Rumper og dommedag

 

Rumper har tatt over verden
Rumper har tatt over verden.

Leser med interesse (og forbauselse) at norske aviser i fjor publiserte mer enn 1400 artikler om rumper. «Jøss» tenker jeg her jeg sitter, på min egen rass, i min egen stue. Har vi gått i barndommen? Er det ikke snakk om at barn har en «anal fase» på et eller annet tidspunkt? Det demrer noe Freud i bakhodet mitt et sted.

Jeg har en femåring, så jeg vet at rumpehumor er top notch i barnehagen når det gjelder tøys og tull. De barna som leverer den morsomste prompehistorien, eller på en eller annen måte klarer å snike inn «rumpe» eller «bæsj» i en vanlig samtale, de får gapskratt og applaus fra de andre barna. Jeg har selv prøvd, mang en gang, å forklare hvorfor jeg ikke legger meg like langt bakover i latterkrampe og faller av stolen, når en av de samme vitsene blir testet ut rundt middagsbordet, men min femåring forstår det rett og slett ikke. Han er tydeligvis enig med de store norske mediehusene generelt, og Gunnar Stavrum spesielt, i at rumpe, – det er gøy!

Rumpa er inne i sin glansperiode, med andre ord. Den klikkes på. Og klikk = suksess. Kle av dere på rassen, still den gjerne opp mot kamera i en liten truse, svai ryggen og knips i vei. Hvis rumpa hadde vært et politisk parti i USAs valgkamp akkurat nå, så hadde den vunnet, glatt. Og det til tross for at det er andre rasshøl i kampen om tronen.

Apropos, er det noen andre enn meg som har litt på følelsen at vi er på vei mot dommedag fortiden? Jeg vet ikke, det har kommet snikende på meg de siste månedene, hva faen er det egentlig som skjer i verden? Jeg klarer jeg ikke riste av meg følelsen av at enden er nær. Enden i dobbelt forstand, forsåvidt.

Hvordan kommer vi til å se tilbake på denne perioden om 50 år? Eller om 100 år? Eller om 200? Når vi sitter i fremtiden en gang og mimrer tilbake til 2016, når barnebarnas tippoldebarn leser i historiebøker (hvis bøker fortsatt finnes?), hvordan vil de se på oss?

«De hadde kommet svært langt i utviklingen på den tiden, trodde de, våre forfedre. De hadde alle forutsetninger til å få til gode samarbeid i verden, løse klimakrise og fattigdom, bygge en bærekraftig fremtid, kurere sykdom og forvalte jordkloden på hensiktsmessig måte. Likevel så mista de det. Det ble for mye for dem, rett og slett. Så de skrev om rumper, de skrev vanvittig mye om rumper, brukte penger på oppussing av kjøkken og bad, og fikset på kroppene sine. De hetset hverandre på det de kalte internett, mens de lot andre deler av menneskeheten synke i havet eller dø av matmangel. De konsentrerte seg rett og slett bare om det de kunne forholde seg til. Vi kaller det menneskehetens «anale fase». Må ha vært en interessant tid å leve på, stakkars folk.»

 

"Den anale fase" forklart av Store norske leksikon
«Den anale fase» forklart av Store norske leksikon

Tequila, legevakten og kakao med krem

 

Kakao, -enten du vil eller ikke.
Kakao, -enten du vil eller ikke.

Noen helger er magiske, gøyale, gir masse energi og stjerner i øynene. Andre helger er slitsomme, kjedelige og frustrerende. Denne har for min del vært begge deler. Tidemann har hatt masse feber hjemme hos pappaen sin, og selv om det kalles «deltidsforeldre» så er man jo mamma på heltid. For livet, faktisk. Det har ingenting å si om barnet ditt er hos deg eller ikke. Dermed er jeg i hodet mitt halvt hjemme med sykt barn, mens jeg faktisk er ute og drikker tequila. Pussig følelse.

Like fullt var fredagen gøyal, middag med de fineste kvins, en hel flaske tequila, skravling og dansing hele natten. Da feberen til Tidemann hadde runda 41 grader tre ganger på to dager, så dro vi på legevakten lørdag ettermiddag. Fire timer i et venterom med en syk og svak gjeng andre folk, det var bare å ta det som en tur (jeg passet rett inn etter den runden med tequila kvelden før, for å si det sånn). For et sted! Hvis man nettopp har sett «The Walking Dead» burde man faktisk ikke dra dit, alle likner på zombier.  Uansett, med penicillin og fornyet trygghet dro vi hjem utpå kvelden.

Slapp og koko om hverandre.
Slapp og koko om hverandre.

