Mitt beste hverdagstriks

 

Resultatet av pjusk brokkoli, spirende hvitløk, en skalk parmesan, litt rømme og noen egg.
Resultatet av pjusk brokkoli, spirende hvitløk, en skalk parmesan, litt rømme og noen egg.

Jeg er ingen matblogger, men jeg må bare dele et triks med dere, som jeg bruker skikkelig ofte. Jeg kjøper alltid for mye mat når jeg handler, jeg planlegger sjelden hva vi skal spise resten av uka og jeg går ofte sulten i butikken. Det fører til at ganske mye mat i kjøleskapet rekker å bli kjip før jeg får brukt den, spesielt i grønnsaksskuffen. Noen som kjenner seg igjen? Noen som har et par litt myke gulrøtter, en halv løk eller en litt pjuskete brokkoli liggende i kjøleskapet? Nettopp.

Her er mitt beste hverdagstriks, det tryller kjipe rester til den deiligste retten på null komma svisj! Her er prinsippet; rester + egg + rømme eller liknende = suksess.

1: Rydd i grønnsaksskuffen. Plukk ut det som er litt stusselig. Gulrøtter, blomkål, brokkoli, tomater, purre, løk, poteter, hvitløk, hva det nå enn er du har. Rydd også i pålegget. Et par skiver spekeskinke? Noe ost?

2: Legg grønnsakene i en ildfast form eller på en stekeplate, dryss over litt salt og litt olivenolje og sett det i ovnen. Hvis du har tomater med, så bør du skjære dem opp, så de mister litt av vannet (eller du kan bake dem i halvparter med ost på, det er digg, men det er en annen oppskrift).

3: Finn fram noen egg (vi har alltid egg, det anbefaler jeg alle å ha, funker til alt), se om du har noe rømme, en klatt med kesam, kanskje en fløteskvett, hva med litt kremost? Fint å få ryddet i det også, ikke så viktig med forholdet. Jeg lager alt på slump, anbefaler deg å gjøre det samme.

4: Når grønnsakene er møre kan du ta dem ut av ovnen, spis noen, det er alltid digg, ovnsbakte grønnsaker med olje og salt er en egen rett spør du meg, og så kan du legge resten i en form (eller i en dyp stekepanne, det bruker jeg). Lurt å smøre form (eller panne) med olivenolje.

5: Bland egg og melkeprodukt (eller bare egg hvis du ikke har noe annet), gjerne litt pepper og salt, og hell det over grønnsakene. Hvis du i tillegg har en osteskalt, rasp den og hiv den i, skjær opp salamiskivene eller skinken, hvis du fant noe av det også, eller restene av kyllingmiddagen fra i går. Bare fantasien (og kjøleskapet ditt) setter grensene. Sett formen (eller stekepannen) i ovnen, 200 grader, og ta deg en pause. Hør fore eksempel på podcasten jeg har laget, eller noe annet koselig.

6: Når eggeblandingen har stivnet er det ferdig, voilá!! Du har laget en stor omelett! Den blir nesten som en pai, uten bunn, som kan brukes til frokost, lunsj eller middag.

Herregud, tenk at brokkoli kan bli så digg!!
Herregud, tenk at  trist brokkoli kan bli til noe så digg!!

På bildene her ser dere resultatet av fire brokkoli (Mamma hadde kjøpt raust inn til påsken og jeg fikk med overskuddet hjem), en bit parmesan, bakt hvitløk, sju egg og litt rømme. Fyttigrisen så digg!!!

Andre favorittkomboer er spekeskinke-chevre, blomkål-kylling-pesto, tomat-paprika-løk og generelt alt med ost (kanskje ingen overraskelse). Laks er også digg, røklaks-rødløk-dill er himmelsk.

Jeg pleier å skjære paien i biter når den er kald (det som er igjen av den, jeg forsyner meg ofte grådig), legge den i bokser i kjøleskapet og ofte er det det eneste jeg spiser de neste dagene. Folk på jobb blir så imponert over at jeg har med meg mat, jeg får poeng for kulinariske triks, og så koser jeg meg glugg med lunsjen og soler meg i glansen. Anbefales!

Si fra hvis dere kommer opp med en killer-kombinasjon, jeg er sikker på at dere alle sammen har en deilig rett som ligger og venter på dere nede i den dølle grønnsaksskuffen!

