Baksiden av medaljen

 

Ingenting appellerer til mammahjertet som en småsyk unge.
Ingenting appellerer til mammahjertet som en småsyk unge.

Å ha barn med noen man ikke er sammen med, har både fordeler og ulemper. Selvsagt er det kjipt når parforholdet ryker og man går fra hverandre og sånn, men så, hvis man klarer å stable på beina en god dialog, hvis begge er rause og man klarer å samarbeide, så kan det hele være ganske bra.

Jeg er stort sett kjempefornøyd, jeg får både tid til å gjøre mine egne ting, jobbe med prosjekter, gå ut, være alene, og så har jeg masse overskudd når Tidemann er hos meg. Jeg blir aldri «lei» av å være sammen med ham, jeg rekker jo ikke det, før jeg får tid for meg selv, og den tiden får jeg enten jeg vil eller ikke. Klart jeg kan synes det er litt rart noen ganger, klart jeg savner ham, men samtidig så bor han rett rundt hjørnet når han er hos pappaen sin, og jeg kan ringe når som helst.

Først og fremst går det fint fordi jeg vet at faren hans er en utrolig bra fyr. En utrolig bra fyr jeg er veldig glad for at jeg fikk barn med, men samtidig er glad for at jeg ikke er kjæreste med. Er det vanskelig å forstå? Jeg skjønner hvis det høres rart ut, men det er akkurat sånn det er.

Uansett, i dag dukket det opp en situasjon som likevel gir meg klynk i mammahjertet (beklager hvis dette er for klissete for dere, men det er sant), som gjør det litt vanskelig å være i hele denne «delte hverdagen». Tidemann fikk feber i barnehagen, og siden han er hos faren sin på torsdager, så ble han hentet av ham. Han fikk bare litt feber, det er ikke noe farlig, men det er veldig rart å ikke være sammen med barnet sitt når det er sykt. Det føles feil. Det er liksom biologisk plantet i meg, dypt inni kroppen et sted; «Alarm! Barnet ditt er sykt!». De kjørte innom meg på veien hjem, fikk paracet og termometer og andre remedier som jeg hadde liggende.

Der satt Tidemann i bilen, og for dere som ikke har hatt gleden av å se et litt småsykt barn noen gang; det er noe av det søteste som finnes. Litt slitent blikk, litt røde kinn, spinkel stemme, trøtte øyne, en kosete, varm og sårbar unge som trenger omsorg. Vi klemte og jeg viste dem medisinen og termometeret og så koste jeg ham litt, og så kjørte de avgårde. Jeg følte egentlig for å løpe etter bilen, som på en film, løfte ungen min opp i armene og passe på ham.

Selvsagt gjorde jeg ikke det, jeg er ikke helt klin kokos, men jeg hadde lyst. Jeg vet at han har det helt supert hos faren sin, jeg vet at han steller med Tidemann minst like godt som meg (faktisk litt bedre noen ganger). Jeg vet at jeg kan komme på besøk når jeg vil, og at Tidemann kommer hit på søndag. Men akkurat i dag skulle jeg ønske at barnet mitt var bare mitt, – hele tiden.

 

 

Legg inn en kommentar