3 Comments

Keeping up with the Klingenbergs

 

Ingen tvil om at vi funker på kamera, er det vel?
Ingen tvil om at vi funker på kamera, er det vel?

Dere har sikkert lagt dere alle sammen, men jeg må bare fortelle om denne dagen, den har vært ganske rar. Vi har vært på TV i dag!!! Eller,  vi har vært på innspilling heter det vel. Det blir ikke sendt før i mars-april, vi kan ikke egentlig si hva det er, men det var skikkelig morsomt å være med på en ordentlig TV-produksjon. Jeg skulle litt ønske jeg med brask og bram, nå kunne presentere vårt helt eget realityshow «Keeping up with the Klingenbergs», det hadde blitt et ganske koselig (og litt pussig) program. Hadde dere sett på eller? En høylytt familie, med skilte foreldre, som likevel ferierer sammen hele tiden, tre fjåsete døtre, en av dem med en unge, to av dem uten, en hund, en katt pluss diverse andre mennesker koblet til oss her og der.

Vet ikke om det ville blitt det helt store showet egentlig, jeg føler ikke selv at vi er helt skapt for å være på skjermen, vi er rett og slett litt for skeive i fjesene våre og fniser alt for mye. Like fullt var det en KJEMPEGØYAL opplevelse i dag, Katja, Mamma og jeg, først i sminken på NRK, de holdt på med oss superlenge før vi ble godkjente for kameraene. Vi er ikke vant til å sminke oss så mye, så vi ble helt stive i mimikken, og følte at ansiktet liksom krøllet seg når vi snakket.

Hver gang noen oppdaget at det manglet noe lipgloss, at håret var fjonete eller at vi hadde støv på klærne, så kom det mennesker springende og stelte med oss. Vi ble helt sjarmert av alle de folka og ville helst ta dem med oss hjem, og ha dem i livene våre. Tenk så digg!! Trenger ikke å ta ansvar for noe, folk bare steller og stuller med deg hele tiden. Når jeg tenker meg om så tror jeg vi hadde klikka ganske kjapt. Det som er gøy på TV er ikke alltid like gøy i virkeligheten.

Det som derimot nesten alltid er gøy i virkeligheten, er mat. Katja og jeg feiret vår korte TV-karriere med en kjempelunsj. Sto imot sangriaen, på tross av sterk indre lengsel. Tok det igjen nå, på tampen av kvelden, med et par glass vin. Viktig å feire det som feires kan, og familiens TV-debut er selvsagt en merkedag. Nå er hverken Pappa, Tidemann eller Nanna med i denne omgang, men jeg håper de smittes av entusiasmen (og mulighetene for å få på seg sykt mye sminke) og blir med neste gang NRK ringer.

Verden overrasker gang på gang! God natt fine folk!

🙂

Flirete og fornøyde med masse TV-sminke. Ser bra ut på bilder (men litt som dragqueens i virkeligheten).
Flirete og fornøyde med masse TV-sminke. Ser bra ut på bilder (men litt som dragqueens i virkeligheten).

 

5 Comments

Skulle vi ikke bare tatt oss en tur hele gjengen?

 

Hadde dere blitt med hit hvis jeg hadde spandert? Kunne vel passet greit med et par dager under en sånn himmel vel?
Hadde dere blitt med hit hvis jeg hadde spandert? Kunne vel passet greit med et par dager under en sånn himmel vel?

I dag har jeg SÅÅÅ lyst på sangria. Jeg har egentlig lyst på hva som helst med alkohol og isbiter. Jeg har lyst til å føle den lille buzzen det første glasset med iskald alkoholholdig leskedrikk gir, jeg har lyst til å fnise og skravle og drikke mye mer enn det ene glasset. Jeg har lyst til å være varm av sol, våt i håret av saltvann, jeg har lyst til å være barbeint og brun. Jeg har lyst til å ikke ha noen planer, ikke ha noen klær, jeg har lyst til å røyke sigaretter og danse hele natten, helt til jeg blir svett og må drikke en liter vann.

Jeg har lyst til å vite hvordan kroppen min kjennes, jeg glemmer liksom at jeg har en kropp jeg, nå på vinteren. Her jeg sitter akkurat nå, så vet jeg rett og slett ikke hvordan leggene mine ser ut, jeg kan ikke engang føle dem, der de er pakket inn i ullstrømpebukse og bukser og ullsokker. Jeg vet jo at de er der, men det er akkurat som om vinteren gjør meg litt nummen.

Egentlig pleier jeg å være ganske god på å være akkurat der jeg er, altså kose meg med vinterting om vinteren, og sommerting om sommeren. Det er jo digg at vi har fire årstider, at det biter i nesa og knitrer under føttene på denne tiden, og at man kan sitte ute i kjole hele natten om sommeren. Det er vel og bra, bla bla bla, men akkurat i dag så vil jeg VEKK!!!

