge, som liksom ikke blir helt sånn du hadde sett for deg. Like fullt, sommeren er jo en lang fest, den går ikke over med det første, og det er bare å kaste seg i det. Jeg måtte si til meg selv i speilet i stad; «Verden tåler dette. Verden tåler at du har på deg bikini, verden tåler at du er blendahvit, huden tåler å møte solstrålene. Det går bra. Slutt å se deg i speilet, bare smør inn kroppen din med faktor og ta den med deg ut .»

Sola hilser til dere alle sammen, god torsdag folkens!!!

🙂 Thea.

Hei sveis sol!!
Hei sveis sol!!