Fikk endelig unge og medisiner på døra i dag morges, og hadde planlagt en hel dag med kos og slapp underholdning på TV. Og dere vet jo hvordan det blir når jeg ser for meg noe? Det blir noe annet. Barn som har ligget i sengen i fire dager, og som så får medisin, de er ikke friske, men de føler seg sånn. Og de har fire ganger så mye energi som vanlig, samtidig som de sutrer en del. Jeg trodde vi skulle ligge i skje i sofaen og hvile, men Tidemann ville bare løpe, synge høyt, tulle med Knut og leke voldsomt. Heldigvis hadde vi en del huslige ting (les «kjedelige ting») vi kunne finne på, så jeg har prøvd å lage leken «la oss brette klær mens vi synger». Funka sånn passe.

"Ta et bilde av meg så de kan se at jeg snart er frisk!"
«Ta et bilde av meg så de kan se at jeg snart er frisk!»

Nå er det kakao i sofaen og film på TV. Jeg har trumfet det igjennom, rett og slett. Nå skal vi faenmeg kose oss litt. Det er jo søndag, og jeg nekter å starte uken før jeg har fått dosen min med unge og morskjærlighet.

🙂

 

 

Hei! Jeg heter Thea, og jeg legger ut bilder av barnet mitt på internett.

 

Thea ca seks år. Rar pannelugg, rar hatt og en katt som likner mistenkelig på Knut.
Thea ca seks år. Rar pannelugg, rar hatt og en katt som likner mistenkelig på Knut.

Er det uetisk av meg å dele bilder av barnet mitt? Gjør jeg livet potensielt vanskeligere for ungen min i fremtiden? Hvordan vil han reagere når han blir eldre, på at det ligger bilder av ham her ute, som alle kan se?

Jeg leser med interesse en artikkel fra nrk.no, der foreldre advares, nok en gang, mot å legge ut bilder av sine barn på Facebook. Denne gangen er det ungdommer som snakker, de ville ikke likt det om foreldrene deres ukristisk postet barnebilder av dem, uten å spørre om lov. I Frankrike advares foreldre mot å dele bilder av barna sine på Facebook, da de kan bli saksøkt av dem senere.

Dette treffer jo meg rett i fleisen og rett i hjertet. Ikke at jeg kan bli saksøkt, det spiller mindre rolle, men at jeg kan risikere å gjøre noe som Tidemann synes er kjipt når han blir eldre. Alle barn synes vel foreldrene sine er kjipe på et eller annet tidspunkt, men akkurat på dette området, så kommer han eventuelt til å ha helt rett i sin kritikk.

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan Tidemann synes det kommer til å være at jeg har skrevet om ham i offentligheten. Jeg vet ikke om han kommer til å synes det er greit at jeg har vist frem bilder av ham til verden. Tenk om han vokser opp til å bli en fyr som ønsker å være anonym? Tenk om han skammer seg over det jeg har lagt ut?

Jeg gjør alt i min makt, for å sikre mitt barns fremtid. Jeg gir ham så mye omsorg jeg kan, drukner ham i kjærlighet, snakker med ham, oppdrar ham, beskytter ham og trøster ham når han er lei seg. Tenk om jeg likevel failer totalt på dette punktet? Tenk om mine vurderinger på hva som er innafor ikke holder?

Jeg vurderer hvert bilde og hver setning jeg legger ut her på bloggen, med det filteret; «Hva kommer han til å synes om dette i fremtiden?». Det er mange ting Tidemann og jeg snakker om, situasjoner vi havner i og viktige ting vi går gjennom som ikke nevnes her. Jeg velger historier som handler mest om hverdagen som mamma, der han spiller en rolle, men hvor han ikke utleveres for mye. Likevel, hva vet vel jeg?

Jeg tror liksom at jeg vet best, fordi jeg er hans mor, jeg kjenner ham godt og fordi jeg er nøye med at det som skrives her ikke først og fremst handler om ham. Jeg trøster meg liksom med det. Men er det greit da? Jeg vet ikke.

Det er mulig jeg går på en generalsmell i min rolle som mor, ved å dele bilder av ham på Facebook, på denne bloggen og på instagram. Det er en sjanse for at han vil bli sint på meg for det i ettertid, at han skammer seg over meg og synes det er flaut at jeg har delt. Samtidig synes jeg det er fint og viktig å dele hverdagshistorier som ikke viser det perfekte liv. Den polerte, overfadiske verdenen vi hele tiden ser i sosiale medier stemmer ikke overens med det livet jeg lever, i alle fall. Jeg skulle egentlig ønske flere delte jeg, at flere delte hvordan det egentlig så ut i hverdagen deres, ikke bare hvordan det «burde se ut».