Skulle ikke bare tatt oss noen mugger og slappet av litt?
Skulle ikke bare tatt oss noen mugger og slappet av litt?

Hadde det ikke vært deilig å bare kunne knipse seg avgårde til et varmt sted? Hadde dere blitt med? Så kunne vi alle sammen bare sittet rundt et bord, ved en strand, med hvert vårt glass, noe deilig mat, mugger fulle av nydelig alko, med kvelden foran oss, mulighet for nattbad og ingen vekkerklokke? Hvis jeg hadde hatt sykt mye spenn så skulle jeg jaggu bare invitert dere hele gjengen, på et eget fly, og innlosjert dere i noen bungalower under palmer og kokosnøtter et sted langt avsted.

Så kunne dere fortalt meg hva dere driver med i hverdagen, hva dere er opptatt av, hvordan livene deres er vanlige, helt koko, kjedelige, gøyale eller alt på en gang. Meg vet dere jo det meste om allerede. Jeg ville bare sittet tilbakelent og ledd høyt av de gode historiene deres og drukket meg tipsy. Tenk så digg!! Vi kunne skravlet istedenfor å være på internett, badet istedenfor netflix og danset istedenfor å gå på jobb. Sukk.

Skal prøve å bli helt sjukt rik. Enn så lenge får det holde med sofa, peis, sovende unge og en litt sur katt.

God tirsdag!

🙂

Knut hilser. Han mener jeg skal være fornøyd med det jeg har.
Knut hilser. Han mener jeg skal være fornøyd med det jeg har.
2 Comments

Kjære pupper (og kvinnene dere henger fast i)

"Pupper", - et verk av Tidemann, 5 år.
«Pupper», – et verk av Tidemann, 5 år.

Kjære pupper (og kvinnene dere henger fast i)

Dere er en sammensatt gjeng, like forskjellige som kvinnene dere hører sammen med. Noen av dere er store, andre små, dere kan være både runde og spisse, brune, beige, hvite, lyserosa, flate, flapsete, duvende, hengete, struttende, myke, faste, lange, skeive, ekte eller opererte. Dere er elsket av noen, hatet av andre, noen er fanatisk opptatt av dere, andre overser dere fullstendig.

Ganske ofte må dere pakkes bort, inn i stramt stoff og bøyler og spiler (til og med teip!), ikke bare for at dere skal holdes varme eller på plass, også fordi folk mener dere ikke alltid passer inn i omgivelsene. Dette er litt dårlig gjort, jeg skjønner hvis dere blir oppgitte over det, at dere må stues vekk selv når sola skinner og dere helst vil ut og kjenne vind og luft, eller saltvann og bølger. Jeg forstår veldig godt at det oppleves som urettferdig at dere ikke kan vises frem på sosiale medier, på lik linje med menns pupper, og mest av alt er det skikkelig dårlig gjort at dere til og med blir diskutert når dere bare gjør jobben deres; å mate babyer.

Dere er en utsatt gruppe, kjære pupper. Eierne deres er sjeldent fornøyde med dere, i alle fall i starten, når dere er små og uvante for henne, så ser hun på dere med kritisk blikk. Dere blir vurdert av fremmede, av samfunnet, det skrives spalte opp og spalte ned om dere, selv deres egen eier stirrer på dere i speilet og kan til og med innimellom slenge dritt om dere. Det finnes egne klinikker, helt egne yrkesgrupper, som livnærer seg på å gjøre dere annerledes, spjåke dere til. Når dere har tjent deres eier, matet hennes barn, gledet henne i årevis, kanskje gledet både henne og de hun har møtt på sin vei, så får dere kritikk for å være preget av reisen. Eieren deres heiser dere opp mens hun står foran speilet, dytter dere oppover med hendene, og sukker over at dere har blitt litt slappe i fisken. Det kan være brutalt, det skjønner jeg.

Heldigvis trenger barn dere, de ville faktisk ikke overlevd like godt uten, og mange, mange menn (samt ganske mange kvinner) elsker dere høyere enn himmelen. Det er jo en plaster på såret, for alt det hatet dere opplever, -om enn et lite et. Noen menn tenker nesten ikke på noe annet enn dere, når de står og snakker med eieren deres. De prøver å få glimt av dere der under t-skjorta, og vil gjerne bli kjent. Ganske ofte, med mindre de skjuler sin entusiasme godt, velger eieren deres å droppe akkurat sånne fyrer, som ser på dere mens han snakker til henne. Forstå det den som kan.

