4 Comments

Unger og egoister

 

En baby-bie, dyrket frem av mine egoistiske gener.
En baby-bie, dyrket frem av mine egoistiske gener.

Hvilket lag er du på? Er det de som får unger som er egoistiske, – eller er de de som velger å ikke forplante seg, som er egoistiske?

Jeg vet ikke helt når dette ble et hett tema i mine kretser, det har kommet snikende på, nå er vi liksom delt i to i min generasjon; de som velger unger, oppdragelse og våkenetter, – og de som velger at det ikke er noe for dem, og fyller livet med andre ting.

(Det er mange midt i mellom her også, mange som blir gravide uten helt å ha planlagt det, samt mange som jobber beinhard for å kunne få barn, men det er altså ikke de jeg snakker om nå.)

Når ble det dårlig stemning mellom oss med barn og dere uten?

Denne vinteren har jeg vært i flere lystige lag, og jeg har likevel merket en slags irritasjon, en slags friksjon under overflaten, mellom disse fløyene. Folk som ikke vil ha barn, de er helt tydelig drittlei av å forsvare det, for de bruker ganske ofte mye tid på å fortelle hvorfor de ikke vil ha det. Det er liksom ikke bare en konstatering, det er en hel tale.

På den andre siden er småbarnsforeldre lei, det himles litt diskrét med øynene kanskje, «De har jo ikke skjønt hvor viktig og fint det er med unger» sier de, mellom omgangssyken og vannkopper.

Det har også kommet noen litt artige innspill i diskusjonene jeg har overhørt i det siste; En fyr mente at det var ekstremt egoistisk, med tanke på planeten og samfunnet generelt, å få barn. At foreldre er egoistiske, selvsentrerte mennesker, som først og fremst er ute etter å opphøye sine egne gener. De som velger å ikke få barn, er soleklart de minst egoistiske menneskene i verden, sa han.

En annen jeg snakket med mente at folk blir dårligere mennesker etter at de får barn. «Bare ute etter å redde sine egne unger, gir fullstendig faen i alle andre.» Høres jo ikke så hyggelig ut.

Vi som lever på kloden i dag, er jo barn av folk som er barn av folk som er barn av folk (osv) som NETTOPP har valgt å få barn, det er derfor vi er her. De som gjennom tidene ikke har fått unger, de har jo ikke fått noen etterkommere. Deres gener har jo dødd ut (med mindre de hadde noen svin på skogen, som det heter, men dere skjønner hva jeg mener). Det vil si at hvis det er noen biologiske føringer her, så taler de for at alle «bør» ønske seg barn. De som svømmer motstrøms, de som på tross av dette enorme presset, velger å ikke få unger, de er faktisk noen skikkelige tøffinger.

Selv kunne jeg ikke gitt mer faen i om folk har barn eller ikke, for å være ærlig, det er opp til hver enkelt. Jeg interesserer meg for mine venners liv, uansett om historiene de forteller handler om ungestøy, frivillig barnløshet, kamp om å kunne bli gravid, eller ufrivillig graviditet, – eller noe helt annet. Men jeg skulle veldig ønske at folk generelt var litt rausere med hverandre. At de som dropper å få barn slapp å forsvare det, slapp å føle at de måtte avkrefte selvopptatthet i hver eneste middag, og bli himlet med øynene over. Jeg skulle også ønske at vi som har unger, legoklosser i veska og smuler i håret, slapp å bli avskrevet som selvsentrerte, med ekstrem entusiasme for egne gener. Tror det hadde blitt morsommere da, både på fest og i livet.

🙂 Thea.

 

 

2 Comments

450 kilo lettere

 

Hjemmekontor og 400 kilo dritt

Ser ikke dette ganske idyllisk ut? Jeg har nemlig hatt hjemmekontor i dag, og «hjemmekontor» er noe som både høres digg ut, og ser fint ut på bilder. Stille og rolig, alt i eget tempo, ingen avbrytelser, bare arbeid og hygge. Nå er det som alltid sånn (for min del i alle fall), at ting i virkeligheten ikke er sånn som de ser ut. Jeg har nemlig hatt hjemmeeksamen, min aller første skriftlige innlevering på over ti år, og jeg hadde helt glemt hvor slitsomt det er. Jeg tar jo en sånn coach-utdanning ved siden av jobben (og i samarbeid med forsåvidt), og hadde helt glemt at utdanning = eksamen.

