4 Comments

Unger og egoister

 

En baby-bie, dyrket frem av mine egoistiske gener.
En baby-bie, dyrket frem av mine egoistiske gener.

Hvilket lag er du på? Er det de som får unger som er egoistiske, – eller er de de som velger å ikke forplante seg, som er egoistiske?

Jeg vet ikke helt når dette ble et hett tema i mine kretser, det har kommet snikende på, nå er vi liksom delt i to i min generasjon; de som velger unger, oppdragelse og våkenetter, – og de som velger at det ikke er noe for dem, og fyller livet med andre ting.

(Det er mange midt i mellom her også, mange som blir gravide uten helt å ha planlagt det, samt mange som jobber beinhard for å kunne få barn, men det er altså ikke de jeg snakker om nå.)

Når ble det dårlig stemning mellom oss med barn og dere uten?

Denne vinteren har jeg vært i flere lystige lag, og jeg har likevel merket en slags irritasjon, en slags friksjon under overflaten, mellom disse fløyene. Folk som ikke vil ha barn, de er helt tydelig drittlei av å forsvare det, for de bruker ganske ofte mye tid på å fortelle hvorfor de ikke vil ha det. Det er liksom ikke bare en konstatering, det er en hel tale.

På den andre siden er småbarnsforeldre lei, det himles litt diskrét med øynene kanskje, «De har jo ikke skjønt hvor viktig og fint det er med unger» sier de, mellom omgangssyken og vannkopper.

Det har også kommet noen litt artige innspill i diskusjonene jeg har overhørt i det siste; En fyr mente at det var ekstremt egoistisk, med tanke på planeten og samfunnet generelt, å få barn. At foreldre er egoistiske, selvsentrerte mennesker, som først og fremst er ute etter å opphøye sine egne gener. De som velger å ikke få barn, er soleklart de minst egoistiske menneskene i verden, sa han.

En annen jeg snakket med mente at folk blir dårligere mennesker etter at de får barn. «Bare ute etter å redde sine egne unger, gir fullstendig faen i alle andre.» Høres jo ikke så hyggelig ut.

Vi som lever på kloden i dag, er jo barn av folk som er barn av folk som er barn av folk (osv) som NETTOPP har valgt å få barn, det er derfor vi er her. De som gjennom tidene ikke har fått unger, de har jo ikke fått noen etterkommere. Deres gener har jo dødd ut (med mindre de hadde noen svin på skogen, som det heter, men dere skjønner hva jeg mener). Det vil si at hvis det er noen biologiske føringer her, så taler de for at alle «bør» ønske seg barn. De som svømmer motstrøms, de som på tross av dette enorme presset, velger å ikke få unger, de er faktisk noen skikkelige tøffinger.

Selv kunne jeg ikke gitt mer faen i om folk har barn eller ikke, for å være ærlig, det er opp til hver enkelt. Jeg interesserer meg for mine venners liv, uansett om historiene de forteller handler om ungestøy, frivillig barnløshet, kamp om å kunne bli gravid, eller ufrivillig graviditet, – eller noe helt annet. Men jeg skulle veldig ønske at folk generelt var litt rausere med hverandre. At de som dropper å få barn slapp å forsvare det, slapp å føle at de måtte avkrefte selvopptatthet i hver eneste middag, og bli himlet med øynene over. Jeg skulle også ønske at vi som har unger, legoklosser i veska og smuler i håret, slapp å bli avskrevet som selvsentrerte, med ekstrem entusiasme for egne gener. Tror det hadde blitt morsommere da, både på fest og i livet.

🙂 Thea.

 

 

4 Comments

  1. Jeg har «egoistisk» nok valgt å få hele to barn, og som mamma til to halvstore barn (8 og 12 år)føler jeg at det er lite tid til selvsentrert navlebeskuelse og selvhevdelse egentlig… Stort sett går det i å prøve å få hverdagen med jobb, skole, lekser og barnas fritidsaktiviteter til å gå i hop – og det går sånn akkurat; når sant skal sies. Men så håper jeg jo at jobben «betaler» seg, og at to fine barn blir til to fine voksne som kan være med å spleise på blant annet pensjonen til fyren fra festen din ;o)

    Men alt i alt – helt enig med deg – folk må få velge sånn som de selv ønsker – barn eller ei. Og raushet er en mangelvare på mange områder.

Legg inn en kommentar