Kjære pupper, en av deres medsøstre ble vist frem på en scene i helgen. Eieren hennes bare løftet på skjorta, og viste seg frem. Det har verden gått av hengslene for. Den samme verdenen som hater og maser om hvor og når dere til nød kan få komme ut, og som har oppfordret eieren av også den eksponerte puppen vi snakker om, til å operere dem. Det er ikke til å bli klok på, det der. En pupp i det fri, og verden står stille. For en makt dere egentlig har!! Nå diskuteres det om den puppen var korrekt, om det var gøy at den ble vist fram, eller om den, på grunn av silikonen den inneholder, ikke var «riktig type pupp» å flashe. «Hadde en hverdagspupp fått samme oppmerksomhet?» sier folk, og blir ikke enige.

I disse tider, i disse dager, i denne verdenen hvor dere utsettes for så mye kulde, diskusjon og kritikk, så vil jeg gjerne hilse til dere alle sammen, alle dere pupper der ute (og eierne deres), og si at jeg skjønner at det er vanskelig. Jeg håper virkelig det kommer bedre dager, dager dere føler dere elsket, dager dere føler dere fri, hvor dere får bade og sole dere, hvor dere får gjøre jobben deres for glade babyer, uten å få stygge blikk, at dere blir beundret for deres ulikhet, eller bare får lov til å være i fred. Bare får være søvnige pupper som får hvile.

Jeg håper på en fremtid der festpupp og hverdagspupp, liten og stor, slapp og spretten, går hånd i hånd, er like mye verdt og får leve i fred, – og akkurat på den måten de vil.

Hjertelig hilsen en kvinne som er ganske lei av (men også glad i) kropp, -og puppene hennes.

 

PS: Hvis du er grei, søt og ganske morsom, så er du velkommen til å følge denne bloggen på facebook. Hvis ikke; føl deg fri til å gå videre til andre steder på internett 🙂

Erase and rewind

 

Slitne, men i alle fall gode venner.
Slitne, men i alle fall gode venner.

Jeg skriver dette med trøtte øyne og sliten hjerne. Skulle ønske man kunne skru av hodet og skylle det i lunkent såpevann, for så å la det lufttørke. Hadde vært digg. Skjønner dere hva jeg mener? Man kan jo selvsagt gjøre det, men det ville nok vært vanskelig å få gjort noe særlig etterpå. Helgen har gått med til mange timers kurs og nå til slutt i dag; muntlig eksamen på coachutdanningen. Eller «praktisk eksamen» da, vi blir evaluert i en reell coachsituasjon. Gøy, litt vanskelig, – akkurat sånn en eksamen skal være.

Magefølelsen er helt grei, resultatene på eksamen får vi senere. Selve coachutdanningen har sålangt vært skikkelig interessant. Jeg har vært sykt skeptisk, noen ganger ordentlig irritert, og samtidig lært helt vanvittig mye. Jeg skal definitivt fortsette et stykke til, det faget har mye å lære meg. Jeg droppet avslutningsmiddagen med klassen i kveld, fordi mammahjertet skrek etter å hente en liten fyr med myke kinn og bestemte meninger.

Det er helt typisk; når jeg har sett for meg kos i sofaen og harmonisk søndagskveld med Tidemann, så har han heller lyst til å leke med naboene, diskutere alt og pirke borti sentralnervesystemet mitt akkurat nok til at vi krangler før vi er innenfor døra. Jeg har null cm lunte og overreagerte nok, han ble kjempesur og satte seg i trappen for å sture. Vet ikke en gang hvordan stemninga ble sånn i utgangspunktet. Jeg foreslo at vi bare skulle starte på nytt, det ble liksom så dumt, – så da gjorde vi det.

«Hei! Jeg har savnet deg, Mamma, skal vi kose oss litt sammen og se på barne-tv og ha på ullteppe?» Sånn. Han er helt rå på rollespill, så nå har vi spolt tilbake, tatt det fra starten av og bare hoppet over hele diskusjonen. Må være lov å ta snarveier en søndag kveld.

Jeg ser for meg å legge ham snart, etter en fredelig lesestund, for så åta ansiktsmaske og hårkur og se på et par episoder av noe i sofaen foran peisen før jeg legger meg. Kjenner likevel meg selv godt nok til å vite at jeg sannsynligvis sovner sammen med ungen min og våkner siklende med alle klærne på sånn i 4-tiden i natt. Jaja, det får bli som det blir.

God søndagskveld!

PS: Bare å sende en mail eller legge igjen en kommentar hvis dere lurer på noe om den coachingutdannelsen! Jeg har skjønt at noen av dere er interesserte i hva det er, spør i vei!

🙂

 

 

6 Comments

Hey!!!! Kan dere slutte å spy i postkassen min?!?!?!