Etter seks timer iherdig tasting, føles det som om hjernen min er byttet ut med støv, og øyenene svir. Blæh. Sender ut en hilsen til alle dere som fortsatt studerer, og trekker tilbake at det høres digg ut. Dere er flinke og sjukt tålmodige!! Tror det gikk greit altså, men nå har jeg alltid hatt overdreven selvtillit på sånne ting, og lander som regel under egen forventning. Samma det egentlig, nå er jeg ferdig!

Jeg har fått spørsmål om den ryddinga jeg bedriver, og fyttirassen dere, det har skjedd noe helt revolusjonerende her siden jeg leste den boka!!! Altså, jeg klarer ikke stoppe!! Det slår meg at rydding er kjedelig å snakke om, og egentlig enda mer kjedelig å lese om (føl deg fri til å klikke deg videre på internett, de fleste blogger handler om helt andre ting), men jeg må bare fortelle dere om det.

Den siste uka her jeg altså totalt ryddet ut og båret ned og kjørt 15 svarte søppelsekker med sko  og klær og håndklær og sengetøy til diverse UFF-bokser. Hver sekk veier kanskje 30 kilo; det blir 450 kilo med ting!!! Det er jo helt sykt! Tenk at alle de kiloene har ligget inne i dette huset og bare skapt rot?? Det er overveldende. Jeg er langt ifra ferdig, livet inneholder så mye annet også (blant annet begynte jeg jo på «Making a murderer» i går og HERREGUD!!!), men jeg kommer ikke til å stoppe før jeg har vært gjennom alt jeg eier og har.

Det er utrolig hvor mye greier man har som gjemmer seg i skuffer og skap;

Dette er innholdet i skapet i gangen (Bent-skapet), ETTER at jeg har ryddet vekk alle skoene. Føltes uoverkommelig.
Dette er innholdet i skapet i gangen (Bent-skapet), ETTER at jeg har ryddet vekk alle skoene. Føltes uoverkommelig.
Som regel, i denne delen av prosessen, så bare går jeg. Ut elller til et annet rom eller på fest. Jeg orker liksom bare litt. Men etter at jeg leste den boka .....
Som regel, i denne delen av prosessen, så bare går jeg. Ut eller til et annet rom eller på fest og drikker gintonics. Jeg orker liksom bare ikke mer. Men etter at jeg leste den boka …..
... tadaaaa!!!!! Nå gir jeg meg ikke lenger. Ikke før hver smitt og smule, hver hårnål, hver gamle, brukte snuspose, hvert lommerusk og hver ukjente mynt er kastet eller ryddet pent på plass.
… tadaaaa!!!!! Nå gir jeg meg ikke lenger. Ikke før hver smitt og smule, hvert plagg, hver hårnål, hver gamle, brukte snuspose, hvert lommerusk og hver ukjente mynt er kastet eller ryddet pent på plass.

IMG_3519

Neste kategori er bøker, den hylla skal bort og så er det kjøkkenet. For de av dere som, i likhet med meg, brenner inne med uforløst frustrasjon over mengden ting dere har, og trenger det siste innspillet på akkurat hvorfor og hvordan, så har boka nettopp kommet på norsk.

Nå skal det drikkes sherry med lillesøster, god onsdag alle sammen!

Hilsen Thea, 84 år 🙂

1 Comment

Jeg føler meg utenfor!

 

netflix-making-a-murderer

Jeg hater å føle meg utenfor. Det skjer ikke så ofte, jeg føler meg overraskende ofte «innafor», selv når jeg på ingen måte er det. Muligens er det faktisk et større problem i livet mitt at jeg blir for fort varm i trøya og føler meg innafor, lenge før jeg egentlig burde, enn at jeg føler meg utenfor. Men nå har jeg følt meg utenfor en stund, og det er dritt.

De siste ukene er det EN ting alle har snakket om, EN serie som befinner seg på alles lepper, og for hver dag som går blir det vanskeligere å unngå avslørende statuser på Facebook. Alle hyller den, alle skriker visst til TVen og klorer seg til blods i fjeset av engasjement for denne serien. «Making a murderer» er allerede årets snakkis, og jeg har ikke sett en pøkk. Det suger. Livet består jo for det meste av jobb, Tidemann, lego, hverdagslogistikk, blogging og fjas, så det blir rett og slett for lite tid til konsumering av serier (dette har aldri vært et problem tidligere, tro du meg).