God torsdag 🙂

 

 

 

2 Comments

En rot her og en pupp der, I did it!!!!!

 

Noen smiler når de jogger, - andre orker ikke det.
Noen smiler når de jogger, – andre orker ikke det.

Fy fader, jeg gjorde det!!!! Kroppen protesterte de første 15 minuttene, jeg tryna så lang jeg var inni skogen fordi foten hang seg fast i en rot, jeg hadde glemt hårstrikk, så håret festet seg i kvister, jeg hadde glemt høretelefoner, så jeg fikk ikke noe motivasjonsmusikk (fuglekvitter er digg, men har ikke helt samme effekt), men jeg gjorde det!!!!

Ting jeg hadde glemt med å jogge i skogen (bortsett fra musikk og hårstrikk);

  • Skogsbunnen er overraskende myk. Når føttene er vant til asfalt, blir de skikkelig glade for variasjonen. Det var litt samme følelsen som å ta på seg sommersko etter en lang vinter med støvler.
  • Det lukter veldig mye i naturen om våren. Det er som om noen har sprayet ned skogen i vårlukt, parfyme av fuktig mose, blåklokkeskudd og barnåler. Det er nesten litt overveldende.
  • Beina og kroppen gjør kanskje motstand mot den løpinga, de blir slitne og sånn, men det er faenmeg hodet som er problemet (eventuelt løsningen). Vanvittig hvor mange forslag hodet kommer med for at man skal slutte å jogge. «Nå tar du for hardt i, det får være måte på, jøss, se der er det blomster, ta et bilde!» Det tar 15 minutter, så stilner det litt, men de 15 minuttene er lange, og jeg må jobbe hardt for å ikke høre på hjernen.
  • Det er lurt å skifte før man kommer til skogen. Å sitte bak rattet og prøve å skifte til for eksempel trenings-bh på en parkeringsplass, øker betydelig sjansene for at fremmede folk får se hverdagspupper på klønete vis. Ikke at det er så nøye for min del, men det er muligens verdt å notere seg til neste gang.

🙂 God onsdag!!

 

Hjernen bare; "Se en blomst!! Ta bilde! Legg deg ned her og hvil! Du bør faktisk ikke løpe mer nå".
Hjernen bare; «Se en blomst!! Ta bilde! Legg deg ned her og hvil! Du bør faktisk ikke løpe mer nå».
Det er fint ass. Kan dere se hvor mye det lukter av vår der? Som om skogen har tatt på seg deo og er klar for fest.
Det er fint ass. Kan dere se hvor mye det lukter av vår der? Som om skogen har tatt på seg deo og er klar for fest.

 

10 Comments

Å kvinne seg opp til den første runden

 

image

 

Fy fader. Jeg skal for første gang siden i høst gjøre noe som har ligget og presset bak i hodet i mange måneder. Jeg har bare brukt tiden min på andre ting, bare latt som om det ikke er der, at det ikke er viktig, bare skiftet fokus. Jeg har joggesko i sekken, jeg har trenings-bh og tights og alt mulig. Dette er dagen, – jeg skal faenmeg ta årets første joggetur.

Er det ikke sjukt hvordan hodet bare prøver å finne på unnskyldninger? Lager det til en så big deal at det virker heeeelt umulig? Her sitter jeg, en 33 år gammel, voksen dame, mor til en unge, en unge jeg faktisk har født helt selv gjennom tre dager med rier, jeg har nailet så sykt mange vondere ting enn denne halvtimen jeg skal ut på nå, men av en eller annen grunn så kjennes dette verre ut.

Jeg har hatt samtaler med meg selv i ukesvis, jeg har faktisk veldig lyst til å dra i skogen, kjenne på at det er vår, bli sliten i kroppen. Jeg sier til meg selv at det ikke gjør noe om jeg ikke løper langt eller fort, at jeg bare skal ta det som det kommer, at det blir digg å kjenne kroppen og hjertet og beina. Likevel jobber hodet mitt på spreng med å finne unnskyldninger. Jeg sitter faktisk og håper på at jeg skal få feber eller vrikke en fot eller noe, så jeg kan slippe unna med plausibel grunn.

Men da blir jeg bare liggende å kverne på hvordan det egentlig ville ha vært, hvordan jeg skal få det til neste gang, om jeg noen gang kommer til å jogge igjen og hvor gammel kroppen min hadde vært akkurat nå, hvis jeg hadde tatt en sånn test. Tror den ville scoret sånn ca 83 år.