 

IMG_0010

Kjære handelsstanden (eller de av dere som føler dere truffet)

Hvorfor fyller dere postkassen min med dritt??? Hvor mange penger brukes egentlig på å trykke, pakke, sende, kjøre og distribuere de stygge, ubrukelige reklamegreiene deres? Hvor mange tonn papir går rett fra postkasser til søppelkasser på grunn av dette hvert år?

Jeg kan umulig se for meg at dette øker omsetningen deres? Ja, jeg vet at reklamebransjen er opptatt av «top of mind», at det å eksponeres for logoer i seg selv kan påvirke en kunde, men det er da ingen som leser disse «avisene»? Kjøper folk flere kubbelys på tilbud fordi de får brosjyrer om det i postkassen? Ville ikke de pengene, de ressursene, vært bedre brukt på nett? Eller på SMS? Eller på brevduer? Dere kunne til og med ansatt folk til å stå ute på gaten, på plasser og torg, og rope ut tilbudene deres til forbipasserende, til jeg er sikker på at flere hadde fått med seg budskapet på den måten.

«JÆVLIG BILLIG KAFFE PÅ COOP!!!!!»

«PSYCHO GOD PRIS PÅ PLASTSKJEER, GÅ PÅ NILLEEEEEEEEE!!!»

«ALLE PUFFER TIL HALV PRIS PÅ BOHUUUUUUS!!!!»

Det hadde kostet mindre penger, forsøplet mindre, og vært MYE mer effektivt. Rekk opp hånden de som tar med seg den dritten inn i huset! Nettopp, – det er ingen.

På to dager fikk jeg 26 ulike reklamegreier i posten. Inneklemt mellom disse lå NRK-lisensen (som jeg betaler med glede) og et annet brev. to små konvolutter. Likevel SPRATT døren på postkassen min opp, ut veltet et kaos av glorete søppel, som om jeg åpnet magesekken på en stappmett fisk. Æsj.

Kan noen forklare meg denne galskapen? Kan noen, i dette systemet, vær så snill vise til hensikten, og hvorvidt det fungerer? En eller annen markedssjef, en eller annen kul type fra et reklamebyrå, anyone? Kan en av dere bare dobbeltsjekke for meg, bare ta en titt på det markedsbudsjettet og regne på om det faktisk har noe for seg?

Eller er dette en konspirasjon? En eller annen koko tradisjon fra fortiden som kontrolleres av en rik trykkerisønn med koblinger til regjeringen (neida)? Bare lurer.

Del gjerne, kanskje noen du kjenner, kjenner noen som kjenner noen som har kloke svar.

Ønsker dere alle en deilig helg altså, på tross av den kanskje litt krasse tonen.

🙂 Thea.

PS: Jada, jeg vet om det klistremerket «Uadressert reklame, NEI TAKK!». Jeg har alltid hatt det, men det falt av for et par dager siden. Nettopp derfor ble jeg for første gang klar over dette hverdagslige, men like fullt helt psycho problemet. Takk for meg.

 


 

Følger du bloggen min på facebook? Hvis du er grei, så er du hjertelig velkommen til det. Hvis ikke du er så grei, så er du derimot velkommen til å gå videre til andre steder på internett.

4 Comments

Fra bitch til fnisefjes

 

Smitter gjesp også gjennom bilder? Bare lurer. Dette var første forsøk på en selfie grytidlig i morges.
Smitter gjesp også gjennom bilder? Bare lurer. Dette var første forsøk på en selfie grytidlig i morges.

For en dag!!!!! Noen ganger går livet (i alle fall dagen) fra å være skikkelig dritt til skikkelig GØY!!

Jeg er på siste runde før sertifisering i den coachutdannelsen jeg driver med, og det er et hardkjør. I går var det kurs og øving fra ni om morgenen til halv ni om kvelden, det var frustrerende og vanskelig og jeg sto bom fast. Det som skjer når jeg blir sliten, er at jeg blir sur, i alle fall inni meg, og rett og slett ganske dømmende. Når man liksom skal møte folk med hyggelig stemme og et åpent sinn (for det er et godt utgangspunkt i coaching), så passer fordomsfull fordømmelse og bitchy attitude rimelig dårlig, for å si det sånn.

Jeg var sint, frustrert og hadde generelt surna. Gråt til og med litt i bilen på vei hjem. Sånn sinna-gråt, barnslig, forbanna, selvopptatt gråt. Æsj. Skulle egentlig skrive noe gøy her og kose meg på sofaen, men bare stupte ned i sengen istedenfor.

I dag hadde jeg bare lyst til å droppe kurset og bli under dyna. Det passer ganske dårlig når man har blitt invitert til selveste Nitimen på P1, Norges mest kjente radioprogram. Tenk at de leser denne bloggen!!! Jeg kledde på meg ull innerst, og tok på masse rød lebestift. Det er liksom trikset mitt, lurer både verden og meg selv til at jeg er både gladere og tøffere enn jeg føler meg. Gjorde den feilen det kan være å ta et bilde av seg selv;

God morgen fra bollefjeset med klovnesminke og øyne så små som rottefitter!
God morgen fra bollefjeset med klovnesminke og øyne så små som rottefitter!