Så på lik linje med rydding og trening; det er bare å ta grep. For å få sett noe på TV, så må man faktisk gjøre den jobben det er å rydde tid i planen, prioritere vekk husvask og klesbretting (som forøvrig har blitt en drøm etter at jeg startet med den ryddinga mi), og slenge kroppen ned på sofaen.  For å være sikker på at jeg ikke skulker den viktige oppgaven jeg har foran meg, så har jeg alliert meg med en venninne som også føler seg utenfor når folk snakker i kortene om denne utrolige dokumentarserien (jeg vet forsåvidt ikke om den er utrolig enda, men forventningene er skyhøye).

Jeg forbereder dette TV-maratonet som treningsentusiaster planlegger styrkeøktene sine, det handler om å prioritere tid, sette seg mål og gjennomføre. De ender opp med bedre helse og sunnere kropp, i mitt tilfelle er det vel ikke snakk om heeeeeelt den samme gevinsten, men det velger jeg å ikke fokusere på.

Har dere sett den? Er det riktig å sette av tid fra «dyrebar» hverdag for å få den med seg? Kommer vi til å klare å stoppe etter tre episoder, eller blir det døgning i natt? Burde jeg heller styrketrent? (Ikke svar på det siste spørsmålet, vær så snill).

🙂

2 Comments

En takketale; Kjære sigarett

25238_10150162313585594_7510426_n

Kjære sigarett

Dette er tøffe tider for deg. Du var en gang et enestående symbol på frigjøring, kulhet og opprør, du var elegant og tøff, mystisk, sexy og ettertraktet. Folk kjempet om å få deg så tidlig som mulig, overalt, hele tiden. Tidene har forandret seg, og du har gått av moten, først og fremst fordi det viste seg at du rett og slett tar livet av folk (din snik), du er dyr og farlig og avhengighetsskapende. Kanskje ikke like ille som din fjerne fetter Crack og din kjipe tante Heroin, men noen folk mener faktisk at du og din familie er av samme ulla, hele gjengen.

Du har fått folk på nakken, rimelig berettiget kan man si, og har dermed mistet glansen. Det må være tøft for deg, denne måneden i året, hvor folk samler all sin energi på å kutte deg ut. Du kastes, brennes, trampes på. Der du før vakte minner om artige fester og kule ungdommer, der du tidligere hang i munnviken på de deiligste damene og de kjekkeste gutta, så er det nå bare et fåtall folk som sutter på deg. Ganske ofte tilhører de ingen av de nevnte kategoriene.

Kjære sigarett, nå som du ligger for døden, ikke bare fordi det nok en gang er januar, og folk trener som besatte og klister på seg din uekte sønn Nikotin-plasteret, men også fordi du i dag ble foreslått bannlyst for en hel generasjon, du blir forsøkt utestengt fra folk, ikke bare inne, på barer, i biler, på bussholdeplasser eller for ungdommer, men for alle mennesker født senere enn år 2000, det er en skikkelig heavy dag for deg dette, kjære sigg. På tross av at vi omgås kun på fest, og stadig sjeldnere i disse tider, på tross av at du ubønnhørlig tar liv, forpester folk og unger og dyr og verden generelt, så vil jeg likevel takke deg for noen gode opplevelser;

Husker du alle de gangene vi har vært sammen etter et bad? Når jeg kommer kald og salt opp av havet en varm sommerdag, når jeg skal tørke meg i sola, så var du det beste selskap. Du har lest hundrevis av bøker med meg, vi har vært skikkelig fulle sammen, jeg har grått med deg i min hånd, vi har vært sammen i smug i mange år, og vi har danset skikkelig mye på fest. Kjære sigarett, du var en stor og viktig del av livet mitt i de årene.

Søsteren min lærte meg å nyte deg til frokost, det hadde lenge vært en kneik det der, jeg likte deg best litt utpå dagen liksom, men etter intense runder i Valencia med speilegg og svart kaffe tidlig på dagen, så ble du også en del av mitt morgenrituale. Takk for alle øyeblikkene du har fått meg til å føle meg som om jeg er på film. Jeg har sittet alene i vinduet og stirret ut, med deg i hånden, og levd meg inn i illusjoner om mitt eget liv, mange, mange ganger.