Jeg er ikke enig med meg selv i dette, og alle mine forsøk på gode forsvarsargumenter faller på stengrunn hvis Tidemann om fem år sier; «Mamma, du skulle aldri ha delt noe om meg på internett». Da kommer jeg til å stå der og skamme meg.

Hva tenker dere?

Baksiden av medaljen

 

Ingenting appellerer til mammahjertet som en småsyk unge.
Ingenting appellerer til mammahjertet som en småsyk unge.

Å ha barn med noen man ikke er sammen med, har både fordeler og ulemper. Selvsagt er det kjipt når parforholdet ryker og man går fra hverandre og sånn, men så, hvis man klarer å stable på beina en god dialog, hvis begge er rause og man klarer å samarbeide, så kan det hele være ganske bra.

Jeg er stort sett kjempefornøyd, jeg får både tid til å gjøre mine egne ting, jobbe med prosjekter, gå ut, være alene, og så har jeg masse overskudd når Tidemann er hos meg. Jeg blir aldri «lei» av å være sammen med ham, jeg rekker jo ikke det, før jeg får tid for meg selv, og den tiden får jeg enten jeg vil eller ikke. Klart jeg kan synes det er litt rart noen ganger, klart jeg savner ham, men samtidig så bor han rett rundt hjørnet når han er hos pappaen sin, og jeg kan ringe når som helst.

Først og fremst går det fint fordi jeg vet at faren hans er en utrolig bra fyr. En utrolig bra fyr jeg er veldig glad for at jeg fikk barn med, men samtidig er glad for at jeg ikke er kjæreste med. Er det vanskelig å forstå? Jeg skjønner hvis det høres rart ut, men det er akkurat sånn det er.

Uansett, i dag dukket det opp en situasjon som likevel gir meg klynk i mammahjertet (beklager hvis dette er for klissete for dere, men det er sant), som gjør det litt vanskelig å være i hele denne «delte hverdagen». Tidemann fikk feber i barnehagen, og siden han er hos faren sin på torsdager, så ble han hentet av ham. Han fikk bare litt feber, det er ikke noe farlig, men det er veldig rart å ikke være sammen med barnet sitt når det er sykt. Det føles feil. Det er liksom biologisk plantet i meg, dypt inni kroppen et sted; «Alarm! Barnet ditt er sykt!». De kjørte innom meg på veien hjem, fikk paracet og termometer og andre remedier som jeg hadde liggende.

Der satt Tidemann i bilen, og for dere som ikke har hatt gleden av å se et litt småsykt barn noen gang; det er noe av det søteste som finnes. Litt slitent blikk, litt røde kinn, spinkel stemme, trøtte øyne, en kosete, varm og sårbar unge som trenger omsorg. Vi klemte og jeg viste dem medisinen og termometeret og så koste jeg ham litt, og så kjørte de avgårde. Jeg følte egentlig for å løpe etter bilen, som på en film, løfte ungen min opp i armene og passe på ham.

Selvsagt gjorde jeg ikke det, jeg er ikke helt klin kokos, men jeg hadde lyst. Jeg vet at han har det helt supert hos faren sin, jeg vet at han steller med Tidemann minst like godt som meg (faktisk litt bedre noen ganger). Jeg vet at jeg kan komme på besøk når jeg vil, og at Tidemann kommer hit på søndag. Men akkurat i dag skulle jeg ønske at barnet mitt var bare mitt, – hele tiden.

 

 

2 Comments

Jeg legger meg flat

 

Ser dere hvor lei meg jeg er? Legger meg flat, rett og slett.
Det var ikke meningen! Jeg legger meg flat, rett og slett.

I dag er det min tur, jeg har rett og slett gått på en smell, og da gjør jeg det folk gjør når de har dritt seg ut; legger meg flat. Jeg kom til skade for å hylle at våren var på vei i helgen. Jeg skrev om utepils og småsko, om sol i fjeset og parkliv. Jeg trodde virkelig, helt innerst inne, at vi var over vinter-kneika, at dagene fremover bare skulle bli varmere, finere og lettere.

Beklager til alle på Østlandet som i dag sto opp til snø og sludd, som måtte ta på barna strømpebukse igjen, som måtte tre luer nedover hodene sine og ta vinterstøvler på beina. Beklager til alle, som på grunn av denne bloggen hadde avtalt utepils midt i uken med sine venner, som hadde pakket vekk superundertøyet og som trodde uka skulle ende i solbriller og fjas. Jeg legger meg paddeflat.