Det er innmari dumt å ta selfier egentlig. Som dere kanskje skjønner, så løftet det ikke akkurat humøret. Måtte ta meg i nakken, minne meg selv om at det ikke har en dritt å si hvordan jeg ser ut, og at det var på tide å komme seg ut av huset. Sånn er livet noen ganger, det hjelper ingenting å sture som en bortskjemt sutreunge.

Det funka. Etter en trippel kaffe latte og en tur i kulda, var jeg i gang med å bli meg selv igjen. Og da jeg satte meg ned i studio og møtte blide fjes på NRK, så ble alt gøy. Jeg vet ikke hvordan man skal oppføre seg på P1, det er ukjent terreng for meg, så det er mulig jeg fjolla for mye? Dere kan vurdere selv, sendingen ligger her. Kom gjerne med en (ikke for krass) tilbakemelding.

Sånn!!!! Fra dritsur til dritblid på et lite radiointervju. Ikke verst.
Sånn!!!! Fra dritsur til dritblid på et lite radiointervju. Ikke verst.

Resten av dagen har gått som en drøm. Kom på kurs med spenst i steget, og har naila alt jeg ikke fikk til i går. Noen ganger må man bare ha det litt dritt, før det løsner og man kommer over kneika.

Ser på instagram at alle de andre bloggerne skal på Vixen Blog Awards i kveld! Burde jeg ha smiska litt mer med noen for å få invitasjon til den festen, kanskje? Lett å være etterpåklok. Tar en skål her fra sofakroken istedenfor, den går til dere som leser dette. Har glemt å fortelle dere at dere er deilige i det siste, det er viktig at dere ikke glemmer det! Jeg har inntrykk av at fellestrekket for dere som leser denne bloggen, er at dere egentlig ikke leser blogger. Det liker jeg. Dere er kule. Hva driver dere med egentlig? Hvordan har dagen deres vært? Dere burde begynne å blogge (så jeg kan lese om dere).

Samma om trynet er trøtt, dagen er dårlig eller du har surna på livet, det går alltid over! Skål folkens!! Nå er det HELG!!!!!

🙂 Thea.

 

6 Comments

Jeeeeeeezes!!!!!

 

Jeg må jo prøve noen av tingene for å vite om de skal bli eller gå? Det skjønner dere vel.
Jeg må jo prøve noen av tingene for å vite om de skal bli eller gå? Det skjønner dere vel.

Hvor mye dritt er det egentlig mulig å spare på????!!!! Det viser seg at jeg har vært en ekstrem samler i smug, jeg har rett og slett vært en TV Norge-dokumentar i det skjulte, uten å vite det selv. Jeg er overveldet, lattermild og litt frastøtt av meg selv her jeg sitter.

De av dere som er innom her til stadighet, vet at jeg fikk en selvhjelps-bok til jul, min aller første selvhjelps-bok faktisk, og leste den fra perm til perm. Den har jo satt i gang en prosess jeg ikke faen hadde trodd var mulig (til å være meg). Mellom jobb, barnelek, middagskoking, fest og alt det andre hverdagen inneholder, så tar jeg altså stadig runder for å renske ut ting jeg ikke trenger, men som jeg like fullt eier, og har samlet på i skuffer, skap, bokser, hyller, poser, vesker, boder og ellers rundt forbi.

Nå skulle jeg bare ta ei litta runde på smykkefronten, det har seg sånn at jeg ofte i mitt liv har kjøpt smykker. Jeg eier ingen smykker av noe særlig verdi, bortsett fra en bitteliten diamant jeg fikk til konfen for 18 år siden (!!!), derimot eier jeg kilo på kilo med juggel. Det har seg sånn, at når jeg er ute på shopping, og klærne jeg egentlig skal kjøpe ikke er like fine på meg som på modellene, eller er for korte, for trange eller bare rare, så synes jeg så synd på meg selv, at jeg kompenserer med å kjøpe enten sko, vesker eller smykker.

Dette er ikke uvanlig, er det vel? Rekk opp hånda alle som kjøper seg juggel fra billige kjeder når dere tusler rundt i butikker!! Ikke sant? Jeg tror ikke jeg er alene.

Et av prinsippene i den boka er at man skal rydde etter kategori, ikke for eksempel etter sted. Du skal samle alle tingene du har i en kategori, legge det hele foran deg på et bord eller et gulv, på den måten får du se hvor mye du faktisk har. Jeg har hentet alle bokser jeg eier med smykker i fra alle steder i huset de står. Tre fra badet, to fra et skap, noe fra en skuff, samt noen stativer og smykkebokser. Skulle tru jeg var gullsmed (eventuelt «juggelsmed»).