Du har flere kvelder vært med på å føre meg sammen med fine menn, noen ganger litt mindre fine menn, men du har vært der. Husker du alle de årene du fikk leve fritt inne? Inne i leiligheten på Grünerløkka, med venner rundt bordet, skravlete historier og fulle vinglass, vi koste oss alle sammen med deg, bak lukkede vinduer. Eimen av deg har sittet i håret mitt morgen etter morgen, du har vært i klærne mine, i putevaret mitt og i fingrene mine.

Første gang vi tok en pause var noen dager etter at bildet over ble tatt. Jeg synes ikke du smakte noe særlig, og det viste seg at jeg akkurat da hadde en baby i magen. Han var veldig liten da, men du  tar ikke hensyn til sånt, og ville skadet ham skikkelig, så vi gjorde det slutt. Etter en lang pause så var vi tilbake i en periode, hadde en fling igjen, før bruddet ble et faktum. Da jeg møtte Snus, skjønte jeg at det var han jeg ville ha, og siden har det liksom ikke vært det samme. Det er hyggelig å se deg innimellom på fest, men jeg savner deg ikke.

Vi trenger ikke snakke så mye mer om det, på tross av at du tar livene våre og bare sprer dritt, så vil jeg bare takke for mange fine øyeblikk. Jeg hilser fra mange jeg kjenner og takker for morsomme kvelder, for støtte i nervøse stunder og som tilbehør i magiske øyeblikk, de minnene kommer vi alltid til å ha. Jeg skulle kanskje sagt «lykke til», men det mener jeg ikke helt, siden du forbeholder deg retten til å fucke oss opp. Takk for det vi hadde, takk for at du ikke tok livet mitt, de fremtidige generasjoner kommer til å få høre om deg, og jeg skal prøve å presentere deg realistisk, men med et lite snev av den fordumsprakten du likevel hadde.

🙂 Thea.

Her fra en av våre mindre edru, men artige kvelder i Valencia, komplett med glitter-følehorn.
Her fra en av våre mindre edru, men artige kvelder i Valencia, komplett med glitter-følehorn.

Søndagsdate

 

IMG_0001

Søndager er til for kirkegjengere og kjærestepar. Husker da jeg jobbet i videobutikken på Grünerløkka, og forelskede par kom inn i joggedresser, med pulesveis og skulle kjøpe godteri og leie film og sikkert kjøpe pizza også, før de snullet seg tilbake til hverandres armkroker. Det var en prøvelse å stå der, fyllesyk, singel og på jobb, mens alle andre bare koste seg- Jeg lengtet etter å være en av dem, og trodde løsningen på livet var å være en del av et sånt par.

Nå lærer jo livet deg en del, enten du vil eller ikke, illusjoner brister og nye oppstår. Jeg har testet ut å være i et sånt par som kjøper pizza og leier video, har testet det mange ganger, og det ser mye finere ut fra utsiden. Egentlig er man ganske ofte irritert, det er rotete hjemme kanskje, man krangler litt om hvem som bør rydde, man blir ikke enige om hvilken film man skal se, ikke minst så er man klar over at man liksom skal ha det så innmari kjæreste-koselig, at det aldri helt når opp. Selvfølgelig er det råkoselig av og til også, men så vidt jeg har erfart er det stort sett mindre idyllisk enn det ser ut som, sett utenifra. Er ikke det meste i livet sånn?

Søndager er like fullt den dagen jeg alltid oppsummerer litt ekstra, det er da man tar sats for en ny uke, og denne søndagen tar man jo liksom sats for et helt år. Tidemann og jeg har kost oss glugg, ikke bare i dag, men alle dagene vi har hatt sammen i ferien. Han vil ikke tilbake i barnehagen, «Skal vi ikke heller bare rømme til en varm øy hvor vi kan dykke med snorkel?» spurte han på vei hjem fra bursdag i dag. Det er som om han kan lese tankene mine, jeg har googlet turer til varme strøk i flere dager. Ikke har vi ferie og ikke har vi penger, så det må bli med googlinga i denne omgang.

«Vi kan kose oss hjemme, tenne på peisen og se på barne-tv og kanskje spise litt sjokolade?» foreslo han da sydenturen ble avvist. Lur type. Det ble peis og småprat og kanskje fire minutter barne-tv, – og så sovnet han. Så lang han er, med gangstersveis og klærne på. Så mye for sjokolade og kosestund. Jeg bar ham i seng, med minner fra alle de andre gangene i livet hans jeg har gjort det samme, forskjellige steder, forskjellige kvelder og til ulike senger, men det føles helt likt (bare at vekten øker og føttene hans nå lettere stanger inn i trappen på vei opp).