Jeg skriver det her, til dere fine folk, for da er det ingen fuckings vei tilbake. Jeg skal ta bilder, jeg skal være rød i fjeset og jeg skal intet mindre enn å legge det ut her senere i kveld. Hvis du ser meg snart, pesende og gråtende i haltende tempo, med frustrasjonen struttende ut av alle porer, i en skog i Oslo-området; IKKE si hei. Bare gå rett forbi, og vit at det ikke har noe med deg å gjøre, men jeg vil helst være usynlig akkurat da (selv om jeg definitivt ikke er akkurat det).

Snakkes senere, send gjerne gode tanker! FML.

Thea, 83 år.

Stille etter stormen

Morgenstund med fjollete, kosete unge
Morgenstund med fjollete, kosete unge.

Nå ble det veldig tomt her. Tidemann ble nettopp hentet av pappaen sin, og etter en uke med ham, samt masse familie på Ustaoset, og før det tur til Ål med jobben og 1800 andre deltakere til Hallingspretten, som faktisk kom rett etter en intens tur til Paris, så er jeg for første gang på nesten tre uker helt alene.

Hva gjør man når man er alene igjen? Min første innskytelse er pliktene som kaller. Vi har tre bager med skitne klær fra fjellet, jeg må handle ett eller annet sted, og så bør jeg forberede meg litt til arbeidsuka som kommer. Men hva er det jeg har lyst til? Ser ut av vinduet og det er på ingen måte den solfylte vårdagen jeg hadde planlagt.

Da jeg var barn, så var det første vi gjorde da vi kom hjem fra påskeferie å lete etter blåveis i hagen. Etter en uke med snø på fjellet var det som å komme hjem til en helt ny årstid. Det er ikke akkurat sånn i dag, det regner og innbyr ikke til blomsterjakt. Dessuten er det ikke mye blåveis på Torshov og jeg har ikke hage.

Hva har jeg lyst til? Det er noen mailer å gå gjennom, det er noen skap som bør ryddes. Blæh. Det er ikke det jeg har lyst til. Når man har en eneste dag helt for seg selv, før det braker løs igjen med jobb og alt det andre, så er det viktig å velge med omhu. Tror jeg blir liggende her på sofaen litt og kjenne etter. Kanskje det er en episode av noe jeg har gått glipp av? Kanskje jeg tar meg en liten lur til, her under pleddet ved peisen? Og så kanskje gå ut midt på lyse dagen og ta et glass vin? Bare fordi jeg kan, og fordi det faktisk fortsatt er ferie? Vi får se.

Det er den siste fridagen i dag, bruk den med omhu fine folk! Hvis du skal slå ihjel tid i bilkø (vi brukte seks timer hjem fra fjellet i går, vi vet hvordan det er), så kan du jo sjekke ut den siste episoden i Foreldrerådet? Takk til dere som deler, det gjør meg skikkelig glad!

Ha en deilig dag, uansett hvordan du velger å bruke den! 🙂

 

4 Comments

Derfor må du snakke med barnet ditt om sex

 

12873465_10153881967820991_776380932_o

«Hvor kommer jeg fra? Hvordan lagde dere meg? Hvordan kom jeg ut av magen? Akkurat hvordan gjør dere det? Kan jeg få se???»

Har du snakket med ungen din om sex? Har du forklart akkurat hvordan det foregår? Har du fortalt at det også er noe vi voksne driver med fordi det er hyggelig (jepp, det gjør vi)? Har du forklart barnet ditt at den kroppen vi har er vår og bare vår, og at ingen andre skal få ta på den hvis vi ikke vil det selv? Har du forklart at andres kropper er deres, og ikke noe vi kan ta på hvis vi ikke får lov?

I denne ukas episode av «Foreldrerådet» handler det om nettopp dette, «Hvordan prate med barn om sex?».

Jeg har skrevet om dette flere ganger, mest fordi jeg lurer på det selv, for hvordan svarer man barn på spørsmål om sex? Hvordan forklarer man dem det «på riktig måte»? Går det an å  fortelle dem for mye? Jeg er ingen ekspert, jeg har bare gått for magefølelsen og svart mitt barn så godt jeg kan. Noen ganger på en stappfull trikk på vei hjem, noen ganger i familieselskaper, andre ganger har vi hatt lange samtaler ved middagsbordet om hvordan han ble til. Nøyaktig hvordan det foregår. Jeg har vært svett og rød i fjeset mange ganger i de samtalene, selv om jeg stort sett synes det er gøy.

