2 Comments

Skam, ski og fiskebein

 

IMG_0866

Jeg gikk jo min første skitur i helgen! Ikke i livet, det hadde vært litt pussig, men årets første. Da jeg fant både staver, støvler og ski i boden på første forsøk, var jeg så fornøyd at jeg følte jeg burde fått en medalje (må kanskje legge til her at jeg hadde vært ute og danset til halv fire på natta kvelden før, så det var faktisk litt utrolig at jeg i det hele tatt sto på beina). Følte jeg fortjente å ha på meg rød anorakk, hvis du skjønner? Det er litt sånn når man ikke har gått på ski en eneste gang en hel vinter, at man skammer seg litt. Spesielt hvis det faktisk har vært snø, og man har sendt barnet sitt på skiskole og snakket masse om hvor flott det er å gå skitur. Det er den norskeste skammen som fins, og den er helt ubrukelig, spør du meg.

Tidemann konfronterte meg jo, krevde rett ut å få se meg gå på ski. Han husker ikke at han har sett det. Jeg skammet meg, ringte Mamma, hun stiller alltid opp på skitur, det er faktisk nesten umulig å gå en skitur uten henne (bare prøv!). Opp i Sørkedalen, der vi alltid gikk da vi var barn. Tidemann skravlet i vei, han forklarte meg om tripp-trapp og fiskebein og ploging. Barn bruker veldig lang tid når de skal forklare ting; «Så tar du den ene skien, på en måte der den er litt spiss, og så presser du liksom den skien litt innover, mot der hvor den andre skien….»

Superteamet Mommo og Tidemann
Superteamet Mommo og Tidemann

Det gikk strålende. Barnet var fornøyd, Mommo var fornøyd, sola strålte og jeg kjente at kroppen husket akkurat hvordan den skulle håndtere å marsjere i sklitakt med pinner på beina. Man glemmer ikke det, det er som å sykle. Det man derimot glemmer, i alle fall det jeg glemte, var årsaken til at jeg ikke går på ski. Jeg kom på det etter et par kilometer. Mine skistøvler er visst laget av fanden selv, noen har konstruert dem sånn at de er deilige i starten, for så plutselig, når man begynner å kose seg ordentlig, så skjærer de seg inn i føttene. Jeg har fått mange gnagsår i mitt liv, men de gnagsårene de støvlene gir, er av en annen verden, de går dypt.

Tidemann nynnet og skled som en proff i sporet og kikket etter harespor, Mommo fortalte om elgene vi kanskje kom til å møte, kakaoen hun hadde på termos, og alt bare var velstand, – helt til jeg rett og slett måtte snu. Haltende som en idiot. Med halen mellom beina og blødende hæler. Sist vinter skjedde det på Nordefjell, en venninne og jeg hadde pakket sekk og skulle være borte hele dagen. Måtte også da snu ettter ti minutter og bandasjere begge føttene etter alle kunstens regler. Hadde visst fortrengt det.

Skidebuten endte altså med at jeg drakk kaffe i bilen, mens Mommo og Tidemann gikk fem kilometer og kom smilende og stolte tilbake (mest Tidemann da, Mommo har faktisk gått mer enn fem kilometer før).

«Du var flinkt til å gå fiskebein da, Mamma» sa Tidemann trøstende til meg i bilen. Jada, jeg skal ha for innsatsen. Neste gang det er lenge siden jeg har gått på ski, så skal jeg (istedenfor å skamme meg på norsk vis) ta en titt på hælene mine og være glad for at kroppen gror av seg selv. Og så skal jeg kjøpe meg nye støvler. De raskeste, dyreste, mest glorete støvlene de har. Da skal han få se på fiskebein da.

🙂

 

2 Comments

  1. «Den norskeste skammen som fins…»? Kjøp deg skikkelig bra skisko – gjerne en kombi-støvel (skøyte OG klassisk i en sko) – da blir turen bra. Nå høres det kanskje ut som om jeg er skikkelig inni de skigreiene – men min første skitur i år var på fredag… Usikker på når neste blir – men har veldig bra skisko altså ?

Legg inn en kommentar