Død, kontraster og blåmandag

 

Blåmandag-selfie
Blåmandag-selfie

Du vet når du er så trøtt at det svir i øynene? Når det føles ut som jetlag, men du ikke er brun og glad, når du egentlig skulle vært uthvilt etter en rolig helg, men er trøttere en da du ammet hele døgnet? Sånn har det vært i dag. Er det fullmåne eller noe sånt? Noen alternative sjeler mener det påvirker nattesøvnen. Ikke vet jeg.

Man blir sårbar og hudløs uten søvn, man blir irritabel og selvkritisk. I alle fall blir jeg det, skal kanskje ikke snakke for alle. I dag har nyhetene vekslet mellom legenden David Bowies død, overgrepsskandalen i Sverige og bilder av de utsultede menneskene i Madaya, som endelig og alt for sent, får hjelp. Bildene av de avmagrete og desperate kroppene setter seg på netthinnen. Ettermiddagen har handlet om en gutt på 15 som ble knivstukket til døde i Sverige. En familie har mistet sitt barn, de legger seg uten sønnen sin ikveld.

Med trøtte øyne og sårbart sinn blir det altfor mye for meg. Å komme hjem til min egen unge, med bollekinn og stort smil, som forteller om leking i snøen og som med stor appetitt spiser to porsjoner middag; «Jeg blir veldig sulten når jeg aker, jeg trenger mye bensin til kroppen, så jeg kan kjøre enda fortere» forteller han med røde kinn og glitrende øyne. Da blir kontrastene så store, og jeg blir redd for at det noen gang skjer jævlige ting med ham, samtidig som jeg vet at det nok kommer til å gå bra, men jeg er nervøs likevel. Og jeg konsentrerer meg fullt og helt om hans historier, fokuserer på hans barnslige mimikk og tenner i peisen. Han vil perle og jeg beundrer de små, stutte fingrene som perler en bil, og tenker på at verdenen inne i vår stue er så utrolig langt unna den verdenen jeg leser om, men likevel så innmari nær.

Han skal sove nå, Tidemann. Han skal lese bok og få de fire obligatoriske nattasangene, og jeg skal kysse ham i søvn. Og så skal jeg være takknemlig  for at akkurat vi, akkurat her, er veldig trygge, ganske friske og stort sett fornøyde. I tillegg skal jeg droppe å se «Making a murderer» og heller legge meg tidlig. Det kan bli for mye realitet, bare gjennom skjermen, bare ved å lese fra distansen hva som skjer i verden.

Til forskjell fra dem, de det handler om, de som er rammet eller pårørende, som har mistet en de er glad i, lever i sult, frykt eller sorg, – så kan jeg bare slå av skjermen, kysse ungen min på kinnet og legge meg under dyna. Det er ganske urettferdig, – og helt typisk sånn som livet er.

 

 

 

Legg inn en kommentar