Det viser seg at det er viktigere enn jeg hadde trodd. Når du snakker med ungen din om sex, forebygger du seksuelle overgrep. Du gjør dem tryggere på seg selv, og sin egen seksualitet. Barn som vokser opp med åpne foreldre som prater med dem om sex, debuterer senere selv (!), beskytter seg oftere (!) og er sjeldnere ruset (!) når de har sex. Bare fordi de har åpne foreldre!!

Jeg har snakket med mange jeg kjenner om dette, overraskende mange av mine venner har ikke tatt den praten med ungen sin. «Det finner de ut av selv, jeg lærte ingenting om sex av mine foreldre, det der tar skolen seg av», eller «det er ikke min jobb å snakke med barnet mitt om det, der er vi rett og slett uenige om oppdragelsen, Thea» er ting noen av dem har sagt til meg. Kjenner du noen som også tenker at det ikke er så viktig? Som synes det er så flaut at de bare unngår det?

Jeg skjønner at det kan være kleint, barn er direkte, nysgjerrige, gravende og «de eier ikke skam», – rett og slett fordi de faktisk ikke eier skam enda. Det er en gyllen mulighet vi har, til å gjøre dem trygge og sikre, men det betyr at vi må ta den praten. Tenk på alt det andre vi gjør for å beskytte ungene våre!

Jada, det har gått bra med mange som har syklet uten hjelm også. Eller som har gått på rød mann istedenfor grønn over gaten, det går som regel bra. Selv med alle oss som vokste opp med foreldre som røyket inne av og til, selv vi har overlevd stort sett. Men hvis du har muligheten til å faktisk beskytte ungen din mot seksuelle overgrep, og gjøre det tryggere på seg selv og sin egen kropp, er det ikke verdt å svelge den kleinheten?

Ikke ta det fra meg, jeg er bare en helt vanlig mamma, hør familieterapeut, barnevernspedagog og sexolog Thomas Winther svare på alle de spørsmålene dere lurer på i denne søndagens episode av «Foreldrerådet»;

 

Tusen takk for at dere lytter, deler og sender tilbakemeldinger! Dere kan følge Foreldrerådet på facebook her, og kom gjerne med innspill! Nest uke handler det om trass, om det å bli sinna på ungen sin (og hva som eventuelt kan funke bedre).

Spørsmål kan sendes på facebook-gruppen eller til thea.klingenberg@gmail.com.

God påskesøndag, fine folk!! 🙂

PS: Er du en over snittet hyggelig person? Da er du hjertelig velkommen til å følge denne lille bloggen på facebook! 😎

Vi ble venner igjen, og Staysman ble helten.

Erkenorsk påskeidyll (så lenge det varer)

 

Velfortjent matpakke i solveggen.
Velfortjent matpakke i solveggen.

Skrapet inn i tømmerveggene på hemsen står det hilsener fra generasjonene før meg, fra da Pappa var barn, eller tantene mine hadde med seg sine første kjærester hit. «Vi var her påsken 79′» står med sirlig løkkeskrift risset inn på rampete vis. Lappene på blikkboksene i spisskammerset er skrevet av folk som for lengst har dratt til himmelen (eller hvor enn man nå drar), hytteklærne er av ull som klør, men aldri lar deg fryse. De ble laget lenge før man hadde passform som et begrep.

Ti poeng til den av dere som vet hva "raffinade" betyr! Jeg måtte spørre Mamma.
Ti poeng til den av dere som vet hva «raffinade» betyr! Jeg måtte spørre Mamma.

Den gamle flyverbuksen til bestefar har plass til et menneske i hvert bein, vi har kledd oss ut i den hver påske hele mitt liv. I går lekte vi lapp-i-pannen, Mamma var Synnøve Finden og ble fnisete da hun ikke greide å gjette det. Taperen ble likevel Katja, som ikke for harde livet kunne forstå at hun var Mia Gundersen. Vi har sett hare (ikke av typen «påske», ryktene sier at han kommer først i morgen), rype og mange folk i anorakker med kladder under skiene.

