Når dagen starter med kanelbolle og ender med demo og cava.

 

IMG_0473

Tidemann har kjørt inn kose-onsdag som et generelt konsept her i huset, og det betyr som regel frokost på kafé. Han velger bolle, bestiller cortado til meg, og finner plasser til oss. Jeg betaler, og smiler til de som smiler til meg, fordi de synes barnet mitt er litt søtt og sannsynligvis litt rart. I dag hadde vi en hjemmevri på det hele, for jeg hadde både boller og kaffe på kjøkkenet. Så det ble noen spørsmål om sex (ref gårsdagens innlegg), en del kommentarer til «Peppa Gris» som sto på i bakgrunnen, og planlegging av gøyale ting vi skal finne på i helgen. En alt i alt god start på dagen, med andre ord.

Etter jobb, etter en skikkelig fin dag på min ganske så gøyale jobb, så ringte Nanna. Hun sto utenfor på Jernbanetorget med innkjøpte fakler og lurte på om jeg ikke skulle være med på demonstrasjon. Det ville jeg selvsagt. Jeg kan skravle og skrive mye om flyktningekrisen, men jeg kan også kritiseres for å gjøre for lite. Det er vel alltid problemet, er det ikke? For hva skal man gjøre? Utenom å stemme på riktige partier, ytre sine meninger om menneskeverd og rettferdighet og ta til motmæle når de hatske kommentarene blir for drøye? Jeg vet ikke. Jeg kan dra til Hellas og redde folk på en strand, eller jeg kan gi penger til veldedige organisasjoner, jeg kan lære barnet mitt om andre kulturer og fortelle ham om verden, jeg kan invitere flyktninger på middag, men hvor mye vil det hjelpe?

Jeg føler meg litt maktesløs, rett og slett. Jeg ser på nyhetene om tvangsutsendelser i hopetall, av folk som ikke engang har fått asylsøknaden sin vurdert, og debatter som styres av frykt fremfor kunnskap. Det skremmer meg å se hvordan politikerne har reagert på «opinionens» ramaskrik. Jeg skriver det i anførselstegn, fordi opinionen er mye mer og mange fler enn de som roper høyt i kommentarfeltene.

Derfor var det fint å gå i fakkeltog i dag, selvom fakkeltog som konsept ikke er det jeg er mest kjent med. Det var hyggelig å se hvor mange som bryr seg, hvor mange som er opprørte over den udemokratiske behandlingen av folk på flukt, og høre applausen fra mange hender med votter på. Det er mange som er bekymrede for flyktningekrisen, enten fordi de er redde for flyktninger, – eller fordi de er redde for folk som viser hat mot flykninger. Noen tror løsningen er å stenge grensene, late som vi ikke ser hvilken krise Europa står i, avvise barn og syke og kvinner og menn som kjemper for livene sine. Det kan gjøre meg skikkelig redd. Men som det ble sagt i en appell i dag, så har faktisk folk flest, over det ganske land, stilt opp, hjulpet, støttet og lagt til rette for at folk på flukt skal kunne komme hit og føle seg trygge. Det er grunn til å være stolte av folk flest, rett og slett.

Nanna tok meg ikke bare med i fakkeltog, hun hadde store ting å feire! Selv om hun er midt i en eksamen og egentlig bare bør jobbe, så dro jeg henne med hjem for å ta en liten tår. Det er det søstre gjør; drar hverandre med både i demonstrasjoner og fakkeltog når det trengs. Det ene glasset med taxfree-cava for at Nanna har solgt leiligheten sin langt over takst, førte til samtaler av det viktige slaget.

Noen ganger kommer man bare rett inn i kjernen, rett inn i de temaene som er aller viktigst og aller nærest. Vi har jo alle noen såre punkter, noen ømme tær. De merkes kanskje ikke i det daglige, men plutselig er de der, og hvis man akkurat da er sammen med en nær venn, eller en søster, så kan den samtalen gjøre deg sjukt mye klokere. Sånn ble det i dag, med billig cava i glasset og kalde føtter etter fakkeltog, så satt vi her i sofaen og snakket om de såreste punktene. En god prat kan egentlig sammenliknes med en skikkelig bra massasje (hilsen hun som nettopp var på spa i Tallinn); man tar tak i knuter og løsner opp. Når man er ferdig føles kroppen lettere, man har fått orden på ting og skjønner rett og slett litt mer.

Takk deilige Tidemann, for at du insisterer på kose-onsdag, takk alle i fakkeltoget, for at dere ga meg tro på folk igjen, og tusen takk fineste Nannamin, for at du er akkurat så rar, søt og smart som du er.

🙂

Legg inn en kommentar