Søndager er søndager, man kan planlegge idylliske kvelder med kjærester, man kan planlegge ekstra koselige kvelder med barna, man kan se for seg at man skal sitte som en uthvilt person i et skinnende hjem og være klar for ny uke, nytt år, men så blir det gjerne ikke akkurat sånn. Det er fint likevel.

Uansett hvordan du tilbringer din; god søndagskveld!

🙂

Fikk lyst til å tegne ham i panna og kle ham ut i søvne, men slo det fra meg. Hadde vørt dårlig stil.
Fikk lyst til å tegne ham i panna og kle ham ut i søvne, men slo det fra meg. Hadde vært dårlig stil.
2 Comments

En viktig påminnelse

 

IMG_8110

Det kan være lett  å glemme, rundt tider som disse, at livet faktisk blir varmt igjen. Ikke bare selve temperaturen, også folk blir gladere og varmere når sommeren kommer. Jeg glemmer det helt, i januar hvert eneste år, at det finnes noe som heter sommer, og at den faktisk ikke er sååååå langt unna. Husker du hvordan den føles? Den varme luften rett mot kroppen, hud som eksponeres for både vind og sol (og av og til regn), uten fire lag med ull og gore-tex utenpå? Man kan gå uten sko, kjenne hvordan bakken faktisk føles mot fotsålene, man kan spise kald iskrem mens man kjører båt, så den smelter og man må forte seg så man ikke går glipp av den.

Husker du det? At man kan drikke kald øl ute hele natten uten å fryse? At det ikke blir mørkt, at det bare blir skumring i noen minutter, og så er det morgen igjen? Det er nemlig helst sant. Det er lett å glemme hvor lite man sover da, hvor mye liv det er i hver dag. Nå slutter liksom dagen idet man kommer hjem fra jobb, da skal bare middag lages, spises, unger legges, og det var det. Men om sommeren, om sommeren starter dagen i det man er ferdig på jobb. Jeg løper hjemover, for å hente badetøy og unge og grill og mat, så vi kan få så mange timer som mulig på en strand eller i en park før det blir alt for sent. Det er lett å glemme nå fortiden, mens du fyrer med ved, hutrer i ullpleddet og bare lar nesetippen stikke frem utendørs.

Det er lett å glemme hvor salt man faktisk blir i hud og hår av å bade i fjorden, og hvor sykt deilig det er å bade om natten, naken, før man legger seg. Det er lett å glemme hvor godt det smaker med hvitvin til rekene, og at man faktisk må slå opp en parasoll av og til, for det blir for hett i sola. Om sommeren kjenner man hele kroppen hele tiden, føttene mot gresset, luften mot bein og armer, sola i ansiktet. Nå føler jeg bare ull og kulde og husker ikke om jeg har neglelakk på tærne eller ikke (eventuelt har den sittet på siden i fjor).

Ville bare minne dere (og meg selv) på at det finnes noe som heter sommer, noe varmt, gjestmildt, lyst, grønt, velduftende og fint, og at den faktisk ikke er så veldig langt unna.

God lørdag!

🙂

Sånn ser det ut på det aller mørkeste i juni. Hadde jeg nesten glemt.
Sånn ser det ut på det aller mørkeste i juni. Hadde jeg nesten glemt.
8 Comments

Det umulige har skjedd!!

 

IMG_0017

Nei, det er ikke at jeg har grodd bart, det hadde ikke vært så imponerende, med tanke på at godt over halvparten av alle mennesker kan akkurat det (noen kvinner får det jo også til). Jeg valgte likevel å ringe det nye året inn med bart, jeg synes den kledde meg ganske godt, riktignok etter nesten en hel magnumflaske med cremant. Det viste seg at barter kiler, man får fjon i både nese og munn, og man blir faktisk ganske varm på overleppa av dem. Så det hører ikke fremtiden til, ikke for min del i alle fall.