Mamma er søt, men hun er ikke dritgod i lapp-i-pannen.
Mamma er søt, men hun er ikke dritgod i lapp-i-pannen.

Vi spiller Monopol, Tideman kjøpte hus til han var blakk og så trakk han kortet «Alle dine bygninger brenner!» og surna. Så nå bygger han snøhule. Mamma lar meg få lage middag i dag, jeg teller ned minuttene til hun begynner å blande seg. Det er rart hvordan man blir barn på hytta, på tross av mine 33 år minner hun meg på at jeg bør ha lue. Der, nå sa hun faktisk; «Ikke bruk fløte i dag, Thea, vi trenger det vi har til middagen i morgen».

Rykende fersk hyttelektyre
Rykende fersk hyttelektyre

Det er ingen steder man får testet familiesamholdet som på en liten hytte på fjellet. De siste årene har jeg vært litt skeptisk, jeg synes det kan være vanskelig å være både mamma og datter i en og samme situasjon. Sist vi var her fikk jeg akutt bihulebettennelse og gråt hele veien til legevakta i Oslo på veien hjem. Og så er jeg ikke sånn kjempeglad i å gå på ski. Altså, jeg liker det, så lenge jeg kan gå dit jeg vil, når jeg vil. Men felleskapsfølelsen kan noen ganger bli som en alt for trang skibukse, som klemmer meg til jeg blir kvalm. Noen andre som har det sånn?

Bra turkamerat.
Bra turkamerat.

Derfor var det med godt mot, men mild skepsis (eller realitetsorientering) jeg satt i bilen opp hit i går. Så langt er det hele som klippet ut fra en idyllisk tv-serie om den rare, men drøyt koselige familien på påsketur. Jeg koser meg så mye man bare koser seg, når man vet det fort kan gå over. Det er fyr i peisen, alle har gått så langt de ville på sine kladdete ski, Tidemann har nailet alle nedoverbakkene, med bøy i knærne og fet stil. Jeg vant nettopp A-magasinets påskequiz og nå skal jeg begynne å forberede middagen. Så får hun bare blande seg litt. Det er jo faktisk mulig hun vet best. 🙂

Håper dere alle har det over snittet hyggelig i hjem og hytter, med de rare, fine (og av og til litt irriterende) familiene deres!

🙂

Sola kom. Det er rimelig fantastisk, det må selv en byrotte som meg innrømme.
Sola kom. Det er rimelig fantastisk, det må selv en byrotte som meg innrømme.

 

4 Comments

«Du og jeg, Mamma, -vi er en bra gjeng!»

 

IMG_1228

De siste dagene har stått i Tidemanns tegn, vi har for første gang på skikkelig lenge hatt fri begge to, vi har vært hjemme, og vi har vært uten planer. Fyttirassen så deilig!!!! Å bare gjøre akkurat det vi har lyst til, han og jeg. Å ha tid til å skravle, uten at vi må forte oss noe sted, å kunne bli værende i leken eller «kunst»-prosjektet eller hva det nå er vi holder på med, så lenge vi vil.

Det har vært minimalt med krangling, maksimalt med kos. For å få sove litt lenger enn til halv syv om morgenen, har jeg laget matpakke til ham (verdens beste triks), og han har elsket å være «alene» våken. Han har sneket seg på stille føtter ut av sengen, har laget seg en kosekrok med Knut, med Påskemorgen på TV, mens jeg får døse videre i sengen.

Jeg begynner å lure på om alle de dagene med krangling og stress, alle de diskusjonene og den friksjonen man kan ha i hverdagen, egentlig bare handler om at man har tidspress? Er det derfor? Så når man tar ut tid av likningen, så går den opp?

I dag skulle vi sitte over fire timer i bil, du må gjerne kalle det den ultimate lakmustesten på stemning. Fire timer i bil med en utålmodig og  rimelig rampete unge på fem, kan være verre en tretiseks-timers fødsel, spør du meg. Når man i tillegg, som oss, ikke har iPad eller andre elektroniske dingser som mulige digresjoner, er det nok noen som regner det som ekstremsport.

