Mellom Brussel og badebasseng

 

Privilegiet å kunne ta en dag i svømmehallen for gitt
Et privilegium er å kunne ta en dag i svømmehallen for gitt, hvor  de eneste bekymringene er rynkete fingre og klorvann i øynene

Fy faen. Europa er under angrep, -igjen. Syke, villedete mennesker, sprenger seg sjøl og andre i lufta, river fra hverandre kropper og menneskeliv. Folk på vei til påskeferie blir fratatt livet, familiene deres mister sine aller kjæreste.

Drøye tusen kilometer unna driver vi og diskuterer hva vi skal bruke dagen til. Siden jeg forstuet stortåen på lekeland i går (jepp), så var ikke skogstur et alternativ. Tidemann ville i bassenget. I svømmehallen. Vi diskuterer om det er mulig når man hinker. «Kommer du til å kunne ta den store vannsklia sammen med meg, Mamma?»

Noen har nettopp fått livet ødelagt av fanatiske mennesker, andre venter på telefonen som kommer til å endre alt. Enten telefonen fra sine kjære at de lever, at de er ok, – eller telefonene fra politi eller ambassade om at de aldri kommer til å se dem igjen.

Vi bestemmer at det er lurt å ha med kjeks i sekken, siden det er slitsomt å bade, da trenger kroppen bensin. Vi diskuterer hvorvidt vi skal smøre matpakke også, og ender med å stå sammen ved kjøkkenbenken og skjære ost til brødskivene. Tidemann planlegger å svømme mye under vann.

Mens røyken legger seg i Brussel, mennesker kjemper for livet på sykehus, og andre prøver å ta inn over seg at deres kjære plutselig er døde, driver Tidemann og jeg og øver oss på svømmetak. Viktig å holde fingrene lukket, så takene faktisk tar deg framover. Vi tøyser og jeg lærer ham å flyte helt stille på ryggen.

Sikkerhetsnivået oppjusteres, politiet i Norge bevæpner seg. Fra Brussel og utover i Europa sprer det seg en ny bølge av redsel, sinne og sorg. På facebook deles solidariske bilder, statuser av sjokk og tristhet. Feeden min fylles også av hat, noe rettet mot terroristene, andre bare slenger det ut mot religion generelt, og islam spesielt.

Jeg heier Tidemann fremover mens han svømmer i det store bassenget. Øynene hans er bestemte, de ser rett inn i mine, han er litt redd for å synke og veldig stolt av å svømme samtidig. Jeg sjekker mobilen litt innimellom, leser oppdateringer og ser bilder. Jeg registrerer at jeg ikke er like sjokkert som sist, eller gangen før der, eller gangen før der igjen.

Jeg vet ikke hva faen det er som foregår i verden. Jeg håper noen har bedre kontroll på hvordan vi skal håndtere dette enn meg, for jeg har ikke pipling. Jeg vet at hat ikke er løsningen, jeg vet at å generalisere folk, enten det gjelder kritiske røster, folk med samme religion eller andre samlekategorier, ikke kommer til å funke, -det vil bare gjøre situasjonen verre.

Det er hverdagslivet vårt som er under angrep, de trygge, vanlige, kanskje litt kjedelige tingene vi ikke tenker over. Som å ta et fly på vei til ferie et sted, lære barnet sitt å flyte stille på ryggen, eller se ham smøre brødskiver med ost helt selv.

Jeg håper så veldig at det er nok kloke hoder der ute, med nyanserte og samtidig handlekraftige planer, til at vi alle sammen, kan få fortsette å ta hverdagslivet vårt for gitt.

 

 

Legg inn en kommentar