Boksene inneholder stort sett smykker, men også gamle selvbruningskremer, klokker (også juggel), noen legoklosser, noen årgangssmokker, en del hårting, noen børster, kremer, gamle kvitteringer, batterier og jaggu dukket ikke ULTRALYDBILDENE av Tidemann opp også. Herregud!!!!

Første tanke: «Jeg er en rævva mor, disse burde minst vært i et album, ikke på bunnen av en roteboks!!!».

Andre tanke: «Hvor rotete går det egentlig an å bli??!!!»

Tredje tanke: «Jeg går og ser på Modern Family»

Fjerde tanke: «Jeg blogger litt om det. Det er lov. Kanskje jeg rydder mer etterpå»

Så her sitter jeg. Overveldet. Jeg har også pyntet meg bittelitt med tingene jeg har funnet, hvis noen kommer på døra akkurat nå så kommer de til å tro at jeg har mitt eget lille karneval i kveld. Sånn har verden blitt.

Nå skal jeg drikke en liter vann, ta meg en snus, hente en pose, sette på musikk og begynne sorteringen. Snart blir en UFF-butikk i nærheten av deg til et juggelmekka, og hele kolleksjonen er signert Thea. Crazy-horder-Thea.

God onsdag!

Forsømte bilder av barnet til en ekstrem samler. Snakkas.
Forsømte bilder av barnet til en ekstrem samler. Snakkas.
8 Comments

«Du burde faktisk prøve å bli litt rik»

 

Gulltatovering og pinne; det eneste man egentlig trenger her i livet.
Gulltatovering og pinne; det eneste man egentlig trenger her i livet.

06.25: «Mamma, er det morgen? Kan du varme meg litt? Jeg er så kald som en frosk.» Tidemann kryper under dyna mi og er litt irriterende, men mest søt. Jeg har sovet godt og lenge, er trøtt, men ikke hudløs. Kjenner allerede nå at dagen blir bedre enn den var i går.

06.28: «Kan jeg ha på meg shorts?» Tidemann tuller for å få meg våken, jeg synes han er litt repetitiv (de samme vitsene hveeeeeeeer dag), men vil ikke være sur, så smiler litt. Sørger for ull innerst og snakker om sommeren.

07.00: «Synes du ikke vi egentlig burde kose oss på Kaffebrenneriet i dag, mamma?» Jeg sjekker kontoen, blir fristet til å bli med på forslaget, men ombestemmer meg. Det blir kjedelig og billig frokost hjemme, med løfter om kosedag i morgen.

07.45: «Kan vi vinke i alle vinduene når du går?» Vi vinker i seks vinduer, han inne i barnehagen, jeg utenfor, vi lager hjertetegn og peacetegn og sender slengkyss. Får alltid et lite klynk i magen, men synes alltid det er litt deilig også. Del to av dagen er i gang, tar bussen til jobb.

15.45: Vi er på vei hjem, snakker om løst og fast. «Hvorfor er det så få smykker til gutter egentlig? Jeg ønsker meg ringer og diamanter og øredobber og mange ting av gull.» Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, nevner at det er dyrt med diamanter, men at alt er lov å ønske seg. «Du burde faktisk prøve å bli litt rik», sier han. Jeg er forsåvidt enig. Hadde vært digg.

16.10: «Hvor er sjørøverdiamanten min? Den jeg fikk i Dyreparken? Og hvor er alle tatoveringene mine?» Bestemt mine, han slår oppgitt ut med armene. «Jeg vet ikke, tror vi la dem på et lurt sted» svarer jeg. Vi leter. Han vil ha en tatovering på hoften, og han vil ha den nå. Jeg gir det en halvhjertet innsats mens jeg koker ris.

16.16: «Du må slutte å legge ting på lure steder, mamma, da finner vi dem aldri!» Han er frustrert. Jeg prøver å tulle med at han kan få en ordentlig tatovering istedenfor, kanskje noen hoggtenner midt i fjeset, men han synes ikke det er morsomt. Han vet ikke hvor rett han har egentlig. Det må finnes et parallelt univers hvor alle de tingene finnes, alt jeg noen sinne har lagt på «lure steder».

16.25: Vi spiser middag og snakker om de forsvunnede tatoveringene. «Kanskje Knut har solgt dem til den tjukke nabokatten?» sier jeg. «Typisk Knut å være så sleip, han har sikkert åpnet en liten butikk under trappa ute, hvor han selger tingene dine hver dag når vi er borte». Tidemann ser på meg med lure øyne. Han elsker å tenke på at Knut har et hemmelig liv, og vi fniser.