Vel, det gikk helt fuckings perfekt!!!! «Nå skal vi kose oss, Mamma! Jeg gleder meg sånn til å se fjellet og naturen, jeg gleder meg til å prate i bilen og så gleder jeg meg til å spise en pølse på veien!» sa Tidemann da vi satte oss inn i bilen. Hva skjedde med den urolige sparkingen i setet og den skrålete lekingen? Hva skjedde med «Hvor lenge er det igjen?»-spørsmålet om vanligvis stilles 70 ganger per kilometer?

Aner ikke. Må nesten klype meg i armen. Vi har nettopp tilbakelagt fire og en halv time i bil, som verdens beste radarpar, med allsang og fnising, i tillegg til at han bestemte seg for  å sove halvparten av turen. Vet da faen hva det er som har skjedd, men hvis dette er resultatet av å ha god tid, så skal jeg aldri stresse igjen.

Mulig jeg jinxser det hele ved å skrive dette, og at alt går til helvete i det jeg trykker på publiserings-knappen, men da kan jeg i alle fall lese dette om igjen senere, og mimre tilbake til de to dagene jeg faktisk følte at jeg gjorde alt riktig som mamma.

Skål fra fjellet og god skjærtorsdag!!!!!

🙂

Mellom Brussel og badebasseng

 

Privilegiet å kunne ta en dag i svømmehallen for gitt
Et privilegium er å kunne ta en dag i svømmehallen for gitt, hvor  de eneste bekymringene er rynkete fingre og klorvann i øynene

Fy faen. Europa er under angrep, -igjen. Syke, villedete mennesker, sprenger seg sjøl og andre i lufta, river fra hverandre kropper og menneskeliv. Folk på vei til påskeferie blir fratatt livet, familiene deres mister sine aller kjæreste.

Drøye tusen kilometer unna driver vi og diskuterer hva vi skal bruke dagen til. Siden jeg forstuet stortåen på lekeland i går (jepp), så var ikke skogstur et alternativ. Tidemann ville i bassenget. I svømmehallen. Vi diskuterer om det er mulig når man hinker. «Kommer du til å kunne ta den store vannsklia sammen med meg, Mamma?»

Noen har nettopp fått livet ødelagt av fanatiske mennesker, andre venter på telefonen som kommer til å endre alt. Enten telefonen fra sine kjære at de lever, at de er ok, – eller telefonene fra politi eller ambassade om at de aldri kommer til å se dem igjen.

Vi bestemmer at det er lurt å ha med kjeks i sekken, siden det er slitsomt å bade, da trenger kroppen bensin. Vi diskuterer hvorvidt vi skal smøre matpakke også, og ender med å stå sammen ved kjøkkenbenken og skjære ost til brødskivene. Tidemann planlegger å svømme mye under vann.

Mens røyken legger seg i Brussel, mennesker kjemper for livet på sykehus, og andre prøver å ta inn over seg at deres kjære plutselig er døde, driver Tidemann og jeg og øver oss på svømmetak. Viktig å holde fingrene lukket, så takene faktisk tar deg framover. Vi tøyser og jeg lærer ham å flyte helt stille på ryggen.

Sikkerhetsnivået oppjusteres, politiet i Norge bevæpner seg. Fra Brussel og utover i Europa sprer det seg en ny bølge av redsel, sinne og sorg. På facebook deles solidariske bilder, statuser av sjokk og tristhet. Feeden min fylles også av hat, noe rettet mot terroristene, andre bare slenger det ut mot religion generelt, og islam spesielt.

Jeg heier Tidemann fremover mens han svømmer i det store bassenget. Øynene hans er bestemte, de ser rett inn i mine, han er litt redd for å synke og veldig stolt av å svømme samtidig. Jeg sjekker mobilen litt innimellom, leser oppdateringer og ser bilder. Jeg registrerer at jeg ikke er like sjokkert som sist, eller gangen før der, eller gangen før der igjen.

Jeg vet ikke hva faen det er som foregår i verden. Jeg håper noen har bedre kontroll på hvordan vi skal håndtere dette enn meg, for jeg har ikke pipling. Jeg vet at hat ikke er løsningen, jeg vet at å generalisere folk, enten det gjelder kritiske røster, folk med samme religion eller andre samlekategorier, ikke kommer til å funke, -det vil bare gjøre situasjonen verre.

Det er hverdagslivet vårt som er under angrep, de trygge, vanlige, kanskje litt kjedelige tingene vi ikke tenker over. Som å ta et fly på vei til ferie et sted, lære barnet sitt å flyte stille på ryggen, eller se ham smøre brødskiver med ost helt selv.

