Gamle flammer, bilder og hemmeligheter

 

IMG_0528

Dere vet det ryddeprosjektet mitt? Etter at jeg leste den boka i julen, så klarer jeg ikke slutte å kvitte meg med ting. Nå har jeg allerede brutt med mange av prinsippene i boka, men hun er jo en streng japansk dame, og jeg er den rake motsetningen, så det tenker jeg at må være greit.

Det går i sneglefart, det skal jeg innrømme. I boka står det at man skal ta alt i en sjau, men jeg har ikke to uker fri til å bare drive med rydding, jeg må jo jobbe og feste og blogge og leke med ungen min og kose med katten og alt det der i tillegg. Derfor blir det sneglefart på ryddeprosjektet. Jeg er likevel imponert (kanskje mest overrasket) over at jeg holder det i gang. I dag har jeg gått løs på bøker, det har sett helt jævlig ut her, og det er fortsatt litt kaos, for jeg hentet alle bøkene jeg eier og har, og la alle på stuegulvet.

Jeg skal vise dere bilder av før og etter, men akkurat nå jeg finner ikke kameraet (det blir sjukt mye rot av å rydde, spør du meg), så det får bli i morgen. Å gå gjennom bøker, betyr også å gå gjennom notatbøker og dagbøker. Det viser seg at jeg har skrevet MANGE flere dagbøker enn jeg hadde trodd, og de inneholder altså bruddstykker av livet fra da jeg var seks år, og frem til Tidemann ble født. Jeg har funnet gamle kjærlighetsbrev (stort sett de jeg har skrevet selv, men aldri turte å sende, kanskje jeg skal sende dem nå?), gamle lapper som ble sendt mellom venner i klassen, gamle oppskrifter fra gamle tanter som for lengst er døde, og mange, mange, mange lister over ting jeg har ønsket meg opp gjennom årene.

Denne dagen har rett og slett vært et slags møte meg meg selv, i forskjellige aldre. Jeg elsker bøker, jeg har aldri kastet eller gitt bort noen av dem før, og hver bok minner meg om en sommer på brygga, spennende lesning under dyna en vinter eller om de menneskene jeg var sammen med på den tiden hver spesifikke bok ble lest. I tillegg har jeg alt pensummateriale fra universitetet, alle notatbøker og blokker, alle almanakker. Jeg har bladd og sortert og husket på gamle hemmeligheter, gamle følelser og mest av alt har jeg funnet ut dette; jeg er veldig lik meg selv.

Vi forandrer oss ikke mye, gjør vi vel? Vi lærer et par ting, vi blir kanskje klokere, litt mer laidback, litt mer rustet for det livet har å by på, men vi forandrer oss vel egentlig ikke så mye? Jeg kan i alle fall kjenne igjen min egen stemme, min egen krasshet og mitt eget fjoll, i alt det jeg har skrevet tidligere. Er det litt kjipt? Burde man ikke helst se at livet forandret oss til det bedre? Eller er det bra, stabilt på en måte, at man i kimen, i det innerste liksom, er nesten den samme hele livet?

Jeg ser på Tidemann noen ganger og tenker på hvordan han blir når han vokser opp. Det er akkurat som jeg kan se noen glimt av hans voksne fjes i det myke barneansiktet innimellom. Jeg håper så veldig vi beholder et nært forhold, at jeg kan fortelle ham alle de rare historiene fra da han var liten, uten at han hater meg, og at jeg får lov til å vite hva som skjer i livet hans. «Hvorfor stirrer du så innmari?» sier han da, og jeg spør om vi alltid kommer til å være like gode venner. «Jeg skal kose med deg til jeg blir 34 år, og du skal være min aller beste venn helt til jeg dør. Men jeg må få ha andre venner også da, Mamma, kanskje tre eller noe.» Det skal han få lov til. Jeg skal minne ham på det med kosingen, har på følelsen av at det ikke er noe han kommer til å stå inne for i ungdomsårene. Heldigvis er han bare fem.

Noen av dere som har skrevet dagbok eller? Noen som driver med rydding? Eller noen som kan fortelle meg om man faktisk kan beholde det gode forholdet til barna sine når de blir store? Fortell gjerne.

Takk for kjemperespons på gårsdagens innlegg forresten, dere er skjønne, deilige folk!!

God søndag 🙂

Hvordan kvitter an seg best med bøker? Si fra hvis du har tips!
Hvordan kvitter man seg best med bøker? Si fra hvis du har tips!
Her er bildebevis fra den tiden jeg insisterte på å klippe ungen min selv.
Her er bildebevis fra den tiden jeg insisterte på å klippe ungen min selv.

 

Legg inn en kommentar