4 Comments

Hvor mye skal barn vite om sex?

 

IMG_9630

Hva skal de få svar på når de spør? Alt? Jeg har kjørt den samme regelen her i huset, som jeg ble oppdratt med selv; «Konkrete spørsmål fortjener konkrete svar.» Det går gått veldig bra (synes jeg selv), jeg har vært ærlig, men ikke utbrodert mer enn nødvendig.

Vi er forlengst gjennom det mest grunnleggende, «frøet og egget», hvordan de blandes, hvem som gjør hva. Vi har snakket om graviditet og fødsel, vi har snakket om amming, hvordan tvillinger blir tvillinger og hvordan de noen ganger er like, – og noen ganger ikke. Vi har snakket om at man ikke bare gjør «de greiene med tissen» (som han kaller det) for  å få barn, men at det også er noe voksne gjør bare for hyggens skyld (kremt). Jeg har måttet rette opp i en misforsåelse han lenge trodde på, nemlig at dette var noe som foregikk uten at man merket det, – i søvne. Vi har snakket om at menn kan forelske seg i andre menn, og kvinner i andre kvinner, og han stilte skarpe spørsmål om forplantingsmulighetene i de tilfellene også, – jeg svarte så godt jeg kunne.

Hvor mye mer skal jeg svare på nå? Hvor går grensen? Er det i det hele tatt en grense? Jeg lurer på dette fordi vi har nettopp hatt en lengre samtale her, og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg muligens har delt for mye. Er det mulig? Eller er det bare min egen skam (det lille jeg har) som snakker? Jeg skulle gjerne ha fortalt dere om den samtalen vi nettopp har vært gjennom her, men noe skal han slippe å få utlevert i denne bloggen (ja, jeg tenker faktisk ganske mye på de grensene).

Noen mener barn «finner ut av  ting selv», og at vi foreldre ikke skal snakke så mye om sex og sånt. Ekspertene mener vi skal anerkjenne og støtte barn i deres seksualitet, og ikke overlevere skam fra generasjon til generasjon. Men hvor mye info skal de få? Og hvordan håndterer man det rent sosialt, hvis barnet begynner å fortelle om det til andre? En ting er jo at jeg ikke synes det er så flaut, men jeg kjenner MANGE som fortsatt mener sånt ikke skal diskuteres på bussen (eller andre steder).

Mamma har selv fortalt at hun innimellom måtte stoppe meg, da jeg i femårsalderen satte i gang og fortalte om kjærlighetens gleder til vilt fremmede mennesker på restaurant. «Mamma og Pappa har nemlig laget meg de, skjønner dere» sa jeg og var kjapt igang med å beskrive akkurat hvordan det hadde foregått. Dette skjedde for eksempel når vi var ute til middag, hvor jeg ofte gikk meg en liten tur for å kikke, og endte med å sette meg ned ved fremmede bord, forsyne meg av maten deres og underholde med historier om mine foreldres forplantningsmønster.

Magefølelsen min sier at jeg skal fortsette å svare Tidemann på det han lurer på, uansett om det handler om lego, dyr, kropp, frisøryrket, biler, vennskap eller sex. Hva tenker dere? Kan det blir for mye? Og hvor setter man eventuelt grensen?

🙂 Thea.

 

 

4 Comments

  1. Jeg gjør det samme som deg, jeg svarer ærlig på det hun spør om men utbroderer ikke. Det gjorde min mamma med meg og jeg syns det har funket veldig bra:-) Det viktigste er kanskje å ta det opp igjen om en liten stund og høre om han fortsatt lurer/forstår hva dere pratet om? Mini her lurer også på det meste! Blir nok gøy i årene som kommer, hun er 4 og lillesøster 1,5:-)
    Digger bloggen din Thea!
    Klem Janine

    1. Takk Janine!!! Godt å høre andre kjører samme stil, jeg synes liksom de barna vi er mye sammen med ikke spør om sånne ting i det hele tatt. Føler innimellom det bare er oss, fint at det ikke stemmer!! 😘😘😘

  2. Når barn spør synes jeg de skal få svar:)Vi spør ofte hva de tenker selv når de spør spørsmål, slik at de kan tenke litt selv først samtidig som vi kan ane litt hvilken retning de tenker eller hvor «langt» vi skal forklare eller fortelle.Ofte vet de mer enn hva vi tror, og vi praktiserer at ALT kan (og bør) snakkes om.Tusen takk for veldig fin blogg!

    1. Takk, Line!!! Det er et godt tips!! Det skal jeg ta i bruk med en gang, la ham få fundere litt selv, virker veldig riktig. Takk for bra innspill!!! ☺️

Legg inn en kommentar