Jeg håper så veldig at det er nok kloke hoder der ute, med nyanserte og samtidig handlekraftige planer, til at vi alle sammen, kan få fortsette å ta hverdagslivet vårt for gitt.

 

 

2 Comments

Skam på lekeland

 

Dette er det jeg driver med i påsken
Ække på skitur. Er på innendørs lekeland og tøyser på snap.

Er det lov å si at lekeland er kjedelig? Her sitter jeg, på en dyrebar fridag, inne på et lekeland i Oslo. Mens ungene løper og leker og svetter, sitter det 18 foreldre rundt meg, alle med hver sin telefon. De har alle kapitulert, den første dagen i påskeferien, og sagt ja til å betale for at ungene får leke seg slitne. Jeg kan se at alle sammen skuler litt rundt seg, de vet at vi egentlig skulle ha vært på skiturer, ute i skogen, oppe på fjellet, med kakao på termos. Vi skulle ikke ha vært her. Det er sååååå mange andre ting vi heller skulle ha funnet på, som hadde vært mer samlende, mer pedagogisk riktig og kulere å skryte av, enn dette.

Jeg kan se fra her hvor jeg sitter at tre av fedrene rundt meg er på facebook. En ser ut som han er på tinder (blunk, blunk). En mamma smiler og skriver sms. To andre ser litt fyllesyke ut, mulig de bare er tidsklemte. Er det et begrep? Det burde det være. Tidemann svinger ser høyt oppe i en sklie, svett i panna, smiler fra øre til øre og hoier på meg hvert femte sekund. Vi som sitter her ved grelle plastbord, vi ser at alle dere andre er ute på ski. Vi sitter og kikker på dere fra telefonene våre og ser at dere sitter i solveggen, med røde kinn, eller ligger på strender i tropiske strøk og har fått bikiniskille allerede.

Vi er glade på deres vegne altså, vi bare melder ikke tilbake liksom. Jeg har faktisk aldri sett noen legge ut skrytebilder fra et innendørs lekeland, har dere? Lavstatus? Er dette påske-skammekroken for foreldre i byen? Her kan barna slite seg ut, mens vi kan se på deres friskusbilder i fred. Mens vi drikker sur kaffe og drømmer oss til den stranden dere ligger på.

Jeg føler en viss solidaritet med trynene rundt meg, selv om de ikke merker det (de sitter med nesa alt for langt inne i sosiale medier til å merke noe som helst). Men jeg vet jo at dette bare er i dag, for vi skal jo på fjellet snart. Vi skal bidra til strømmen av skrytebilder på facebook om bare et par dager. Da skal jeg slenge rundt meg med idyll, kvikk-lunsj og bilder fra solveggen. Og så skal jeg humre i skjegget over de som sitter og ser på fra et skikkelig kjedelig lekeland.

God mandag!

PS: Har du sjekket ut podcasten «Foreldrerådet»? Jeg la ut første episode i går! Del den gjerne hvis du kjenner noen som har unger, – spesielt hvis de ungene ikke sover hele natten.

Foreldrerådet, en podcast for oss som ikke alltid er perfekte foreldre

 

 

Her er den altså, den aller første episoden i «Foreldrerådet».  Whoopwhoop!!!! Jeg er så spent på hva dere synes!! Denne aller første episoden handler om søvn (eller mangelen på søvn), og hva man kan gjøre for å unngå å bli klin kokos når ungen ikke sover.

Jeg fikk tak i selveste Sove-Karin, det var hennes bok som reddet meg den gangen for drøye fire år siden, da jeg var grå i fjeset av trøtthet, og følte meg som en vandrende gråtemaskin. Historien om hvordan Eline Krantz reddet livet mitt kan du lese her, hadde det ikke vært for henne og Sove-Karin hadde ikke dette kvinnemennesket vært det samme i dag, for å si det sånn.

Foreldrerådet har sin egen side på facebook, bli gjerne med der, inviter gjerne folk dere kjenner, og hvis dere har forslag, spørsmål eller bilder dele vil dele fra hverdagen med barn, kom med det!!

Tusen takk til Karin Naphaug, hun er en dame som har reddet mange fra søvnløse netter, inkludert meg selv, jeg ble faktisk litt starstruck da jeg møtte henne.

God palmesøndag, folkens!!!