Hvordan hadde dere det? Jeg endte nyttårsfesten på sofaen bare et par timer over midnatt, med min gode venn Eirik. Han har vært på besøk fra Paris, og er en av mine absolutte favoritter når det gjelder årets siste dag, vi oppsummerte året og noterte oss spørsmål vi har til det nye. For det gjelder å stille noen spørsmål, gjerne rundt noe du er opptatt av akkurat nå, som du skal besvare om et år, på neste nyttårsaften. Legg dem inn på telefonen og sett på alarm, jeg lover at du ler litt av noen av dem om et år, og helt hadde glemt at du var så opptatt av det, ett år er nemlig ganske lenge, og det kan skje ganske mye.

Nå til det umulige som har skjedd. Jeg fikk en ryddebok av min fine venninne Kristin til jul, og leste hele fra perm til perm her en kveld. Boka heter «The life-changing magic of tidying» og ser sånn her ut:

IMG_0006

Nå er jo jeg en grunnleggende rotete person, jeg har orden i hodet og kanskje helt på overflaten sånn husmessig, men hvis du (gud forby) åpner en skuff eller et skap, så er det helt krise. Jeg har ingen planer om å bli en brettekant-person, for jeg tror på en eller annen måte at de lever kjedeligere liv enn meg, men jeg blir også sjukt lei av å rydde, hele tiden, hver dag. Jeg leste hele boka i en jafs, og da jeg var ferdig var klokken nærmere midnatt. For å gjøre det kort; jeg masjerte opp på rommet mitt, dro ut alle klærne jeg har, alt fra alle skap og skuffer i hele huset, og begynte å plukke ut det jeg faktisk liker.

Endte med NI SVARTE SØPPELSEKKER jeg IKKE vil ha. NI!!!!!! To av dem var bare søppel, hullete strømper og sånt, de syv andre gikk til UFF. Er det kødd?????!!!! For det første; jeg er IKKE en person som liker å sette i gang sånne prosjekter, og hvis jeg mot formodning gjør det, så fullfører jeg aldri. Jeg holdt på til langt på natt, til alle skuffer var tømt, til alle skap og alle plagg var gått gjennom. Den boka er magisk.

For det andre; Jeg klarer ikke stoppe!!!! Nå har jeg gått gjennom alt jeg eier av sengetøy, alt jeg har på badet av sminke og toalettsaker, og så skal bøker, kjøkkenutstyr, verktøy (!) og papirer til pers. Det er SÅ DEILIG!!!

Misforstå meg rett, jeg gråter ganske mye innimellom, for mange av tingene man sparer på har jo en verdi, en historie, kjoler har vært på morsomme fester, i rare land, man går gjennom gaver, og minner og ting man alltid tror man kommer til å bruke, med håp om en smalere midje eller en brunere hud. Så jeg gråter litt, takker for innsatsen de klærne og tingene har gjort (eller illusjonen de har skapt), og ønsker dem lykke til videre, før jeg hiver dem i sekker og sender dem avgårde.

I disse sekkene ligger det maaaaaange minner om ammetid, graviditet, tidligere kjærester, sommernetter, vintermorgener, gamle jobber og morsomme fester. Takk for nå, og lykke til videre.
I disse sekkene ligger det maaaaaange minner om ammetid, graviditet, tidligere kjærester, sommernetter, vintermorgener, gamle jobber og morsomme fester. Takk for nå, og lykke til videre.

Jeg tror liksom ikke helt at jeg kommer til å komme i mål med hele huset, for jeg er jo ikke en sånn person. Men det har gått over all forventning så langt. Den boka er koko, hun som har skrevet den er i alle fall koko, men den var likevel AKKURAT det jeg trengte, for å få fart i sakene. Det å kjenne vekten av alle de tingene jeg har hatt her inne, når jeg sleper det inn i bilen for å kjøre det bort, det er litt overveldende. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en kjempevekt, så kunne jeg sett hvor mange kilo med unødvendigheter jeg har huset i alle disse årene (jeg flyttet forsåvidt hit for under to år siden, men jeg tok tydligevis med meg masse gamle greier).

Denne kvelden endte med min selvklippede sønn og min sure katt i sofaen, Tidemann mener han ser kul ut og at det er helt undvendig å gå til frisør. Skal jeg tvinge ham? Overtale? Vet ikke. Rar sveis, men nydelig å tilbringe årets aller første kveld med mannen og katten i mitt liv.

Håper alle lever etter gårsdagens kalas, og at dere gjør akkurat det dere liker best denne første kvelden i 2016.

Bring it on!!!!

🙂

De rareste, men fineste jeg har.
De rareste, men fineste jeg har.