16.50: Jeg finner noen gulltatoveringer jeg har hatt i skuffen siden i våres, (fordi jeg av og til går på en smell og tror jeg er en sånn dame som jeg ser i moteblader, og kjøper ting de har. Minner meg selv, nok en gang, på at jeg skal slutte med det). Tidemann jubler. 10 poeng til meg.

17.10: «Tenk om du faller ned fra et tak i morgen og dør, mamma. Jeg håper ikke det skjer.» Typisk innspill han bare kommer med uten videre, men som får meg til å verdsette at jeg lever og bli redd for døden på en gang. Skjer nesten hver dag. «Jeg skal ikke opp på noen tak i morgen» svarer jeg. «Hvor mange sekunder er det til Fantorangen begynner?» Han prøver å telle til 1200, men gir seg på 159.

18.15: «Jeg vil begynne med sånn dans» sier han, mens vi ser på en jente som driver med rytmisk sportsgymnastikk på Barne-TV. «Og så skal jeg bli astronaut, hundefrisør, legobygger, trehusbygger, en som ordner med rør og fotballtrener. Kan jeg pliiiiis få godteri?» Jeg forklarer at det er tirsdag og gir ham en gulrot.

18.50: «Ta bilde av meg mens jeg holder den store pinnen!! Det kan du legge på bloggen» Tidemann poserer i bar overkropp og er helt tydlig sjukt fornøyd over tatoveringen. Han lurer på hvordan han kan få vist den frem i barnehagen i morgen. Jeg utsetter problemet til da, og peiler inn på tannpuss.

19.15: «Men hvorfor driver folk med krig, egentlig?» spør han, mens vi ligger i sengen og jeg er midt i andre nattasang. Jeg prøver å forklare, men kommer til kort og sier at det er vanskelig. «Kanskje de burde lære seg å leke stein-saks-papir? Så får den som vinner bestemme?» foreslår han. Jeg gir ham cred for god idé og synger videre.

21.20: Våkner med sikkel på haka og aner ikke om det er morgen eller kveld. Går ned til Knut og kommer på at jeg egentlig skal rydde ut noen søppelsekker til, – bestemmer meg for å blogge istedenfor. Burde skrive ned flere samtaler med Tidemann egentlig. Det kommer en dag hvor han ikke lenger synes jeg er verdens beste, hvor han velger andre folk fremfor mammaen sin og skjønner at gulltættis på brystet ikke er kult (forhåpentligvis). Da skal jeg lese dette og huske hver minste detalj. Håper det er lenge til.

 

🙂

Død, kontraster og blåmandag

 

Blåmandag-selfie
Blåmandag-selfie

Du vet når du er så trøtt at det svir i øynene? Når det føles ut som jetlag, men du ikke er brun og glad, når du egentlig skulle vært uthvilt etter en rolig helg, men er trøttere en da du ammet hele døgnet? Sånn har det vært i dag. Er det fullmåne eller noe sånt? Noen alternative sjeler mener det påvirker nattesøvnen. Ikke vet jeg.

Man blir sårbar og hudløs uten søvn, man blir irritabel og selvkritisk. I alle fall blir jeg det, skal kanskje ikke snakke for alle. I dag har nyhetene vekslet mellom legenden David Bowies død, overgrepsskandalen i Sverige og bilder av de utsultede menneskene i Madaya, som endelig og alt for sent, får hjelp. Bildene av de avmagrete og desperate kroppene setter seg på netthinnen. Ettermiddagen har handlet om en gutt på 15 som ble knivstukket til døde i Sverige. En familie har mistet sitt barn, de legger seg uten sønnen sin ikveld.

Med trøtte øyne og sårbart sinn blir det altfor mye for meg. Å komme hjem til min egen unge, med bollekinn og stort smil, som forteller om leking i snøen og som med stor appetitt spiser to porsjoner middag; «Jeg blir veldig sulten når jeg aker, jeg trenger mye bensin til kroppen, så jeg kan kjøre enda fortere» forteller han med røde kinn og glitrende øyne. Da blir kontrastene så store, og jeg blir redd for at det noen gang skjer jævlige ting med ham, samtidig som jeg vet at det nok kommer til å gå bra, men jeg er nervøs likevel. Og jeg konsentrerer meg fullt og helt om hans historier, fokuserer på hans barnslige mimikk og tenner i peisen. Han vil perle og jeg beundrer de små, stutte fingrene som perler en bil, og tenker på at verdenen inne i vår stue er så utrolig langt unna den verdenen jeg leser om, men likevel så innmari nær.

