7 Comments

En appell til alle dere som irriterer dere over uoppdragne unger

 

image

Jeg leser i Aftenposten at en dame klager på en 7-åring,  som sparket taktfast i flysetet hennes.  Hun skriver en appell til foreldre som handler om at det er enkelt å lære unger å oppføre seg. Inger-Lise, som hun heter, sa ikke fra til syvåringen, ei heller til foreldrene, hun sier heller fra i Aftenposten. Hun prøvde forsåvidt å sende noen stygge blikk på flyet, men det var det ingen som så. Inger-Lise har ikke bare barn selv (fire stykker faktisk), hun er også pedagog. Inger-Lise er altså en veldig mye mer erfaren mamma enn meg, med en universitetsutdannelse i pedagogikk i tillegg. Hun vet hva hun snakker om, med andre ord. Det var ikke min unge som sparket i setet til Inger-Lise på det flyet, men det kunne det vært. Jeg har derfor en oppfordring til henne (og alle andre som irriterer seg over uoppdragne kids);

Kjære alle dere som irriterer dere over uoppdragne unger

Først og fremst: Unnskyld! Unger kan være skikkelig irriterende. De kan også være slitsomme, frekke, upassende og masete. Jada, de er søte og vi som har laget dem, elsker dem over alt på jord, men jeg er den første til å innrømme at de også er dritirriterende.

Kan dere vær så snill å si fra til oss, når de irriterer dere? Dere skjønner, jeg vil mye heller ha den beskjeden i øyeblikket, så jeg kan fikse det, vise deg at jeg setter grenser og vise ungen min at folk irriterer seg over ham, enn å lese det i avisen lenge etterpå. Da har det nemlig ikke helt samme effekt.

Halvparten av min jobb som mamma, spesielt i det offentlige rom, er å oppdra ungen min, men den andre halvparten av jobben er å vise dere at jeg gjør det. Det eneste som er mer irriterende enn en uoppdragen unge på et fly, er foreldre som ikke (i det minste) prøver å gjøre noe med det.

Jeg sitter som en hauk og følger med på alle samtalene ungen min starter med medpassasjerer, og jeg (over)analyserer hvert blikk han får. Klar til å steppe inn og beklage, unnskylde eller irettesette ham, hvis jeg ser noe jeg tror folk ikke liker. Like fullt; jeg får muligens ikke med meg alt. Folk er forskjellige (selv om de fleste hater setesparking), så vær så snill å hjelp meg med den oppdragelsen. Si fra på en hyggelig, men helt tydelig måte. «Blid-streng» er en god metode. «Hei! Det er ganske irriterende at du sparker i setet mitt/pirker meg i håret/stikker fingrene dine mellom setene, tror du du kan klare å slutte med det?»

Jeg lover at både han og jeg kommer til å bli litt flaue, jeg kommer til å backe deg, du kommer til å få en unnskyldning, og en mye bedre flytur. Så vidt jeg vet er det ingen foreldre som synes det er kult at folk rundt misliker ungene deres. Det er deilig at andre voksne, på en ryddig måte, gir beskjed til barna. Dere backer sannsynligvis opp under noe jeg allerede har fortalt barnet mitt, som da får ekstra kraft fordi det kommer fra en fremmed.

Jeg lover å fortsette å følge med på alt barnet mitt foretar seg, men stoler på at dere hjelper meg, hvis det likevel er noe jeg ikke ser. Jeg stoler på at dere er høflige, hyggelige og tydelige. Jeg stoler på at vi sammen kan vise ungene hvordan verden funker, hva som er greit for noen, men ikke for andre, unger lærer seg å se den forskjellen ganske kjapt.

Mitt mål, og min jobb, er å forberede Tidemann på et liv i et samfunn med mange ulike folk, noen har kortere lunte enn andre, noen holder ham gladelig i hånden til han sovner på flyet, andre synes ikke barn har noe på et fly å gjøre i det hele tatt. Jeg skal lære ham alt det, jeg skal vise ham hvordan man kan tolke signaler, blikk, gester, så han blir en trygg, hyggelig og velfungerende liten samfunnsborger. Håper dere vil hjelpe til!

På forhånd, takk for tålmodigheten, og takk for at du sier fra!

🙂 Hilsen en helt vanlig mamma (som hverken er pedagog, eller har mer enn ett barn, men håper hun får det til sånn noenlunde likevel)

 

7 Comments

      1. Vet du, jeg var faktisk på et fly for et par uker siden, satt ved siden av en 4 åring og mor. 4 åringen oppførte seg bra men bena var mye på setet forann, og jeg satt og ventet på om moren ville si noe – det gjorde hun ikke (hun simpelthen enset det ikke og 4 åringen var bare slik en 4 åring er – en orm i et sete). Men da datteren ville hvile litt lå hun i midtsette med hodet i fanget til moren og da sa moren flere ganger til henne, pass på så du ikke sparker damen (WTF damen liksom, når ble vi så gamle) ved siden av oss (altså meg – ok ikke at en 4 årings ben kunne gjort mye skade hvis det traff mitt lår) – men da ser jeg jo at moren gjorde en bra jobb men merkelig at hun ikke tenkte på sete forann. Jeg kviet meg for å si noe, følte jeg ville ikke skape dårlig stemning, men i etterkant kunne jeg kansje tenkte meg at hun hadde tatt ordene mine ok om jeg sa det pent. Er ikke alltid lett å være foreldre heller tenker jeg…

        1. Nei, det er ikke alltid så lett, og så venner man seg fort til mye mas og kan kanskje bli litt «blind» for hva som er normalt og hva som er over grensen. Og så er vi jo forskjellige alle sammen, jeg hater smatting for eksempel, jeg er litt koko på det, så hvis noen smatter veldig mye, så spør jeg faktisk om de kan la vær 🙈 Til voksne altså. Folk flest tar hensyn når de får beskjed, selv om man risikerer å bli sett på som litt rar eller streng. Du kunne sikkert sagt fra, for eksempel til barnet, hvisket litt forsiktig liksom.

    1. Enig! men jeg synes så mange foreldre blir så innmari defensive hvis man påmerker «manglende» oppdragelse. Og greit nok, man skal forsvare sine barn, men vi bor jo i en «village» så da skal man ta hensyn og det mangler synes jeg – foreldre treffer døren liksom og blir sinna, da er det ikke så gøy å si ifra.

Legg inn en kommentar