Til mitt forsvar vil jeg si; det kommer en dag, også denne våren, hvor snøen er borte for siste gang. Hvor vi faktisk kan gå ut med bare ben, spise middag i hage og park, bade i fjorden og skravle hele den lyse natta igjennom. Jeg tar ansvar for at jeg jinxet våren, at jeg foregrep begivenheten, det skal man jo ikke gjøre. Hvis værgudene (som er faste lesere av denne bloggen) droppa våren denne uka, fordi de ble provosert av min premature hyllest til årstiden som kommer, så vil jeg at de skal vite at jeg gjør hva som helst for å gjøre det godt igjen.

Hvis jeg går en skitur til, med blødende gnagsår, kan dere sende våren tilbake da? Må jeg spise snø? Bygge en hule? Skrive et entusiastisk innlegg om neglsprett? Just name it, I’ll do it.

Håper dere tilgir meg, at dere fyrer i peisen og drikker irish coffee og koser dere så godt dere kan, tross alt. Takk for meg.

🙂

Ingen tvil om at det var jeg som jinxet våren denne uka.
Ingen tvil om at det var jeg som jinxet våren denne uka.
2 Comments

Skam, ski og fiskebein

 

IMG_0866

Jeg gikk jo min første skitur i helgen! Ikke i livet, det hadde vært litt pussig, men årets første. Da jeg fant både staver, støvler og ski i boden på første forsøk, var jeg så fornøyd at jeg følte jeg burde fått en medalje (må kanskje legge til her at jeg hadde vært ute og danset til halv fire på natta kvelden før, så det var faktisk litt utrolig at jeg i det hele tatt sto på beina). Følte jeg fortjente å ha på meg rød anorakk, hvis du skjønner? Det er litt sånn når man ikke har gått på ski en eneste gang en hel vinter, at man skammer seg litt. Spesielt hvis det faktisk har vært snø, og man har sendt barnet sitt på skiskole og snakket masse om hvor flott det er å gå skitur. Det er den norskeste skammen som fins, og den er helt ubrukelig, spør du meg.

Tidemann konfronterte meg jo, krevde rett ut å få se meg gå på ski. Han husker ikke at han har sett det. Jeg skammet meg, ringte Mamma, hun stiller alltid opp på skitur, det er faktisk nesten umulig å gå en skitur uten henne (bare prøv!). Opp i Sørkedalen, der vi alltid gikk da vi var barn. Tidemann skravlet i vei, han forklarte meg om tripp-trapp og fiskebein og ploging. Barn bruker veldig lang tid når de skal forklare ting; «Så tar du den ene skien, på en måte der den er litt spiss, og så presser du liksom den skien litt innover, mot der hvor den andre skien….»

Superteamet Mommo og Tidemann
Superteamet Mommo og Tidemann

Det gikk strålende. Barnet var fornøyd, Mommo var fornøyd, sola strålte og jeg kjente at kroppen husket akkurat hvordan den skulle håndtere å marsjere i sklitakt med pinner på beina. Man glemmer ikke det, det er som å sykle. Det man derimot glemmer, i alle fall det jeg glemte, var årsaken til at jeg ikke går på ski. Jeg kom på det etter et par kilometer. Mine skistøvler er visst laget av fanden selv, noen har konstruert dem sånn at de er deilige i starten, for så plutselig, når man begynner å kose seg ordentlig, så skjærer de seg inn i føttene. Jeg har fått mange gnagsår i mitt liv, men de gnagsårene de støvlene gir, er av en annen verden, de går dypt.

Tidemann nynnet og skled som en proff i sporet og kikket etter harespor, Mommo fortalte om elgene vi kanskje kom til å møte, kakaoen hun hadde på termos, og alt bare var velstand, – helt til jeg rett og slett måtte snu. Haltende som en idiot. Med halen mellom beina og blødende hæler. Sist vinter skjedde det på Nordefjell, en venninne og jeg hadde pakket sekk og skulle være borte hele dagen. Måtte også da snu ettter ti minutter og bandasjere begge føttene etter alle kunstens regler. Hadde visst fortrengt det.

Skidebuten endte altså med at jeg drakk kaffe i bilen, mens Mommo og Tidemann gikk fem kilometer og kom smilende og stolte tilbake (mest Tidemann da, Mommo har faktisk gått mer enn fem kilometer før).

«Du var flinkt til å gå fiskebein da, Mamma» sa Tidemann trøstende til meg i bilen. Jada, jeg skal ha for innsatsen. Neste gang det er lenge siden jeg har gått på ski, så skal jeg (istedenfor å skamme meg på norsk vis) ta en titt på hælene mine og være glad for at kroppen gror av seg selv. Og så skal jeg kjøpe meg nye støvler. De raskeste, dyreste, mest glorete støvlene de har. Da skal han få se på fiskebein da.

🙂