Han skal sove nå, Tidemann. Han skal lese bok og få de fire obligatoriske nattasangene, og jeg skal kysse ham i søvn. Og så skal jeg være takknemlig  for at akkurat vi, akkurat her, er veldig trygge, ganske friske og stort sett fornøyde. I tillegg skal jeg droppe å se «Making a murderer» og heller legge meg tidlig. Det kan bli for mye realitet, bare gjennom skjermen, bare ved å lese fra distansen hva som skjer i verden.

Til forskjell fra dem, de det handler om, de som er rammet eller pårørende, som har mistet en de er glad i, lever i sult, frykt eller sorg, – så kan jeg bare slå av skjermen, kysse ungen min på kinnet og legge meg under dyna. Det er ganske urettferdig, – og helt typisk sånn som livet er.

 

 

 

2 Comments

Fest og kapitulasjon

Dette var meg på fredag. Mulig jeg må på kurs for å lære meg riktige bloggegrimaser i sånne fotobokser.
Dette var meg på fredag. Mulig jeg må på kurs for å lære meg riktige bloggegrimaser i sånne fotobokser.

Forventningene var skyhøye for helgen; fredag var det øl-drikking med jobben, etterfulgt av julebord (nyttårsbord) med Rubicon og fjas med fine folk, lørdagen skulle jeg rydde hjemme og pleie nervene, før Eirik skulle fly inn fra Paris med cava i bagasjen, og vi skulle ut og se Oslo, male den rød (hvorfor heter det det?) og danse hele natten. I dag var planen aking og basing med Tidemann, etterfulgt av noe jeg hadde sett for meg som en middag med levende lys, kanskje noe crispy duck, kosing i skje på sofaen og klargjøring for ny uke.

Dere kjenner meg jo godt nok nå til å vite at det sjeldent blir sånn som jeg tror. Riktignok ble det gøy på fredag, som dere ser på bildet var vi nok de dårligste til å posere i fotoboksen, jeg fikk det for meg at jeg skulle lage store grimaser, og hadde pyntet meg med alle de gull-greiene som ble skutt ut av sånne konfettikanoner. Mange bra folk, Pia Skevik spilte plater (hun er muligens verdens beste når det gjelder å få folk til å danse) og Arif-konsert. Alt i alt en godt over snittet gøyal kveld.

Sovnet med Knut, våknet med mandler på størrelse med ping-pong-baller og feber. Fuck. Man glemmer hvor digg det er å være frisk før man blir syk. Jeg nekter å tro det har noe med festsigaretter og kjole + kuldegrader å gjøre. Noen ganger må man bare bli litt syk. Sist gang var i sommer, i Tyrkia, med 40 varmegrader, alene med Tidemann. Da gråt jeg snørr og tårer foran den tyrkiske doktoren og ba ham på mine knær om at han ikke skulle legge meg inn, noe han gjerne ville, da den eneste løsningen visstnok var intravinøs antibiotika. Jeg fikk viljen min, Tidemann holdt meg i hånden og sammen fikk vi til en fin avslutning på ferien likevel.

Det er fint å sammenlikne med noe verre, når man er pjusk. Og så er det fint at Eirik like gjerne ville spise kyllingsuppe og drikke kakao med chili foran peisen, som å gå på byen. Og så er jeg heldig fordi Foffa og Mommo gladelig stiller som barnevakter og tar med seg Tidemann på basing i snøen mens mammaen hans ligger hjemme på sofaen og synes synd på seg selv.

Å våkne til masse snø og vind og kong vinter på sitt beste, minner meg om at jeg for det første burde gått mer på ski, for det andre at jeg kanskje skulle ha ryddet inn grillen, og så minner med meg på at jeg egentlig liker vinteren. Kroppen ber om innetid og ro, og det er ganske hyggelig å gjøre som den sier, mens det pisker mot husveggene.

Noen folk er av den typen at de pakker bort sommeren i oktober og har eget trekk til grillen. Sånne som meg gjør ikke det.
Noen folk er av den typen at de pakker bort sommeren i oktober og har eget trekk til grillen. Sånne som meg gjør ikke det.
Til minne om en varm sommerkveld med hvitvin, gode venner og sigg på verandaen.
Til minne om en varm sommerkveld med hvitvin, gode venner og sigg på verandaen.
Noen folk setter barnas sommerleker i garasjen før snøen kommer. Sånne som meg glemmer det.
Noen folk setter barnas sommerleker i garasjen før snøen kommer. Sånne som meg glemmer det.
Prøvde å sjekke postkassen. Fikk feber.
Prøvde å sjekke postkassen. Fikk feber.

Jeg prøvde å ta to dager bloggepause nå, fordi jeg tenkte at jeg trengte det. Det angrer jeg på, har egentlig alt for mye på hjertet. Håper dere er friskere enn meg, og koser dere med snø, innetid eller tømmermenn. Husk at livet er for kort til å ha fylleangst!

 

God søndag!

🙂 Thea.